Innlegg

Novelle del 2 En ny venn

av Michelle Orningård

Jeg var raskt i seng den neste kvelden. Jeg slukket lyset og lukket øynene samtidig.
Det ble som et formelt møte med natten denne gang.
Hei og hade.

Jeg fant frem til henne på egenhånd. Jeg gikk inn det store avløpsrøret og fulgte veggen bortover.
Jeg fant sprekken i betongen akkurat der dagslyset måtte gi slipp for mørket, trakk inn magen og klemte meg gjennom. Innenfor presset jeg meg mellom røret og veggen samtidig som jeg prøvde å kvele følelsen av panikk. Jeg stavret meg avgårde til jeg fant åpningen inn i betongbygget.

Jeg løp nedover betongtrappene. To trapper ned. Jeg kunne skimte mitt eget fotspor, rottene kunne få ha de neste trappene for seg selv.
Jeg fulgte rommene videre, tre rom inn møtte jeg et gulaktig lysskjær.

Hun lå på sengen sin med ryggen mot meg. Det fantes ingen bevegelse, ikke et eneste sukk var å høre. I går hadde hun vært så redd og pustet så tungt.
Nå var det merkelig stille.
Jeg la hånden min på skulderen hennes.
Dyttet forsiktig, ing…

Novelle del 1 En ny venn

Bilde
Novelle av Michelle Orningård

(bilde lånt fra etsy)

Hun fikk nesten hjertet mitt til å stoppe opp bare ved synet av henne. Brøkdelen av det sekundet det tok meg å innse at hun var levende, brukte jeg på å tenke på hvor grusomt det var å måtte gå ned hit hvor jeg ikke ville være.

Hele dagen hadde jeg gått med en merkelig følelse inni meg. En slags stein lå på innsiden og rullet frem og tilbake. Et par ganger stoppet jeg opp ved den riktige tanken, men så slapp den unna som en klinkekule og fortsatte rullingen.
Det tynget.

Da jeg lå i sengen min på kvelden, var det som om steinen i magen rullet opp på hjertet mitt og la seg lagelig til der. Ingenting er usynlig når det ligger på hjertet. Jeg innså at jeg ikke kom meg unna, og spurte i et sukk inni meg; "Hva er du og hva vil du."
Jeg var egentlig ikke interessert i svaret, det skal jeg innrømme. Jeg var mest interessert i søvnen men jeg visste at dette ikke kom til å forsvinne av seg selv, så jeg tok på meg oppgaven like intere…

Barn oppi sakene

Bilde
Jeg skulle klippe stoff. Og så lyttet jeg om det var barn i nærheten men det var det ikke så jeg sjanset og hev stoffet ut på kjøkkengulvet. Der brukte jeg 5 minutter på å brette hele lengden slik at det lå riktig og uten krøll. Velour er ikke lett å få flatt. Og hva skjedde?

Jo, det kom et barn med et stort glis, freste over det hele, rullet og hadde det kjempemorro. Og så løp barnet avgårde med latter og håret på elektrisk.

Så var det bare å begynne på nytt igjen da.
En annen dag!

Ut med det gamle og inn med det nye

Bilde
Hvert år tenker vi det samme. "I ÅR skal jeg rydde opp i hver krok i livet mitt og gjøre alt jeg aldri har klart å gjøre tidligere!"
Og så kommer vi til første nyttårsdag og alt er glemt. "Det var en sjokolade i skapet som måtte fordøyes først". Eller "Jeg glemte hva jeg hadde som forsett".
Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i dette. Vi håper, vi ønsker og vi forlanger av oss selv en handling som vi vet innerst inne ikke kommer til å skje.

Er det ikke bedre å ønske seg noe som vi, innerst inne, VET kommer til å skje?
Selv har jeg kun "Jeg skal gjøre mitt beste i det kommende året" som fast nyttårsforsett.
Jeg liker følelsen av et nytt kommende år, jeg liker konseptet nyttår, med glitter, og farger og champis drukket i hverdagsglass. Fordi for meg, et gjennomsnittlig kjedelig menneske, tilbringer helst nyttår på sofaen sammen med familien.
Det finnes knapt raketter her vi bor og det er jeg glad for, jeg mener og har ment i mange år at raketter …

Livet og glatte lærdommer

Jeg sniglet meg avgårde på den speilblanke veien. Skogen speilet seg i veibanen, ikke et sandkorn var å se. Bare lange baner med glanset skog, skogen som forsiktig lente seg inn mot veien for å kikke ned på seg selv. Slike dager er en katastrofe for det fortgående samfunnet vårt.

Jeg vet sånn omtrent hvor jeg møter naboen, litt forsinket i dag begge to, da er vi i rute alle sammen. Hverdagens rytme har en beroligende effekt. Akkurat som bilen min.

Ute på hovedveien er det en annen historie, tempoet øker og det forventes større effektivitet. Ikke før jeg var tilbake på den glatte veien slo det meg.

Noe inni meg var endret.
Jeg så ikke lenger veien, og den blankpolerte isen oppå den
Glatta skremte meg ikke.
Og da forstod jeg det.

Glatta er livet mitt. 
Hele livet har jeg stavret meg rundt uten fotfeste. Jeg har lært at man ikke skal satse uten å se en livbøye noe sted
En slitsom lærdom.
Men fullt brukbart på en dag som dette, når brøytebiler velter, lårhalser brekker og gamle damer s…

Den bittelille nattevakten

Bilde
Dunk sier det i gulvet i andre etasje. Lille tante Biff har gått av vakt og løper nå på små, raske hundepoter.

Målrettet tripper hun ned trappen og seiler deretter lett opp i sofaen til meg. Der svinger hun seg på plass i gropen sin i armhulen min, sukker og ser på meg med trøtte øyne.
Ørene hennes, som er omringet av en krans med florlett nesten lysende pels, forteller meg at hun har brukt lang tid denne kvelden.
Hun måtte være med gutten langt inn i drømmeland før hun hørte at han begynte å puste slik han puster når han sover.
Først da turte hun å tre av, og bevege seg bort fra plassen sin på puten.
Tett inntil håret hans, med den hårete halen krøllet over pannen som en liten, trøstende hundehånd. Den som dasker ham lett i fjeset om jeg kommer for å sjekke at alt står bra til.

Hun liker oppgaven sin. Den hun har tilegnet seg selv. Den bittelille hunden har den aller største plassen. Ikke bare på puten.
To barn har en hundeformet grop i hjertet, fylt av lys, nesten lys…

Mitt mørke land

Jeg våknet til et hus som hadde stått opp uten meg.
Ungene var påkledd og fylt opp med mat, og så fornøyd på tv da jeg kom ned.
Det føltes uvant å ikke lede an oppstandelsen, og kroppen min hadde sovet ekstra godt den lille halvtimen jeg fikk helt i fred. Jeg måtte blunke en million ganger for å klare å våkne skikkelig, det føltes vanskelig og tungt selv om alt var så idyllisk denne morgenen.

Da jeg gikk på badet for å gni ut den siste søvnen, kikket jeg ut av vinduet.
Det møtte meg et hvitt land der ute.
Med tusen millioner biter av glitter som ventet på at solen skulle skinne på dem.

Jeg elsker når frossen damp blir fanget i solen.
Det er akkurat som om verden hvisker
og kiler meg i nakken med ordene.

Ordene mine sitter langt inne for tiden. Det har vært mye på kort tid.
Mye med samme tema.
Mistet.
Det ligger mye stillhet i det å miste.
Man må rekalkulere. Man kan ikke rekalkulere i støy.

Vanligvis må jeg løpe til pc'n når jeg får Inspirasjonen. Det føles som at den prøver å p…