miovind - Michelle Orningård

What would someone who loves themselves do? For quite some time now I've struggled with a feeling of being out of my alignment.  After I had my first kid, a baby with high needs, almost a decade ago, and me not being really good with my own boundaries, I've been in a downwards spiral. I never wanted to acknowledge the fact that when I gave my all to by babies, I pushed away something else.  Now I suffer from it, and the time has come to stare into the depths of this knowledge and do something to get out of this circle of self neglect.   Giving my absolute best and my all to my babies is one of, maybe THE biggest accomplishments of my life. I'm proud of it, and I would do it all over again in a heartbeat.  My babies never needed to scream or struggle to be heard or given attention. They never needed to wait for anything. They never needed to feel unsafe or abandoned. I were there, listening, touching, caring, loving them. Seeing all of them. They were happy a...

I det jeg løfter av dekkenet, sier pelsen til ponnien poff. Jeg fniser. Ponni blåser hardt i nesen og tramper med den ene foten. Som om han protesterer. Jeg drar pelskammen over ham. I hvert drag faller håndfuller av tykk vinterpels. Jeg synes jeg er litt ufin når jeg fniser av en tykk liten ponni, jeg er ingen sylfide selv. Jeg kommer på at det er lenge siden han var i sin beste alder.  "Jeg var vakker når jeg var ung. Jeg var slank, og jeg var rask. Jeg kunne løpe fort med hodet senket. Du aner ikke hvor mange av de små frekke jeg skrellet av meg under en busk!" Jeg fniser igjen. Ser for meg ponni i sin frekkeste alder. Med en skrikende unge på ryggen. Dunk, en gren. Jeg som ikke engang liker ponnier. Jeg ler slemt av det jeg ser for meg. Hadde det vært meg, så hadde jeg blitt så sint. Og alt jeg kunne gjort var å se bakdelen av den frekke ponnien som løp avgårde med luggen til værs. Han må ha vært en ponni for seg selv. Jeg smiler. Kjenner på at jeg er for gammel til å sit...

  Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord.  Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene. Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut. I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrre...

  Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020.  Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt.  Året vi alle vil glemme.  (Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?) For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom. Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn.  Det var tungt fordi jeg møtte meg selv.  Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværende...

 Det er så mye jeg har lyst til å skrive om. Milevis med skog er krysset, både fysisk og mentalt. Så mange oppdagelser, så mange opplevelser. Men like sikkert som at solen bringer dag, så bringer natten mørket.  Det har lagt sitt teppe over meg. Jeg ser det først som en varm trøst og glede over å få hvile uten tilskuere. Så blir det tettere, det kveler, det tvinger fast hender og føtter og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å se at det skjer. Og så får jeg panikk. Det er da det virkelige mørket utløses. Det som spiser meg opp fra innsiden, og gjør det umulig å fokusere på noe annet enn mørket. Før eller siden må jeg lukke øynene. Det sies at det ikke er mørket man er redd, men det som du tror finnes i det. I mørket mitt finnes det ingen. Absolutt ingen.  Hva skremmer deg mest av alt?

 Skogen ropte meg til seg. Igjen.  Den har den effekten.  På regnværsdager er den svaret. Den speiler det som mangler i meg. Jeg pakket kurven, kniven og hunden og så gikk vi. Innover. Akkurat denne skogen er helt spesiell. Jeg vet ikke hvor mange som vet om den, inngangen er godt skjult fra omverdenen rett ved en vei. Idet man dukker under de første grenene og tråkker ut i den myke mosen, så blir det helt stille.  Det er som å gå inn i en annen verden. Jeg liker dem, de andre verdenene... De finnes inni meg. Og rundt meg. Jeg liker når de møtes, som her. Det virker som stedet sprakk opp av fjellet en gang for mange millioner år siden. Og alt som skjedde etterpå har vært mose, trær og vær.  Lyden er tett og skjermet. Som i et lydstudio. Det skjerper sansene mine, tillater meg å bedre legge merke til andre ting. Jeg elsker det. Jeg elsker følelsen av den myke, kalde mosen. Knirkingen i trærne. Fuglene. Vannet over støvelen. Lyset som alltid kommer ovenfra og gir ...

