Innlegg

Høsten med gullglitteret

Jeg elsker høsten. Det er som om årstiden gir åpning for at det er lov å ikke være lykkelig hele forbaska tiden.

Jeg hører at folk sier at "Høsten er så trist" og "jeg liker ikke mørket, og tåken, og kulden".
Jeg liker ikke kulde jeg heller, men jeg liker mørket.
Jeg føler meg fanget, innelåst og immobil, i sterkt sollys.
Jeg føler meg fri, ubegrenset og levende når det blir mørkere.

Det er når skyggene blir lange og den tynne luen og høy hals kommer frem, at jeg blomstrer.
Hadde jeg vært en plante, så hadde jeg blomstret på høsten.

Endelig min tid til å skinne!

Det er når den skarpe, litt gnistrende, luften kommer at jeg våkner til live. Når man kan slutte å myse mot alt som skinner, når man kan gå tur og det knitrer under bena. Før man slipper å ta på seg fem lag med klær for å nå ut til bilen.
Ingen forventer at alle er lykkelige når man går rundt og fryser. Forventningene er borte, det er helt ok å gjemme seg under luen, og unnskyldningen "Nei, nå vil jeg …

Rævva og meg på tur

Jeg tenkte bare å nevne at det virker kanskje som at jeg bare svever rundt i skogen og har store åndelige tanker om det meste. Men det er dog bare unntaket, mest er jeg en skikkelig klumsete elefant i skogen og nå skal du få lese hvordan det kan se ut. (Klumsete er jeg hvor som helst forsåvidt).

Å gå i skogen er veldig fint, for er det èn ting skogen er god på så er det å jorde deg.
Og vil du ikke, så skal du!

 Jeg gikk og dinglet i skogen (ok, jeg var på utkikk etter sopp og da ser jeg bare etter sopp og ikke hvor jeg går), og plutselig var jeg "fanget" mellom to utspring av en bekk.
Så jeg forsøkte å ta meg en enkel løsning, og prøvde å oppføre meg som en lettfotet bambi, uten helt å være det.

Så jeg gjør det jeg på forhånd trodde kom til å skje (man tar alltid en kjapp sannsynlighetsvurdering, gjør man ikke?).
Jeg snubler og faller bakover.

Med føttene låst foran og i høyde over meg, redder jeg kurven med èn hånd og den andre klarer på en eller annen rar måte å få tak i n…

Det ble ingen bok

Det var tanken første gang jeg leste igjennom manuset mitt.
Jeg var så skuffet at det tok all energi ut av prosjektet i ett eneste dragsug. Og så tok det to år før jeg turte å sette i gang med det igjen.

Jeg knakk alt jeg hadde av selvtillit på å lese manuset mitt. Det jeg hadde skrevet og det jeg trodde jeg hadde skrevet var så absurd langt i fra hverandre at det ødela absolutt alt...

Da jeg startet på ny to år etter, så var det akkurat det jeg gjorde.
Jeg startet helt på ny.
Jeg hadde glemt hva jeg trodde jeg skrev, og jeg klarte nå å lese bare det som stod.

Og så innså jeg hva som var problemet.
Fordi, jeg er en personlighetstype som er litt som en pose med blandet godteri, du vet aldri hva du får akkurat den dagen. Gjennom livet har jeg nok fått litt for mye kritikk rettet mot den egenskapen, og i strevet etter å bli forutsigbar og kanskje mer stabil akkurat som alle andre, så har jeg jaget etter å gi fra meg akkurat samme biten hver eneste gang.
Og når jeg så skulle skrive, og g…

Soppen og drømmen om å gå i skogen

Bilde
Jeg tok med meg den lille hunden min, soppkurven og støvlene og la ut på tur i skogen.



Målet var å plukke sopp. Men oppgaven var å åpne en dør. En av mange dører, som gjennom årene har blitt lukket.

Hva skjedde med livet?
Det var ikke et spørsmål jeg stilte meg selv den gangen jeg pakket sammen pakkenellikene mine og flyttet på hybel som fjortenåring. Jeg var ivrig, målrettet og så meg ikke tilbake den gangen.

