Døren i skogen

 Skogen ropte meg til seg. Igjen. 

Den har den effekten. 

På regnværsdager er den svaret. Den speiler det som mangler i meg.


Jeg pakket kurven, kniven og hunden og så gikk vi. Innover.

Akkurat denne skogen er helt spesiell. Jeg vet ikke hvor mange som vet om den, inngangen er godt skjult fra omverdenen rett ved en vei. Idet man dukker under de første grenene og tråkker ut i den myke mosen, så blir det helt stille. 



Det er som å gå inn i en annen verden. Jeg liker dem, de andre verdenene... De finnes inni meg. Og rundt meg. Jeg liker når de møtes, som her.

Det virker som stedet sprakk opp av fjellet en gang for mange millioner år siden. Og alt som skjedde etterpå har vært mose, trær og vær. 

Lyden er tett og skjermet. Som i et lydstudio. Det skjerper sansene mine, tillater meg å bedre legge merke til andre ting.

Jeg elsker det.


Jeg elsker følelsen av den myke, kalde mosen. Knirkingen i trærne. Fuglene. Vannet over støvelen. Lyset som alltid kommer ovenfra og gir ekstra kraft til fargene. Og ett og annet vaniljefarget lyn som skyter ut fra hull med muselukt og stubber med rester av fuglefjør.

 


Jeg har funnet ganske mange forskjellige sorter sopp her inne. Stedet preges av kvalitet, ikke kvantitet. Jeg har spesielt èn sopp jeg går hit for å finne, i fjor oppdaget jeg den ved en tilfeldighet. Jeg har tro på at når man bruker naturen, så gir naturen mer. Jeg hadde gått rundt her inne et par ganger og ropt "SOPP" inni meg. Den ga vel opp. Liker kanskje ikke bergensere.

 

Jeg trodde jeg skulle dit. Bare sjekke ståa. Se og gå igjen.  

Men idet jeg skulle snu og gå tilbake til bilen så fant jeg en bitteliten piggsopp. Og lenger innover i skogen skimtet jeg en til.

Hunden stod foran meg, stiv som en potteplante med halen rett i værs og ørepelsen rett ut til hver sin side. Det eneste som bevegde henne var brisen som kom lenger innenfra. 

Jeg trodde ikke det var mer av denne skogen. Jeg ble stående og kikke på hunden. Som om hun hadde svarene. Hun hadde ikke noe svar, bare veldig mye håp. Jeg tror hun også liker følelsen av myk mose under labbene. 

Piggsoppen var lagt ut som små brødfargede biter på noe jeg der og da oppdaget var en veldig liten sti som førte videre innover. Hvorfor hadde jeg ikke sett dette før? 

Idet jeg forstod at det gikk en vei videre, blåste det hardt i tretoppene. Suset der oppe fikk trærne til å knirke høylydt, for meg er det noe magisk med den knirkingen. Som om... som om noe åpnes. 

 

En dør.

 

Jeg fulgte sporet. Jeg plukket de to bittesmå piggsoppene, takket for gaven og gikk forsiktig innover stien.

Den var knapt bred nok til fotsålene mine, men den var der. Det føltes som jeg var det første mennesket som gikk på den. Jeg fulgte den forsiktig. Ikke et steg utenfor. Ett steg om gangen, det er alt jeg har lyst til å etterlate meg når jeg går. 

Etter noen lange meter kom jeg til det stedet jeg tror jeg har sett fra avstand tidligere, som jeg har trodd har vært enden på denne lille skogen. Når jeg nå stod der selv, fikk jeg se at det gikk an å gå videre. Som et slags steg 1. "Ikke tro på alt du ser".

 


Da jeg var kommet meg gjennom juvet, fant jeg plutselig flere sopp. Men dette var sånn man ser på og går videre.

 

Jeg møtte på et par til. Jeg antar at det var den aller giftigste. Reverød farge. Spiss på hatten. Tigerstriper på stilken. Skogens voktere, har en venn kalt dem. Jeg tror hun har rett. Det føltes som å bestå steg nummer 2. "Vi plukker ikke alt vi ser".


