Innlegg

Den bittelille nattevakten

Bilde
Dunk sier det i gulvet i andre etasje. Lille tante Biff har gått av vakt og løper nå på små, raske hundepoter.

Målrettet tripper hun ned trappen og seiler deretter lett opp i sofaen til meg. Der svinger hun seg på plass i gropen sin i armhulen min, sukker og ser på meg med trøtte øyne.
Ørene hennes, som er omringet av en krans med florlett nesten lysende pels, forteller meg at hun har brukt lang tid denne kvelden.
Hun måtte være med gutten langt inn i drømmeland før hun hørte at han begynte å puste slik han puster når han sover.
Først da turte hun å tre av, og bevege seg bort fra plassen sin på puten.
Tett inntil håret hans, med den hårete halen krøllet over pannen som en liten, trøstende hundehånd. Den som dasker ham lett i fjeset om jeg kommer for å sjekke at alt står bra til.

Hun liker oppgaven sin. Den hun har tilegnet seg selv. Den bittelille hunden har den aller største plassen. Ikke bare på puten.
To barn har en hundeformet grop i hjertet, fylt av lys, nesten lys…

Mitt mørke land

Jeg våknet til et hus som hadde stått opp uten meg.
Ungene var påkledd og fylt opp med mat, og så fornøyd på tv da jeg kom ned.
Det føltes uvant å ikke lede an oppstandelsen, og kroppen min hadde sovet ekstra godt den lille halvtimen jeg fikk helt i fred. Jeg måtte blunke en million ganger for å klare å våkne skikkelig, det føltes vanskelig og tungt selv om alt var så idyllisk denne morgenen.

Da jeg gikk på badet for å gni ut den siste søvnen, kikket jeg ut av vinduet.
Det møtte meg et hvitt land der ute.
Med tusen millioner biter av glitter som ventet på at solen skulle skinne på dem.

Jeg elsker når frossen damp blir fanget i solen.
Det er akkurat som om verden hvisker
og kiler meg i nakken med ordene.

Ordene mine sitter langt inne for tiden. Det har vært mye på kort tid.
Mye med samme tema.
Mistet.
Det ligger mye stillhet i det å miste.
Man må rekalkulere. Man kan ikke rekalkulere i støy.

Vanligvis må jeg løpe til pc'n når jeg får Inspirasjonen. Det føles som at den prøver å p…

Knuser speilet om og om igjen?

Det var frost i natt.
I den brøkdelen av et sekund mellom jeg konstanterte det og til jeg kom på at Timmy ikke lenger er med oss, så fikk jeg dårlig samvittighet fordi han fremdeles var der ute et sted.

Da det brøkdels sekundet var gått, ble jeg glad.
Ikke fordi jeg husket at Timmy er borte, men fordi jeg kom på at jeg slapp å bekymre meg.

Og så begynte jeg å tenke, hvorfor opplever jeg dette på nytt og på nytt, som en slags NY oppdagelse av at han ikke er her lenger hver gang?

Hva om universet har flere "lag"?
Hva om, Timmy er der i morgen og at han gikk bort om akkurat en time?

Hvis "tid" som du og jeg kjenner det, som en lineær greie. Ikke finnes.
At "tid" kun er akkurat nå, og akkurat nå er en rekke avgjørelser, hendelser og bilder i livet. Litt som bilderemsen man fikk før i tiden når man fremkalte bilder hos fotografen.

Hva om "tid" egentlig er alle de refleksjonene du ser når du ser inn i to speil vendt mot hverandre.

Prøv da, sett to spe…

Den siste Timmysangen er sunget

Bilde
Det er 14 år siden jeg ble kattemamma.
Jeg ble det først.
Til to hjelpeløse kattunger som var forlatt av sin biologiske mamma. De fikk navnene Pote og Timmy.

Jeg kunne ikke la være å ta dem til meg.
De hadde knapt åpnet øynene.
Det ble et kræsjkurs i babytid.
Vask, stell, mat og soving.
Dagene og nettene gikk med til kun kattepuser. Jeg har en tendens til å ta på meg alt og totalt ansvar, mens ansvaret sakte sluker og kveler meg.
Dette var intet annerledes. Jeg var helt utmattet, heldigvis blir katter fort store.

