Innlegg

Hva er du mest redd for?

 Det er så mye jeg har lyst til å skrive om. Milevis med skog er krysset, både fysisk og mentalt. Så mange oppdagelser, så mange opplevelser. Men like sikkert som at solen bringer dag, så bringer natten mørket.  Det har lagt sitt teppe over meg. Jeg ser det først som en varm trøst og glede over å få hvile uten tilskuere. Så blir det tettere, det kveler, det tvinger fast hender og føtter og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å se at det skjer. Og så får jeg panikk. Det er da det virkelige mørket utløses. Det som spiser meg opp fra innsiden, og gjør det umulig å fokusere på noe annet enn mørket. Før eller siden må jeg lukke øynene. Det sies at det ikke er mørket man er redd, men det som du tror finnes i det. I mørket mitt finnes det ingen. Absolutt ingen.  Hva skremmer deg mest av alt?

Døren i skogen

Bilde
 Skogen ropte meg til seg. Igjen.  Den har den effekten.  På regnværsdager er den svaret. Den speiler det som mangler i meg. Jeg pakket kurven, kniven og hunden og så gikk vi. Innover. Akkurat denne skogen er helt spesiell. Jeg vet ikke hvor mange som vet om den, inngangen er godt skjult fra omverdenen rett ved en vei. Idet man dukker under de første grenene og tråkker ut i den myke mosen, så blir det helt stille.  Det er som å gå inn i en annen verden. Jeg liker dem, de andre verdenene... De finnes inni meg. Og rundt meg. Jeg liker når de møtes, som her. Det virker som stedet sprakk opp av fjellet en gang for mange millioner år siden. Og alt som skjedde etterpå har vært mose, trær og vær.  Lyden er tett og skjermet. Som i et lydstudio. Det skjerper sansene mine, tillater meg å bedre legge merke til andre ting. Jeg elsker det. Jeg elsker følelsen av den myke, kalde mosen. Knirkingen i trærne. Fuglene. Vannet over støvelen. Lyset som alltid kommer ovenfra og gir ekstra kraft til fargene

Skrubb på tur

 Jeg pakket soppkurven denne kvelden også. Jeg hadde akkurat sagt at jeg ikke skulle ut så sent. Så jeg gikk ut så sent.  Chihuahua spurtet etter meg. Snart var hun foran. Snart bak. Snart snusefast i en gresstust. En liten karamellfarget rakett suste rundtom. Sopptur! Vi kikket etter sopp, vi plukket blåbær. Og flått. Sistnevnte ufrivillig. Det er ganske morsomt å se en chihuahua plukke blåbær... Gjerne verdt turen alene. Så liten hund, så høye blåbær. Vi fant ingen sopp. Eller. Vi fant sopp men det var sånne skumle, sånne som vi ikke plukker. Men chihuahua hun fant noe. Bak meg så stoppet hun plutselig. Hun stoppet sånn type stopp som føles. Jeg snudde meg, lurte på hva det var nå.  Hun knurret et knurr.  Ikke et sånt "jeg har hørt noe rart" knurr. Men et "jeg begynner å bli redd" knurr. Man blir naturligvis redd når den bittelille hunden knurrer et fryktsomt knurr. Ikke fordi hunden er skummel, men fordi den bittelille hunden absolutt ikke er en stor dobermann. O

En mørk mørk sopp i en mørk mørk skog

Bilde
 Jeg tok med meg den nye kurven, pakket den med en mobiltelefon, en kniv med bøy og kost, et nøkkelknippe og en passelig liten hund. På hodet klemte jeg ned min nye slags sopp-hatt; Hodelykt med 1000 lumen. Optimistisk snek vi oss avgårde langs private bilveier, hunden kikket ut det ene vinduet, jeg i det andre.  Vi så nok dumme ut. Men vi koste oss. Et knurr ble plassert. Vet ikke på hva. Et hvin hørtes, ikke fra bilhjul. Den nye kniven grep raskt tak i gammelt rørlag. Den delte soppen perfekt på midten. Den delte også en makk på midten. Jaja. Soppen er helt min nå. Vi kjørte videre. Meg i det ene vinduet. Hunden i det andre. Et sniff i luften. Et knurr. En plutselig rar busk.  Planen om å gå inn i skogen ble refusert. Der inne en vegg av mørke som selv ikke 1000 lumen med fokussikte på lampen klarte å bryte gjennom.  Noe olmt er der ute i natt. Det er ikke meg. Vi kjørte hjemover.  Bakke. Glemte å følge med på foten.  Mer interessant å se i grøftekanten. En synkende motorlyd og truet

