Enda en kveld i stallen

I det jeg løfter av dekkenet, sier pelsen til ponnien poff. Jeg fniser.

Ponni blåser hardt i nesen og tramper med den ene foten. Som om han protesterer.

Jeg drar pelskammen over ham. I hvert drag faller håndfuller av tykk vinterpels. Jeg synes jeg er litt ufin når jeg fniser av en tykk liten ponni, jeg er ingen sylfide selv. Jeg kommer på at det er lenge siden han var i sin beste alder. 

"Jeg var vakker når jeg var ung. Jeg var slank, og jeg var rask. Jeg kunne løpe fort med hodet senket. Du aner ikke hvor mange av de små frekke jeg skrellet av meg under en busk!"

Jeg fniser igjen. Ser for meg ponni i sin frekkeste alder. Med en skrikende unge på ryggen. Dunk, en gren. Jeg som ikke engang liker ponnier. Jeg ler slemt av det jeg ser for meg. Hadde det vært meg, så hadde jeg blitt så sint. Og alt jeg kunne gjort var å se bakdelen av den frekke ponnien som løp avgårde med luggen til værs. Han må ha vært en ponni for seg selv. Jeg smiler. Kjenner på at jeg er for gammel til å sitte på sånne, og er heldigvis for stor til å sitte på denne. 

Han vil så gjerne fortelle meg noe. Det oppstår et tomrom mellom oss. Han forbereder meg på noe. Han viser meg mørke. Mitt eget. 

"Vi er litt like,

du og jeg."



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Så passerte 2020