Novelle Del 3 En ny venn

Av Michelle Orningård

Jeg løp avgårde bortover veien. Annethvert steg ga meg fart, annethvert steg fikk meg til å bite meg i leppa for å ikke skrike ut i smerte.
Med en sko og en uten løp jeg forbi folk og biler. Hunder bjeffet truende på meg, et barn begynte å gråte da hun så meg.
Jeg også.

Jeg måtte spasere da jeg kom til asfaltverden. Det var lenge siden jeg hadde løpt, man løp ikke sittende sammenkrøpet i et forlatt avløpssystem.
Nå var jeg fri.
Løsslatt.
Hva gjør man med frihet?

Jeg hoppet over porten og landet med begge bena på grusen foran huset mitt. Det gjorde ikke vondt lenger.
Nøkkelen fant jeg i sprekken mellom kledning og betonggulv, nøyaktig der jeg hadde lagt den. Nødnøkkelen, den jeg brukte når jeg glemte hvor jeg hadde gjort av den andre.
Jeg vrengte meg inn døren og sparket av meg den ene skoen, den sprang oppetter veggen som om den forsøkte å stikke av. Det lå to like sko ved siden av hverandre.

I stuen satt hun og så på tv. Dr. Phil. Uenige tvillinger. Den ene med det perfekte liv, den andre ødelagt. Dr. Phil kjeftet på mora og på kjæresten. Det betydde ingenting, tvillingene måtte klemme som om de mente det for å integreres i hverandres liv igjen. Det kom de ikke til å gjøre.

Jeg snek meg inn i dusjen. Sjampo, balsam, dusjsåpe, barberhøvel og ansiktsrens. Etterpå gredde jeg håret flokefritt, og smurte meg i hele ansiktet meg ansiktskrem for tørr og sensitiv hud. Så gikk jeg og hentet hun som så på Dr. Phil. Han hadde fått et nytt problem, et par med et tvillingpar som var sammenvokst, de kunne aldri skilles for de delte ett hjerte.

Jeg satt oss foran speilet. Jeg klemte meg inn på samme stol, det var akkuat plass. Jeg tente sminkespeilet så vi kunne se godt.
Og mens jeg sminket oss, så jeg at hun trengte en klem.
Så jeg klemte henne lenge, og holdt rundt henne.
Jeg kom aldri til å slippe taket.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer