Innlegg

Utenfor min kontroll

Jeg hadde store planer om å skrive noe morsomt her i dag, men så var plutselig ikke dagen min så morsom lenger, og alt falt i grus. Er det bare jeg som ofte går rundt og føler meg som dagen min?

Det er sjeldent jeg kan skrive noe om noe uten å være der følelsesmessig.
I månedsvis nå har jeg vært stålfokusert på å få skrevet ferdig boka om Rose, slik at jeg kunne få begynne på mitt nye prosjekt, som er av et helt annen kaliber.

Jeg gledet meg til å skifte gir fra en fantasirik og kanskje litt koselig og snill vaniljeverden. Å dra på meg de imaginære lærhanskene, de lange lærstøvlene og surre tauet rundt håndleddene.
Klar til å sette i gang med en skikkelig sprekt prosjekt, kun ment for voksne. 20 års aldersgrense. Minst.
Jeg har virkelig tråkket langt utenfor mine egne grenser med dette prosjektet, og jeg har tenkt, tenkt og tenkt på hvordan dette skulle utformes. Planen jeg har kommet opp med er virkelig bra, synes jeg selv.

Dette skulle bli skikkelig lekkert.

Jeg har noen ganger kans…

Ensomhet

Bilde
Jeg følte meg aldri ensom da jeg var liten.
Selv om de beste minnene jeg kan huske, var fra noe jeg gjorde alene.

Jeg durte rundt i skogen.
Jeg syklet det forteste jeg kunne.
Jeg plukket blomster i solen.
Og spiste blåbær.

Så kan du, bak hver setning, tilføye - alene.
Jeg er klar over at jeg ikke alltid var det, men jeg tror at i øyeblikket når fotoet på hjernen ble tatt, så var det ingen andre inni bilderammen. Om du forstår hva jeg mener. Et bilde kan fortelle tusen historier, men alle trenger ikke å være helt reelle.
Sånn er minner også, det som er utenfor, det finnes ikke.

Det er en bunnøs frykt i samfunnet i dag når det kommer til ordet og følelsen "alene".
Det har aldri skremt meg, det er kanskje den ene biten her i livet som ikke skremmer meg. Jeg er ikke redd for å være alene, jeg har aldri vært det, og kommer kanskje aldri til å bli det heller.
Det koster meg ingenting å planlegge turer alene, gå fjelltur alene, gå på kino alene, spise pizza alene. Fordi da kan je…

Kreativitet

Jeg har alltid likt å være kreativ. Det har aldri vært noe problem for meg å skape noe med hendene, handlingen i seg selv føles som en forlengning av meg selv, og jeg har aldri gått tom for idèer til hva jeg kan lage neste gang.

Jeg maler, tegner og syr klær. I tillegg til å skape noe i hagen liker jeg også å ta bilder, gjerne portretter tatt med teleobjektiv. Jeg har alltid funnet det magisk å ta portretter fra avstand.

Jeg tør å påstå at å ha et kjæledyr er kreativt, spesielt de kjæledyrene man GJØR noe med. Hestesport, utstilling eller agility for eksempel. Jeg synes det er kreativt, for det springer ut fra en plass inni deg som sprer glede.

Jeg så en video på youtube for en stund siden som handlet om å finne sin egentlige mening. Videoen var skapt for å få deg til å tenke over hva det er som DU er ment til å gjøre på her i livet. Videoen tok for seg dyptgående metoder for å finne frem til den lille flammen som til stadighet kommer tilbake til deg og prøver å vekke opp instinktet d…

Nyperosen

En av de rareste tingene jeg "husker", er minner fra det som jeg logisk nok tror er fra et annet liv.
Det er ikke sånn at jeg går rundt og husker på det hele tiden, men av og til dukker det opp som en kuriositet for meg selv.
Til min egen underholdning for det meste, men nå tenkte jeg å fortelle litt om det. Kanskje flere vil våge seg til å snakke om egne opplevelser?
I grunn snakker jeg svært lite om slike "minner", for jeg forstår det ikke helt. Jeg klarer ikke helt å vri hodet mitt rundt konseptet av å skulle huske et liv jeg vet med min fysiske hjerne at jeg ikke har levd. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det egentlig.
Men hva om det stemmer?
Hva om, man faktisk lever, flere liv?


