Historie fra en kveld i stallen

 


Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord. 

Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene.

Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut.

I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrres, jeg vil høre. Jeg vil gjerne vite mer.

Jeg børster av ham pels med en hårbørste. Èn ponniside fyller èn hårbørste. Hver kveld samler vi to børster med varm og god ponnipels i en bøtte til småpippene. Om ikke lenge skal de fylle redene sine med ponnibusk og da nytter det ikke å være tom for vinterpels.

Jeg stryker ham over ryggen med hånden. Jeg presser håndflaten ned mot muskulaturen som ligger gjemt under mer ponnipels. Han stiller seg bredbent og med spiss på mulen. En spiss ponnimule betyr at det klør og at det er deilig. Jeg jobber meg ned forbi pels og hud. Ned til der den gamle ponniryggen kjenner det er godt å bli gnudd litt. Innimellom må han avbryte meg for å klø seg selv på foten. All den pelsen kribler. Eller kanskje det er alt det gamle som skyter ut fra ham og minner ham på at han har hatt det annerledes. Kanskje har han hatt det fint. Kanskje det er minner av barnehender som stryker ham over yngre ponnipels. Kanskje han husker noen han mistet en gang for lenge siden. Jeg hører et helt bilde, men jeg klarer ikke å fortelle det med ord. Det blir bare spørsmål som svinner inn i hverandre. Det forsvinner forbi som en film på raskt. Jeg hører latter og jeg ser farger. Det føles utrolig fint.

Ponni sukker når jeg flytter meg bakover. Jeg trykker og dytter og finner punktet. Jeg lener meg på, venter på at energien skal synke. Og så slipper det. Han tar to steg frem og ett til siden mens han rister hardt på hodet og blåser i nesa. Det føles i hele rommet. Som en kjempestor såpeboble fyller det alt og så.... poff. Han gjesper, viser meg at nå er det nok, vi tar andre siden i morgen. 

En ny historie er fortalt. 

Men den har ikke ord. Det er som om den ikke har lov til å ha ord. Ikke enda hvertfall, kanskje senere.

Og sånn har dagene gått siden sist. Jeg har brukt hendene mine på å rydde. Ikke bare rot på bordet, men inni meg. Det har gjort meg veldig sliten, så sliten at jeg knapt har vært utenfor døren. Jeg tenker at akkurat nå får det bare være sånn. Akkurat nå må det bare være sånn at det er godt nok uansett hva jeg gjør. 

Så får de store historiene komme senere. De blir tunge nok. 



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer