Beskjeden



Jeg våknet plutselig.
Det var mørkt. Jeg satt meg opp for å se ut av vinduet, der ute kunne jeg skimte tre par skinnende øyne.
Katteskrik.
Jeg tørket av pannen, klam av feber.
Da jeg kom tilbake fra toalettet og la meg ned i en kjølig seng, husket jeg drømmen.
Jeg var så flat.
Ikke flat som en pannekake, men mer utover liksom. Det føltes så godt, trøstende.

Idet jeg sovnet, husket jeg nettet.
Som vann landet jeg på bakken, men jeg fløt ikke nedover. Jeg fløt utover.
Jeg spredte alle mine celler utover, hver og en måtte treffe bakken under seg.
Jord. Gress. Stein. Røtter. Kontakt.
Som mycel spredte jeg mitt jordiske legeme utover jorden, jeg nådde langt. Virkelig langt.
Jeg hørte en pulserende, livgivende takt fra bakken under meg.
Regn skyllet som renselse fra oven, det vasket hver eneste celle ren for sykdom.

En stemme snakket mykt, nesten hviskende. Jeg skulle bli frisk. Helt frisk.
Mot at jeg brukte min stemme til å bli hørt. Ikke bare som en vind, men som et torden.
Jeg måtte bli det tordenskrallet jeg var ment til å være.

Da jeg våknet var det lyst ute. Jeg strakk meg, kroppen føltes fornyet, feberen var borte og leddene kjentes gode. Jeg renset nesa i et mykt papirstykke.
Verden rundt meg føltes myk.
Jeg husket nettet. Stemmen.
Jeg visste hva jeg skulle gjøre.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Bilde
  Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord.  Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene. Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut. I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrres, jeg vi
Les mer

Så passerte 2020

Bilde
  Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020.  Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt.  Året vi alle vil glemme.  (Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?) For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom. Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn.  Det var tungt fordi jeg møtte meg selv.  Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværendehet. Og det ble tungt fordi d
Les mer

Halen og dens eier

Jeg stod på kjøkkenet og tok meg et glass med taffelbrusvann. Tankefult konsentrerte jeg meg helt og holdent om det jeg holdt på med, holdt flasken med begge hender når jeg helte i glasset, fylte ikke for mye eller for fort ei heller ristet jeg flasken når jeg vippet den tilbake. Det er prekært at brus ikke blir ristet eller fylt opp så fort at kullsyren forsvinner ut av glasset mitt, jeg har faktisk helt ut brus som ble helt tam i glasset.  Jeg drikker ikke av flasken fordi da ristes jo brusen når den blir satt opp igjen, det er bare de små flaskene som egner seg til sånt. Taffel uten kullsyre, sier seg selv at man kunne drukket vann, og det klarer jeg ikke for tiden. Jeg har også mistet flasken jeg holdt med èn hånd en gang, sånn bare for å illustrere hvor klumsete jeg kan være når det slår hardt til. To hender på flasken og to øyne på glasset. Burde være sikret da. Men i øyekroken min var det noen som fulgte med. En liten hale med en enorm vifte. Vindkraften produs
Les mer