Innlegg

Kjernebehov

Vet du hva dine kjernebehov er?
Nå tenker jeg ikke på søvn, mat og drikke. Men dine indre følelsesmessige behov.
De som driver deg inn i forhold, ut av dem, de som teller antall barn du vil ha/ikke ha, de behovene som dikterer hva du ønsker å bli når du blir voksen.

Dette er noe jeg har tenkt på i det siste. Jeg har tenkt på det, MYE.
Da jeg var yngre var det lett å forholde seg til disse behovene.
Michelle 8 år:
Jeg elsker hester.
Jeg elsker å tegne og male.
Jeg hater pytt i panne.

Dette var ting som var helt ubestridelige, det fantes ingen kraft i verden som kunne snu disse ønskene. En frarøvelse av dette ville ødelagt alt. En sikker knusning av ens indre person.

Det har heller ikke endret seg.
Michelle 30 pluss:
Jeg elsker hester.
Jeg elsker å tegne og male.
Jeg hater fremdeles den grusomme greia kalt "matrett", pytt i panne, som jeg velger å kalle fytt i faen (ja jeg sa det.)

Nå sa jeg i begynnelsen at dette ikke handlet om mat, og så nevner jeg mat. Men dette er ett a…

Jeg ble refusert

Men det gjør ingenting!
Noen ganger er en vegg noe nyttig. Ofte kan den veggen være, akkurat det den er, en vegg. Men i dette tilfellet ble den en smekk i nakken og et lite spark i ræva til meg selv. "Kom deg ut av hullet, Orningård, skjeeeerpings!"

Det var akkurat det jeg trengte, faktisk...

Nå var det ikke sånn at jeg TRODDE jeg kom til å bli antatt, jeg håpte jo selvfølgelig (ellers hadde jeg aldri sendt inn). Men, at jeg sendte inn manus var et lite rop om hjelp.
Og å bli avvist, gjorde akkurat det jeg håpte på;

Jeg møtte veggen, og med all det samlede moment som plutselig ikke fikk noe sted å gå, så sprengte det veggen og førte til at jeg endelig så en vei videre.

Jeg kan være en liten luring av og til, jeg vet hvordan jeg skal provosere. Enkelte er helt sikkert enige i dèt, men jeg mener at jeg vet hvordan jeg skal provosere meg selv til å ta de endringene jeg trenger å ta.
Hvorfor måtte jeg gå helt til forlag og bli refusert?

Fordi noen ganger sklir jeg helt ut av ban…

Hade kritiker, du er ute i sollyset

Jeg prøver bevisst å jobbe med å skrive, selv om jeg ikke skriver i bok. Men alle kan jo se at det har blitt lite av det på bloggen i det siste.
Flere ganger har jeg gått rundt meg selv og redigert, sensurert og vurdert det jeg taster ned. For jeg skriver.
Men så sletter jeg det igjen... 

Den daglige kritikken har tatt spissen av meg, kanskje ikke rart, da det er den som i utgangspunktet har tatt brodden av meg gjennom hele livet.
Jeg er en person som forteller fra ytterkantene, jeg elsker å overdrive litt, legge på litt, og fremvise ting som litt værre enn det de er, litt mer drømmende enn det egentlig er, litt bedre eller litt værre enn virkeligheten.
En god historie blir alltid fortalt, av en bergenser, med litt overdrivelser og masse skarre-rr'er.

Det er kritikken som suser og går på innsiden som er den farlige, den som knekker, ødelegger, destruerer.
Det sitter en stemme på innsiden av meg som hele tiden hvisker, ord som at det ikke er godt nok, jeg burde ikke, det må jeg ik…

Å handle med velociraptorer

Ungene mine er to fine unger. Ville aldri hatt noen andre, om jeg måtte velge meg noen unger på nytt.
De er høflige og blide, og stort sett alltid snille.
Men så har vi de dagene jeg lurer på hva det var jeg tenkte på da jeg fant ut at å få barn måtte være morsomt.

De som har det morsomst her, det er sannsynligvis ungene mine. De bandittene.