 Jeg pakket soppkurven denne kvelden også. Jeg hadde akkurat sagt at jeg ikke skulle ut så sent. Så jeg gikk ut så sent.  Chihuahua spurtet etter meg. Snart var hun foran. Snart bak. Snart snusefast i en gresstust. En liten karamellfarget rakett suste rundtom. Sopptur! Vi kikket etter sopp, vi plukket blåbær. Og flått. Sistnevnte ufrivillig. Det er ganske morsomt å se en chihuahua plukke blåbær... Gjerne verdt turen alene. Så liten hund, så høye blåbær. Vi fant ingen sopp. Eller. Vi fant sopp men det var sånne skumle, sånne som vi ikke plukker. Men chihuahua hun fant noe. Bak meg så stoppet hun plutselig. Hun stoppet sånn type stopp som føles. Jeg snudde meg, lurte på hva det var nå.  Hun knurret et knurr.  Ikke et sånt "jeg har hørt noe rart" knurr. Men et "jeg begynner å bli redd" knurr. Man blir naturligvis redd når den bittelille hunden knurrer et fryktsomt knurr. Ikke fordi hunden er skummel, men fordi den bittelille hunden absolutt ikke er en stor dobermann. O...

 Jeg tok med meg den nye kurven, pakket den med en mobiltelefon, en kniv med bøy og kost, et nøkkelknippe og en passelig liten hund. På hodet klemte jeg ned min nye slags sopp-hatt; Hodelykt med 1000 lumen. Optimistisk snek vi oss avgårde langs private bilveier, hunden kikket ut det ene vinduet, jeg i det andre.  Vi så nok dumme ut. Men vi koste oss. Et knurr ble plassert. Vet ikke på hva. Et hvin hørtes, ikke fra bilhjul. Den nye kniven grep raskt tak i gammelt rørlag. Den delte soppen perfekt på midten. Den delte også en makk på midten. Jaja. Soppen er helt min nå. Vi kjørte videre. Meg i det ene vinduet. Hunden i det andre. Et sniff i luften. Et knurr. En plutselig rar busk.  Planen om å gå inn i skogen ble refusert. Der inne en vegg av mørke som selv ikke 1000 lumen med fokussikte på lampen klarte å bryte gjennom.  Noe olmt er der ute i natt. Det er ikke meg. Vi kjørte hjemover.  Bakke. Glemte å følge med på foten.  Mer interessant å se i grøftekanten. ...

Idet hun løp litt småstresset mot døra kom hun på at hun måtte sjekke brevet èn gang til. Oppgitt ristet hun på hodet av seg selv. Når hun var så ekstremt sliten som nå, så glemte hun klokkeslett, tid og sted. . Selv om hun hadde sett på brevet mange ganger allerede, så måtte hun sjekke bare èn gang til for å være helt sikker. Hun bøyde seg kjapt rundt dørkarmen slik at hun kunne se tavla på kjøkkenet. Der var brevet, "Møte." "Klokka 13". Ok, da husket hun riktig. Akkurat tid nok. Den siste setningen "Kopi utsendt samtlige mottagere" plaget henne mer enn hun likte å tenke på. Hun fikk legge seg ned og hvile senere, hun hadde ikke tid til det nå. En halv time senere, på slaget ett, banket hun på døra til møterommet. Pulsen gikk fort, farten økte idet noen tok tak i dørhåndtaket. Det kriblet nedover armene, hun ble kvalm. Innenfor satt de alle sammen. Det var sjeldent de var samlet i samme rom, dette måtte være viktig. Smilende fjes møtte henne der hun satt ...