Jeg har ikke bestemt meg for om det skremmer meg eller om det fasinerer meg, uansett pirrer det fantasien min og driver frem tanker som blir hengende i luften lenge etterpå.
Hvem var jeg? Hva var jeg? Hvorfor husker jeg dette?

Det får meg til å bli ydmyk overfor mine egne problemer i d…

Å finne hjem

Rose lever i en verden som ikke passer til henne. Hun har ingen venner og blir mobbet for alt hun gjør, sier og mener. Hun vet ikke hvorfor det er slik. Hun lurer på hva hun har gjort for å fortjene å bli behandlet slik, men det er best å la være å tenke på det. Svaret kan svi mer enn hva det er godt for.

En dag dukker det opp en gutt fra skolen, en fra gjengen som alle de andre er redde for. Han begynner å prate med henne og Rose sitter med en skrekkelig indre dialog som forteller henne at han er ute etter å ta henne på noe han som alle de andre, at han ikke kan være interessert i henne, og at alt hun burde gjøre er å løpe derfra så fort hun kan og aldri se seg tilbake.

Men hun klarer det ikke.
Hun lengter etter noen å snakke med og ønsket om å bli sett og hørt er så sterkt at hun velger å bli sittende der, på den hvite benken. Sammen med en som skremmer vettet av henne. Hun velger å bli sittende og kanskje blottstille seg selv for angrep senere, de som hun vet kommer. Det kan jo ikk…

Spøkelser

Det tar tid å komme seg på bena igjen.
Uansett hva man har snublet i, om det er en stein, et tre eller et hull stort som et vondt år. Det tar tid. Tingene man ikke planla skulle skje, de som likevel skjedde på rekke og rad.
Sakte men helt forutsigbart, akkurat som at krokus blomstrer først, så påskeliljene, så tulipanene.
Så snublet man over livets usynligheter. Noen større og noen mindre.

Det er som om tid er alt jeg har, noen ganger kjenner jeg at det må ta en evighet. At det er akkurat det som må til.

Jeg tror at livet jobber i sirkler.
Det som var ment at du skulle lære noe av, kommer tilbake til deg i en eller annen form senere.

Jeg har vært ute og gått i kveld.
Jeg elsker å gå ute akkurat i skumringen, når mørket truer men fremdeles ikke har fått tak. Det er en fantastisk energi ute, og det er så lett å bevege seg og lett å føle seg frem, jeg elsker skumring, det har jeg alltid gjort.
Jeg visste ikke helt hvor bena førte meg men jeg gikk.

Det var 12 poter som fulgte meg ivrig. N…

Det er vår

Har du det sånn noen gang at, du holder pusten men du vet ikke hvorfor?
Det har jeg, og det kommer like overraskende på meg hver gang.

Det er ikke det at jeg går rundt og føler meg svak eller redd, jeg bare går og knyter meg hele tiden og kjenner jeg godt etter så holder jeg ofte pusten også. Det er som om jeg går rundt med en konstant følelse av å falle i mørket og der nede et sted der er det et vann som jeg vil komme til å treffe når som helst. Eller aldri.

Det kan ta en stundt å oppdage det, men innen jeg gjør det så har jeg gått lenge og vært sliten og ikke helt i slag.
Sånn som nå, jeg har ikke trent på noen mnd, jeg har ikke spist bra, jeg har knasket alt for mye godt.
Det er ikke sånn at snop og brus er forbudt her i huset så jeg går ikke rundt og gjemmer meg fra meg selv og snikspiser. Det har bare blitt litt for mye.

Men så står jeg og lager mat. Jeg elsker å lage mat, gjerne helt fra bunnen. Du kan gjerne følge meg på instagram (miovind) hvor jeg deler litt av det jeg lager.