Men hva skjedde egenlig? Med hun der målrettede jenta som padlet rett frem i livet. Når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg holdt oppe farten fordi jeg visste innerst inne det at, hvis jeg senker farten så stopper jeg helt opp.
Fordi det var nemlig akkurat det som skjedde. Jeg sakket farten, og så stoppet jeg helt opp.

For sånne som meg, med bokstaver inni navnet. ADHD. Så handler livet om å aldri stoppe. Du senker farten knapt for å hvile, og hvile er noe du gjør bare fordi du ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg har aldri, frivillig, lagt meg før kl 00.  Det finnes ikke en c…

Poteten i spikersuppen

"Det er liksom derfor livet mitt er så til de grader istykkerkokt", tenkte jeg, med hodet over en dampende gryte med lapskaus.
Potetbitene hadde kokt så lenge at de var borte. De var blitt til en del av alt det andre.
De var på en måte visket ut.
Hvisket(...) utover det andre.
"Det er sånn jeg gjør det... Lar det koke så lenge at det blander seg inn i noe annet og blir borte. Snedig. Og utspekulert, gjort, Michelle".

Du har sikkert opplevd akkurat det samme.
Alle "greiene" i livet ditt blir borte i resten av greiene. Alt rører seg sammen, og kanskje det til og med har slukt deg hel. Eller du har ventet så lenge på å ta handling at når du kommer til handlingen så er det ingenting igjen der å gjøre noe med. Det har rent bort i det andre, infiltrert seg med resten.
Det samler seg opp i en ball. Et garnnøste av floker og klumper. Det koster mye krefter å rydde opp i det, enklere å bare la det ligge i kurven. Innta en flokkmentalitet som "en av flere i e…

Panikkangst og en vei til helvete

Jeg har gått rundt med en dårlig følelse i magen i hele dag.
Jeg har ikke helt klart å sette fingen på det, var det maten? Var det mangelen på søvn? Var det noe annet..?

Jeg trodde jeg hadde undertrykket deg, gamle dustevenn.
Jeg trodde jeg hadde gjemt deg så godt at du aldri ville få se dagens lys igjen.
Jeg gjorde mitt beste for å gjemme deg der ingen noen gang ville finne deg, selv ikke artsfrender med samme konsistens som deg selv ville få tilgang.

Aldri.

Etter sist gang skremte du meg sånn at jeg følte jeg måtte velge mellom å leve eller å gi meg hen til galskapen.
Følelsen av å bli puttet ned i en bøtte med isvann, bakbundet og uten sjanse til å trekke pusten, kan skremme selv den tøffeste der ute.
Det er jeg nemlig helt sikker på.
For selv om jeg har nerver av papir på noen ting, er jeg knallhard på andre ting. Så jeg vet da litt om å være fryktløs.

Forrige gang skremte du livet av meg på en butikk, en stakkars handlevogn full i varer ble med ett et fjell å bestige. Presset inn…

En liten gul fugl

I natt drømte jeg.
I hånden min satt en liten gul fugl.
Med fjærne så nært huden min at jeg kunne kjenne varmen fra den lille kroppen.

I hånden min satt en liten gul fugl
med en kjærlighet så stor at jeg fremdeles kjenner den stryke seg mot kinnet mitt.
Den fløt fra hånden og over i hjertet.
Der fylte den opp hver krik og krok med myke, varme fjær.

Det er så lenge siden jeg har drømt noe jeg husker når jeg våkner.
Drømmen var en slik som du våkner fra og ser deg rundt, etter dem du drømte om.
Det var så nydelig å drømme.
Men det er så bunnløst vondt å ikke finne dem der.

Den lille fuglen var noen jeg kjente godt.
En gang i tiden var hun det kjæreste jeg hadde.
En terrorist på vinger.
Et orakel med nebb.
Lys på jorden.

Fremdeles et lys, med et budskap om kjærlighet og tilhørighet, nærhet og omtanke.
Noen ganger kunne jeg tenke meg å sove bare litt til.
Bare ett minutt til i den intense oppmerksomheten til en bitteliten gul undulat.

Håper lyset nådde deg også i dag. Jeg tror vi alle tr…