Enda en kveld i stallen

I det jeg løfter av dekkenet, sier pelsen til ponnien poff. Jeg fniser.

Ponni blåser hardt i nesen og tramper med den ene foten. Som om han protesterer.

Jeg drar pelskammen over ham. I hvert drag faller håndfuller av tykk vinterpels. Jeg synes jeg er litt ufin når jeg fniser av en tykk liten ponni, jeg er ingen sylfide selv. Jeg kommer på at det er lenge siden han var i sin beste alder. 

"Jeg var vakker når jeg var ung. Jeg var slank, og jeg var rask. Jeg kunne løpe fort med hodet senket. Du aner ikke hvor mange av de små frekke jeg skrellet av meg under en busk!"

Jeg fniser igjen. Ser for meg ponni i sin frekkeste alder. Med en skrikende unge på ryggen. Dunk, en gren. Jeg som ikke engang liker ponnier. Jeg ler slemt av det jeg ser for meg. Hadde det vært meg, så hadde jeg blitt så sint. Og alt jeg kunne gjort var å se bakdelen av den frekke ponnien som løp avgårde med luggen til værs. Han må ha vært en ponni for seg selv. Jeg smiler. Kjenner på at jeg er for gammel til å sitte på sånne, og er heldigvis for stor til å sitte på denne. 

Han vil så gjerne fortelle meg noe. Det oppstår et tomrom mellom oss. Han forbereder meg på noe. Han viser meg mørke. Mitt eget. 

"Vi er litt like,

du og jeg."



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Bilde
  Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord.  Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene. Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut. I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrres, jeg vi
Les mer

Så passerte 2020

Bilde
  Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020.  Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt.  Året vi alle vil glemme.  (Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?) For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom. Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn.  Det var tungt fordi jeg møtte meg selv.  Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværendehet. Og det ble tungt fordi d
Les mer

Halen og dens eier

Jeg stod på kjøkkenet og tok meg et glass med taffelbrusvann. Tankefult konsentrerte jeg meg helt og holdent om det jeg holdt på med, holdt flasken med begge hender når jeg helte i glasset, fylte ikke for mye eller for fort ei heller ristet jeg flasken når jeg vippet den tilbake. Det er prekært at brus ikke blir ristet eller fylt opp så fort at kullsyren forsvinner ut av glasset mitt, jeg har faktisk helt ut brus som ble helt tam i glasset.  Jeg drikker ikke av flasken fordi da ristes jo brusen når den blir satt opp igjen, det er bare de små flaskene som egner seg til sånt. Taffel uten kullsyre, sier seg selv at man kunne drukket vann, og det klarer jeg ikke for tiden. Jeg har også mistet flasken jeg holdt med èn hånd en gang, sånn bare for å illustrere hvor klumsete jeg kan være når det slår hardt til. To hender på flasken og to øyne på glasset. Burde være sikret da. Men i øyekroken min var det noen som fulgte med. En liten hale med en enorm vifte. Vindkraften produs
Les mer