Jeg kippet av meg de klamme skoene i gangen samtidig som jeg prøvde å henge nøkkelen på plassen sin. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg fatter det ikke, tenkte jeg. Det ER noe kjent. Jeg VET at jeg kjenner personen, men fra hvor? Så mange ganger jeg har tenkt på dette, likevel klarer jeg ikke å riste det av meg. Det er ikke mange ganger i mitt liv jeg har møtt slike. Fremmede kjente. Jeg vet at mange opplever det samme når de møter meg for første gang, det er fryktelig mange som har fortalt meg at de VET at de har sett meg før eller at de VET at de kjenner meg, men at de med foruften vet at vi aldri har møttes før. Det er et pussig fenomen, er det ikke? Man møter et menneske som man etter all fornuft ikke skulle kjenne. Likevel er det noe inni deg som protesterer. Har du opplevd det? Har du lurt på hvorfor det er sånn? Det har jeg. Jeg har kommet frem til at det er sløret som blafrer og viser deg en flik av en annen verden. Sløret som skiller vår verden fra en annen. En annen tid. ...

Noen dager er gode, noen er dårlige, men noen... ... noen dager er helt jævlige. I dag har jeg, bokstavelig talt, lagt strekk ut hele dagen. Ikke fordi jeg har kost meg, ikke fordi jeg deiget meg, men fordi jeg ikke klarte noe annet. Det er sånne dager hvor jeg føler alt på innsiden - organer, knokler og følelser - truer med å komme ut gjennom skallen. Og bare det faktum at det ikke finnes noen utgang der oppe burde forklare det hele. Bare det å blunke føles som å pusse øyeballene med sandpapir, enhver lyd føles som å sitte rett på siden av en konsert, og lys føles som brennende fyrstikker presset sakte inn i øynene. Det pleier alltid å bli en kamp mellom å holde innsiden rolig, og å ikke åpne øynene, jeg HAR jo ikke lyst å bare ligge der! Hvert forsøk på å åpne øynene kan potensielt ende med å løpe og kaste opp. Eller å flytte på seg kan potensielt flytte trykket over til en annen plass i skallen som er enda vondere (om man ikke trodde man hadde mest mulig vondt fra før av...

Jeg våknet plutselig. Det var mørkt. Jeg satt meg opp for å se ut av vinduet, der ute kunne jeg skimte tre par skinnende øyne. Katteskrik. Jeg tørket av pannen, klam av feber. Da jeg kom tilbake fra toalettet og la meg ned i en kjølig seng, husket jeg drømmen. Jeg var så flat. Ikke flat som en pannekake, men mer utover liksom. Det føltes så godt, trøstende. Idet jeg sovnet, husket jeg nettet. Som vann landet jeg på bakken, men jeg fløt ikke nedover. Jeg fløt utover. Jeg spredte alle mine celler utover, hver og en måtte treffe bakken under seg. Jord. Gress. Stein. Røtter. Kontakt. Som mycel spredte jeg mitt jordiske legeme utover jorden, jeg nådde langt. Virkelig langt. Jeg hørte en pulserende, livgivende takt fra bakken under meg. Regn skyllet som renselse fra oven, det vasket hver eneste celle ren for sykdom. En stemme snakket mykt, nesten hviskende. Jeg skulle bli frisk. Helt frisk. Mot at jeg brukte min stemme til å bli hørt. Ikke bare som en vind, men som et to...

Av Michelle Orningård Jeg løp avgårde bortover veien. Annethvert steg ga meg fart, annethvert steg fikk meg til å bite meg i leppa for å ikke skrike ut i smerte. Med en sko og en uten løp jeg forbi folk og biler. Hunder bjeffet truende på meg, et barn begynte å gråte da hun så meg. Jeg også. Jeg måtte spasere da jeg kom til asfaltverden. Det var lenge siden jeg hadde løpt, man løp ikke sittende sammenkrøpet i et forlatt avløpssystem. Nå var jeg fri. Løsslatt. Hva gjør man med frihet? Jeg hoppet over porten og landet med begge bena på grusen foran huset mitt. Det gjorde ikke vondt lenger. Nøkkelen fant jeg i sprekken mellom kledning og betonggulv, nøyaktig der jeg hadde lagt den. Nødnøkkelen, den jeg brukte når jeg glemte hvor jeg hadde gjort av den andre. Jeg vrengte meg inn døren og sparket av meg den ene skoen, den sprang oppetter veggen som om den forsøkte å stikke av. Det lå to like sko ved siden av hverandre. I stuen satt hun og så på tv. Dr. Phil. Uenige tvillinger...