Veien foran meg var plutselig blokkert av flere falne trær i økende tykkelse. Hunden måtte løftes over den siste, da treet blokkerte både høyt og lavt. Fornøyd med utførelsen så jeg meg tilbake og var glad for at jeg ikke hadde vært der da det blåste. Steg 3 må være "Gå hjem når du bør".

Alle oppgaver har grader i levels. Jeg var på level 3. Jeg tok meg en hvil. Nå gikk det ganske bratt utfor på stien. Ikke kunne jeg se hva som lå der fremme heller, det begynte å bli mørkt, og jeg begynte faktisk å bli litt sliten. Var de falne trærne et hint?

 


Jeg snudde meg for å gå hjem da jeg plutselig oppdaget et grantre litt lenger frem. Det er noe med grantrærne. Jeg gikk bort for å ta på det, høre hva det ville meg. Idet hånden min traff barken var jeg 8 år igjen og skulle til å klatre opp. Jeg så meg selv klatre opp til mosen der oppe. Jeg så meg selv kikke utover, kanskje jeg til og med kunne se veien derfra. Jeg var virkelig glad i å klatre i trær da jeg var yngre. 

Det var som om treet husket det for meg. 

Som om treet hadde vært der da jeg var liten. Så veldig mange mil fra der jeg klatret i det. Jeg kommer jo ikke herfra, jeg har ikke løpt mine små apeføtter her jeg bor nå. Likevel er det som om trærne gang på gang forteller meg at de var der... Det er så rart.


Plutselig var det greit å gå videre. Test nummer 4 var bestått. "Alle har vært små". Jeg beveget meg lystig videre sammen med hunden, hun hadde 200 i fart. Jeg hadde nok 200 i puls. Dårlig trent.

Før jeg visste ordet av det var jeg nede. Nok en gang dukket det en luring opp langs stien, men lilla sopp med ring lurer ikke meg. Jeg gikk videre. Amatørtest. 

Så fant jeg gull. En liten ring med kantarell lokket meg til seg, målet var nådd. 



Deretter så vi et lite vannfall hvor hunden drakk og jeg prøvde å unngå å ramle uti for å ta noen bilder som ikke ble bra.

Vi spiste noen blåbær, kikket oss rundt, og rett før jeg skulle til å gå fikk jeg øye på nok en stor, mosekledd gammel gran. Jeg gikk bort til den, la hånden min på den. Det var da jeg oppaget at sevje fra den første granen traff sevje fra denne granen. Som om en lapp fra en gammel venn var levert. 

Jeg husket at jeg en gang da jeg var yngre, plutselig hadde sluttet å klatre i trærne. Jeg falt ned, og slo den ene armen så hardt at det sannsynligvis er derfor jeg er så låst i nakken at kiropraktorbehandling sendte meg rett i armene på legevakten og en formildende sprøyte med morfin rett i skinken. 

Herlighet, det er jo derfor ryggen min er så vond nå. Den prøver å få meg til å huske hvordan jeg følte meg den gangen! Trærne vet at en av mine dyktigste evner er å legge lokk på egne følelser. Spot on. Denne gangen også. Takk skogen.


Jeg gikk så baklengs gjennom stegene. 4, 3, 2 og 1. Jeg smilte da jeg gikk forbi punktet jeg hadde trodd var enden av skogen. 

Jeg lurte på om jeg hadde bestått. Om soppen jeg fant aldri ville gå tom i kurven, eller om ryggen nå ville slutte å skrike sånn.

Jeg smilte for meg selv i det vaniljeraketten hadde inntatt sin overlydsfart. Hun bråstoppet mot en stein. Hang fast med snuten og klarte ikke å løpe videre før jeg ropte høyt på henne. 


Den rare lille hunden. 

Hun finner på så mye rart.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Poteten i spikersuppen

Høsten med gullglitteret