Jeg og mannen tropper opp på butikken, klar for å lørdagshandle.
Stilk 1 springer først inn i butikken, og blendet av taklysende og mangelfull blunking, så blir han forbiløpt av Stilk 2 som beiner rett mot den ENESTE bilhandlevognen som finnes i akkurat denne butikken.

Krangelen opphører idet stilk nummer 2 har landet trygt inni huset med hendene på rattet, og stilk nr 1 påtar seg det viktige oppdraget; nemlig å styre kjerra.
Optimistiske begynner vi reisen gjennom butikkens jungel. Hvor poser med chips, kartonger med juice og meter på meter med klirrende glassflasker kan fortylle og friste selv den mest stjålne av kråker.
Ingen sammenligning mell…

Gresset jeg løp på i sted

Hva er din favoritt greie med sommeren?
Min er følelsen av å gå gjennom fuktig kveldsgress.

Akkurat når varmen har sluppet taket i dagen og gitt seg over til den fuktige kveldståken som skapes når varmt gress møter kald skogsgufs idet solen er borte. Jeg kan gå ut og slippe å myse, jeg kan gå en tur uten å pese tungt som en forkjølet flodhest, og jeg slipper å svette som en ost i varmen.

Jeg elsker å gå eller løpe gjennom høyt gress, over gammel velkjent sti. Følelsen av å være innpakket i alt levende. Den myke strykingen fra plantene som suser forbi bena mine, følelsen av å være mindre enn vanlig, det er nesten som om jeg løper meg mindre og mindre i gresset og tilslutt blir til Tommeliten.

Det er noe utrolig trygt ved det å gå gjennom gresset som ikke er tråkket ned av andre før meg. Det finnes mye skummelt nedi gresset som kan skremme meg, flått for eksempel er jo værre enn en øksemorder. Men om jeg klarer å slutte å tenke på den flåtten med den øksen, så føles det helt fantastisk.

Eiketreet og en evighet

Jeg har skrevet helt siden jeg var liten, jeg husker jeg tusjet på yndlingstreet mitt, med en gul og en rosa tusj. Der skrev jeg ting jeg ikke visste hva var. Men jeg tusjet noe. Så da skrev jeg.

Med årene har det blitt mer organisert enn å tusje på et tre, det er som om treet fikk meg til å fortsette å skrive. Minnet om treet står like klart i dag.
Jeg lurer på hva jeg skrev på treet? I dag er det treet borte, erstattet av andre avleggere fra dets egne nøtter. Eikenøtter.

Det er noe med eiketrærne.
Det er som om det er mine trær, jeg føler at jeg kan høre dem når jeg går under dem. Jeg innbiller meg at jeg kan føle dem når jeg tar på bladene.
Jeg vet at jeg er en del av dem når bladene faller snurrende ned mot bakken på høsten.

Trær har alltid fulgt meg. Akkurat som sola, vinden og skyene, så har trær, og spesielt eik, alltid vært i bakgrunnen av livet mitt. Stille. Solide.
Trær er noe av det fineste jeg kan tegne, det gir meg en ro som ingenting annet kan. En hest har så mange detal…

Dameting og små nysgjerrige gutter

"Mamma, hvorfor har du vondt i magen?"
"Mamma, hvorfor har du sånne rare små bleier?"
"Mamma, hvorfor jokker hunden på den bamsen?"

Hvis du har barn eller omgås barn ofte, så har du sikkert hørt dem før.
Spørsmålene.
De spørsmålene du helst ikke vil svare på, gjerne ikke vet hva du skal svare på dem, eller aller helst ikke vil svare når andre hører på.

Guttungen på 6 fant en dag en pakke med bitte små truseinnlegg i vesken min. Han dro den opp med enorm entusiasme, du kunne se, nei, høre hva slags skatt dette måtte være. Han holdt den lille, godt gjenkjennelige pakken, opp foran seg, snudde seg sidelengs slik at alle som ville kunne se; Og så gjorde han slik alle engasjerte barn gjør; ROPER.

"MAMMA, HVORFOR HAR DU DETTE I VESKEN DIN?"

Det er jo her de som kjenner til livet med barn vet at det jeg skal fortelle enten er vondt eller genialt.
De som hørte dette denne dagen tenkte nok det samme, jeg har sjelden fått oppmerksomhet som når mine barn s…