Det ble jo som babytid ofte kan bli. Overveldende.






Når man tar til seg dyr, så vet man jo at tiden man får tildelt er kort.
Det betyr ofte at tiden kan være mer intens.

Den gangen visste jeg ikke at jeg skulle ha disse to brødrene 14 år senere.
Litt tjukkere, litt dvaskere og litt latere enn de begynte som.

Ankomsten deres markerte også min start på sørlandet.
Jeg flyttet hit, og en kort stund senere var jeg kattemamma.

Født av villkatter og fostret opp av mennesker, det ka…

Styggen på sofakanten

Tankene har kvernet. Jeg har blitt dårligere, sakte og litt umerkelig.
Hvorfor? Jeg var jo på vei opp igjen etter en lang og tøff sommer.
Hvorfor er det sånn at jeg er knall propell i noen uker, og så KNIPS, der blir jeg nesten sengeliggende. Over natta.
Bare helt sånnderplutselig.

Det har vært sånn så langt tilbake som jeg kan koble det.
Først gira.
Så pudding.
Litt som en manisk depressiv. Ja, jeg skjems ikke for å si det høyt, selv om jeg ikke har noen diagnose.
Jeg har perioder hvor jeg ER manisk.

Og jeg har perioder hvor jeg er dypt depressiv.
Da blir jeg som skyggene.
Jeg smetter rundt.
Der.
Og så ikke der.

Unngår alt.
Unngår alle.
Er ikke ute mer enn jeg må, ligger bare i gropen min og gjemmer meg bak hunden.
Hunden stakkar, et sted mellom 2 og 3 kg. Jeg føler meg liten, veldig liten når jeg kan gjemme meg bak henne.

Det er dritt å skulle identifisere seg med hun som ligger hjemme på sofaen og spiser en bolle på en tirsdag, fordi det er for tungt å stå og lage mat.
Det ligger …

Høsten med gullglitteret

Jeg elsker høsten. Det er som om årstiden gir åpning for at det er lov å ikke være lykkelig hele forbaska tiden.

Jeg hører at folk sier at "Høsten er så trist" og "jeg liker ikke mørket, og tåken, og kulden".
Jeg liker ikke kulde jeg heller, men jeg liker mørket.
Jeg føler meg fanget, innelåst og immobil, i sterkt sollys.
Jeg føler meg fri, ubegrenset og levende når det blir mørkere.

Det er når skyggene blir lange og den tynne luen og høy hals kommer frem, at jeg blomstrer.
Hadde jeg vært en plante, så hadde jeg blomstret på høsten.

Endelig min tid til å skinne!

Det er når den skarpe, litt gnistrende, luften kommer at jeg våkner til live. Når man kan slutte å myse mot alt som skinner, når man kan gå tur og det knitrer under bena. Før man slipper å ta på seg fem lag med klær for å nå ut til bilen.
Ingen forventer at alle er lykkelige når man går rundt og fryser. Forventningene er borte, det er helt ok å gjemme seg under luen, og unnskyldningen "Nei, nå vil jeg …

Rævva og meg på tur

Jeg tenkte bare å nevne at det virker kanskje som at jeg bare svever rundt i skogen og har store åndelige tanker om det meste. Men det er dog bare unntaket, mest er jeg en skikkelig klumsete elefant i skogen og nå skal du få lese hvordan det kan se ut. (Klumsete er jeg hvor som helst forsåvidt).

Å gå i skogen er veldig fint, for er det èn ting skogen er god på så er det å jorde deg.
Og vil du ikke, så skal du!

 Jeg gikk og dinglet i skogen (ok, jeg var på utkikk etter sopp og da ser jeg bare etter sopp og ikke hvor jeg går), og plutselig var jeg "fanget" mellom to utspring av en bekk.
Så jeg forsøkte å ta meg en enkel løsning, og prøvde å oppføre meg som en lettfotet bambi, uten helt å være det.

Så jeg gjør det jeg på forhånd trodde kom til å skje (man tar alltid en kjapp sannsynlighetsvurdering, gjør man ikke?).
Jeg snubler og faller bakover.

Med føttene låst foran og i høyde over meg, redder jeg kurven med èn hånd og den andre klarer på en eller annen rar måte å få tak i n…