Historie fra en kveld i stallen

 

Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord. 

Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene.

Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut.

I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrres, jeg vil høre. Jeg vil gjerne vite mer.

Jeg børster av ham pels med en hårbørste. Èn ponniside fyller èn hårbørste. Hver kveld samler vi to børster med varm og god ponnipels i en bøtte til småpippene. Om ikke lenge skal de fylle redene sine med ponnibusk og da nytter det ikke å være tom for vinterpels.

Jeg stryker ham over ryggen med hånden. Jeg presser håndflaten ned mot muskulaturen som ligger gjemt under mer ponnipels. Han stiller seg bredbent og med spiss på mulen. En spiss ponnimule betyr at det klør og at det er deilig. Jeg jobber meg ned forbi pels og hud. Ned til der den gamle ponniryggen kjenner det er godt å bli gnudd litt. Innimellom må han avbryte meg for å klø seg selv på foten. All den pelsen kribler. Eller kanskje det er alt det gamle som skyter ut fra ham og minner ham på at han har hatt det annerledes. Kanskje har han hatt det fint. Kanskje det er minner av barnehender som stryker ham over yngre ponnipels. Kanskje han husker noen han mistet en gang for lenge siden. Jeg hører et helt bilde, men jeg klarer ikke å fortelle det med ord. Det blir bare spørsmål som svinner inn i hverandre. Det forsvinner forbi som en film på raskt. Jeg hører latter og jeg ser farger. Det føles utrolig fint.

Ponni sukker når jeg flytter meg bakover. Jeg trykker og dytter og finner punktet. Jeg lener meg på, venter på at energien skal synke. Og så slipper det. Han tar to steg frem og ett til siden mens han rister hardt på hodet og blåser i nesa. Det føles i hele rommet. Som en kjempestor såpeboble fyller det alt og så.... poff. Han gjesper, viser meg at nå er det nok, vi tar andre siden i morgen. 

En ny historie er fortalt. 

Men den har ikke ord. Det er som om den ikke har lov til å ha ord. Ikke enda hvertfall, kanskje senere.

Og sånn har dagene gått siden sist. Jeg har brukt hendene mine på å rydde. Ikke bare rot på bordet, men inni meg. Det har gjort meg veldig sliten, så sliten at jeg knapt har vært utenfor døren. Jeg tenker at akkurat nå får det bare være sånn. Akkurat nå må det bare være sånn at det er godt nok uansett hva jeg gjør. 

Så får de store historiene komme senere. De blir tunge nok.