Møte i rådet. Novelle.

Idet hun løp litt småstresset mot døra kom hun på at hun måtte sjekke brevet èn gang til. Oppgitt ristet hun på hodet av seg selv. Når hun var så ekstremt sliten som nå, så glemte hun klokkeslett, tid og sted. . Selv om hun hadde sett på brevet mange ganger allerede, så måtte hun sjekke bare èn gang til for å være helt sikker. Hun bøyde seg kjapt rundt dørkarmen slik at hun kunne se tavla på kjøkkenet. Der var brevet, "Møte." "Klokka 13". Ok, da husket hun riktig. Akkurat tid nok. Den siste setningen "Kopi utsendt samtlige mottagere" plaget henne mer enn hun likte å tenke på. Hun fikk legge seg ned og hvile senere, hun hadde ikke tid til det nå. En halv time senere, på slaget ett, banket hun på døra til møterommet. Pulsen gikk fort, farten økte idet noen tok tak i dørhåndtaket. Det kriblet nedover armene, hun ble kvalm. Innenfor satt de alle sammen. Det var sjeldent de var samlet i samme rom, dette måtte være viktig. Smilende fjes møtte henne der hun satt

Fremmede kjente

Jeg kippet av meg de klamme skoene i gangen samtidig som jeg prøvde å henge nøkkelen på plassen sin. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg fatter det ikke, tenkte jeg. Det ER noe kjent. Jeg VET at jeg kjenner personen, men fra hvor? Så mange ganger jeg har tenkt på dette, likevel klarer jeg ikke å riste det av meg. Det er ikke mange ganger i mitt liv jeg har møtt slike. Fremmede kjente. Jeg vet at mange opplever det samme når de møter meg for første gang, det er fryktelig mange som har fortalt meg at de VET at de har sett meg før eller at de VET at de kjenner meg, men at de med foruften vet at vi aldri har møttes før. Det er et pussig fenomen, er det ikke? Man møter et menneske som man etter all fornuft ikke skulle kjenne. Likevel er det noe inni deg som protesterer. Har du opplevd det? Har du lurt på hvorfor det er sånn? Det har jeg. Jeg har kommet frem til at det er sløret som blafrer og viser deg en flik av en annen verden. Sløret som skiller vår verden fra en annen. En annen tid.

Nå skal jeg banne

Noen dager er gode, noen er dårlige, men noen... ... noen dager er helt jævlige. I dag har jeg, bokstavelig talt, lagt strekk ut hele dagen. Ikke fordi jeg har kost meg, ikke fordi jeg deiget meg, men fordi jeg ikke klarte noe annet. Det er sånne dager hvor jeg føler alt på innsiden - organer, knokler og følelser - truer med å komme ut gjennom skallen. Og bare det faktum at det ikke finnes noen utgang der oppe burde forklare det hele. Bare det å blunke føles som å pusse øyeballene med sandpapir, enhver lyd føles som å sitte rett på siden av en konsert, og lys føles som brennende fyrstikker presset sakte inn i øynene. Det pleier alltid å bli en kamp mellom å holde innsiden rolig, og å ikke åpne øynene, jeg HAR jo ikke lyst å bare ligge der! Hvert forsøk på å åpne øynene kan potensielt ende med å løpe og kaste opp. Eller å flytte på seg kan potensielt flytte trykket over til en annen plass i skallen som er enda vondere (om man ikke trodde man hadde mest mulig vondt fra før av