Novelle Del 3 En ny venn
Av Michelle Orningård
Jeg løp avgårde bortover veien. Annethvert steg ga meg fart, annethvert steg fikk meg til å bite meg i leppa for å ikke skrike ut i smerte.
Med en sko og en uten løp jeg forbi folk og biler. Hunder bjeffet truende på meg, et barn begynte å gråte da hun så meg.
Jeg også.
Jeg måtte spasere da jeg kom til asfaltverden. Det var lenge siden jeg hadde løpt, man løp ikke sittende sammenkrøpet i et forlatt avløpssystem.
Nå var jeg fri.
Løsslatt.
Hva gjør man med frihet?
Jeg hoppet over porten og landet med begge bena på grusen foran huset mitt. Det gjorde ikke vondt lenger.
Nøkkelen fant jeg i sprekken mellom kledning og betonggulv, nøyaktig der jeg hadde lagt den. Nødnøkkelen, den jeg brukte når jeg glemte hvor jeg hadde gjort av den andre.
Jeg vrengte meg inn døren og sparket av meg den ene skoen, den sprang oppetter veggen som om den forsøkte å stikke av. Det lå to like sko ved siden av hverandre.
I stuen satt hun og så på tv. Dr. Phil. Uenige tvillinger. Den ene med det perfekte liv, den andre ødelagt. Dr. Phil kjeftet på mora og på kjæresten. Det betydde ingenting, tvillingene måtte klemme som om de mente det for å integreres i hverandres liv igjen. Det kom de ikke til å gjøre.
Jeg snek meg inn i dusjen. Sjampo, balsam, dusjsåpe, barberhøvel og ansiktsrens. Etterpå gredde jeg håret flokefritt, og smurte meg i hele ansiktet meg ansiktskrem for tørr og sensitiv hud. Så gikk jeg og hentet hun som så på Dr. Phil. Han hadde fått et nytt problem, et par med et tvillingpar som var sammenvokst, de kunne aldri skilles for de delte ett hjerte.
Jeg satt oss foran speilet. Jeg klemte meg inn på samme stol, det var akkuat plass. Jeg tente sminkespeilet så vi kunne se godt.
Og mens jeg sminket oss, så jeg at hun trengte en klem.
Så jeg klemte henne lenge, og holdt rundt henne.
Jeg kom aldri til å slippe taket.
Jeg løp avgårde bortover veien. Annethvert steg ga meg fart, annethvert steg fikk meg til å bite meg i leppa for å ikke skrike ut i smerte.
Med en sko og en uten løp jeg forbi folk og biler. Hunder bjeffet truende på meg, et barn begynte å gråte da hun så meg.
Jeg også.
Jeg måtte spasere da jeg kom til asfaltverden. Det var lenge siden jeg hadde løpt, man løp ikke sittende sammenkrøpet i et forlatt avløpssystem.
Nå var jeg fri.
Løsslatt.
Hva gjør man med frihet?
Jeg hoppet over porten og landet med begge bena på grusen foran huset mitt. Det gjorde ikke vondt lenger.
Nøkkelen fant jeg i sprekken mellom kledning og betonggulv, nøyaktig der jeg hadde lagt den. Nødnøkkelen, den jeg brukte når jeg glemte hvor jeg hadde gjort av den andre.
Jeg vrengte meg inn døren og sparket av meg den ene skoen, den sprang oppetter veggen som om den forsøkte å stikke av. Det lå to like sko ved siden av hverandre.
I stuen satt hun og så på tv. Dr. Phil. Uenige tvillinger. Den ene med det perfekte liv, den andre ødelagt. Dr. Phil kjeftet på mora og på kjæresten. Det betydde ingenting, tvillingene måtte klemme som om de mente det for å integreres i hverandres liv igjen. Det kom de ikke til å gjøre.
Jeg snek meg inn i dusjen. Sjampo, balsam, dusjsåpe, barberhøvel og ansiktsrens. Etterpå gredde jeg håret flokefritt, og smurte meg i hele ansiktet meg ansiktskrem for tørr og sensitiv hud. Så gikk jeg og hentet hun som så på Dr. Phil. Han hadde fått et nytt problem, et par med et tvillingpar som var sammenvokst, de kunne aldri skilles for de delte ett hjerte.
Jeg satt oss foran speilet. Jeg klemte meg inn på samme stol, det var akkuat plass. Jeg tente sminkespeilet så vi kunne se godt.
Og mens jeg sminket oss, så jeg at hun trengte en klem.
Så jeg klemte henne lenge, og holdt rundt henne.
Jeg kom aldri til å slippe taket.
Kommentarer
Legg inn en kommentar