av Michelle Orningård Jeg var raskt i seng den neste kvelden. Jeg slukket lyset og lukket øynene samtidig. Det ble som et formelt møte med natten denne gang. Hei og hade. Jeg fant frem til henne på egenhånd. Jeg gikk inn det store avløpsrøret og fulgte veggen bortover. Jeg fant sprekken i betongen akkurat der dagslyset måtte gi slipp for mørket, trakk inn magen og klemte meg gjennom. Innenfor presset jeg meg mellom røret og veggen samtidig som jeg prøvde å kvele følelsen av panikk. Jeg stavret meg avgårde til jeg fant åpningen inn i betongbygget. Jeg løp nedover betongtrappene. To trapper ned. Jeg kunne skimte mitt eget fotspor, rottene kunne få ha de neste trappene for seg selv. Jeg fulgte rommene videre, tre rom inn møtte jeg et gulaktig lysskjær. Hun lå på sengen sin med ryggen mot meg. Det fantes ingen bevegelse, ikke et eneste sukk var å høre. I går hadde hun vært så redd og pustet så tungt. Nå var det merkelig stille. Jeg la hånden min på skulderen hennes. Dyttet f...

Novelle av Michelle Orningård (bilde lånt fra etsy) Hun fikk nesten hjertet mitt til å stoppe opp bare ved synet av henne. Brøkdelen av det sekundet det tok meg å innse at hun var levende, brukte jeg på å tenke på hvor grusomt det var å måtte gå ned hit hvor jeg ikke ville være. Hele dagen hadde jeg gått med en merkelig følelse inni meg. En slags stein lå på innsiden og rullet frem og tilbake. Et par ganger stoppet jeg opp ved den riktige tanken, men så slapp den unna som en klinkekule og fortsatte rullingen. Det tynget. Da jeg lå i sengen min på kvelden, var det som om steinen i magen rullet opp på hjertet mitt og la seg lagelig til der. Ingenting er usynlig når det ligger på hjertet. Jeg innså at jeg ikke kom meg unna, og spurte i et sukk inni meg; "Hva er du og hva vil du." Jeg var egentlig ikke interessert i svaret, det skal jeg innrømme. Jeg var mest interessert i søvnen men jeg visste at dette ikke kom til å forsvinne av seg selv, så jeg tok på meg oppgaven ...

Jeg skulle klippe stoff. Og så lyttet jeg om det var barn i nærheten men det var det ikke så jeg sjanset og hev stoffet ut på kjøkkengulvet. Der brukte jeg 5 minutter på å brette hele lengden slik at det lå riktig og uten krøll. Velour er ikke lett å få flatt. Og hva skjedde? Jo, det kom et barn med et stort glis, freste over det hele, rullet og hadde det kjempemorro. Og så løp barnet avgårde med latter og håret på elektrisk. Så var det bare å begynne på nytt igjen da. En annen dag!

Hvert år tenker vi det samme. "I ÅR skal jeg rydde opp i hver krok i livet mitt og gjøre alt jeg aldri har klart å gjøre tidligere!" Og så kommer vi til første nyttårsdag og alt er glemt. "Det var en sjokolade i skapet som måtte fordøyes først". Eller "Jeg glemte hva jeg hadde som forsett". Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i dette. Vi håper, vi ønsker og vi forlanger av oss selv en handling som vi vet innerst inne ikke kommer til å skje. Er det ikke bedre å ønske seg noe som vi, innerst inne, VET kommer til å skje? Selv har jeg kun "Jeg skal gjøre mitt beste i det kommende året" som fast nyttårsforsett. Jeg liker følelsen av et nytt kommende år, jeg liker konseptet nyttår, med glitter, og farger og champis drukket i hverdagsglass. Fordi for meg, et gjennomsnittlig kjedelig menneske, tilbringer helst nyttår på sofaen sammen med familien. Det finnes knapt raketter her vi bor og det er jeg glad for, jeg mener og har ment i mange år at rak...

Jeg sniglet meg avgårde på den speilblanke veien. Skogen speilet seg i veibanen, ikke et sandkorn var å se. Bare lange baner med glanset skog, skogen som forsiktig lente seg inn mot veien for å kikke ned på seg selv. Slike dager er en katastrofe for det fortgående samfunnet vårt. Jeg vet sånn omtrent hvor jeg møter naboen, litt forsinket i dag begge to, da er vi i rute alle sammen. Hverdagens rytme har en beroligende effekt. Akkurat som bilen min. Ute på hovedveien er det en annen historie, tempoet øker og det forventes større effektivitet. Ikke før jeg var tilbake på den glatte veien slo det meg. Noe inni meg var endret. Jeg så ikke lenger veien, og den blankpolerte isen oppå den Glatta skremte meg ikke. Og da forstod jeg det. Glatta er livet mitt.  Hele livet har jeg stavret meg rundt uten fotfeste. Jeg har lært at man ikke skal satse uten å se en livbøye noe sted En slitsom lærdom. Men fullt brukbart på en dag som dette, når brøytebiler velter, lårhalser brekk...

Dunk sier det i gulvet i andre etasje. Lille tante Biff har gått av vakt og løper nå på små, raske hundepoter. Målrettet tripper hun ned trappen og seiler deretter lett opp i sofaen til meg. Der svinger hun seg på plass i gropen sin i armhulen min, sukker og ser på meg med trøtte øyne. Ørene hennes, som er omringet av en krans med florlett nesten lysende pels, forteller meg at hun har brukt lang tid denne kvelden. Hun måtte være med gutten langt inn i drømmeland før hun hørte at han begynte å puste slik han puster når han sover. Først da turte hun å tre av, og bevege seg bort fra plassen sin på puten. Tett inntil håret hans, med den hårete halen krøllet over pannen som en liten, trøstende hundehånd. Den som dasker ham lett i fjeset om jeg kommer for å sjekke at alt står bra til. Hun liker oppgaven sin. Den hun har tilegnet seg selv. Den bittelille hunden har den aller største plassen. Ikke bare på puten. To barn har en hundeformet grop i hjertet, fylt av ly...

Jeg våknet til et hus som hadde stått opp uten meg. Ungene var påkledd og fylt opp med mat, og så fornøyd på tv da jeg kom ned. Det føltes uvant å ikke lede an oppstandelsen, og kroppen min hadde sovet ekstra godt den lille halvtimen jeg fikk helt i fred. Jeg måtte blunke en million ganger for å klare å våkne skikkelig, det føltes vanskelig og tungt selv om alt var så idyllisk denne morgenen. Da jeg gikk på badet for å gni ut den siste søvnen, kikket jeg ut av vinduet. Det møtte meg et hvitt land der ute. Med tusen millioner biter av glitter som ventet på at solen skulle skinne på dem. Jeg elsker når frossen damp blir fanget i solen. Det er akkurat som om verden hvisker og kiler meg i nakken med ordene. Ordene mine sitter langt inne for tiden. Det har vært mye på kort tid. Mye med samme tema. Mistet. Det ligger mye stillhet i det å miste. Man må rekalkulere. Man kan ikke rekalkulere i støy. Vanligvis må jeg løpe til pc'n når jeg får Inspirasjonen. Det føles som at...