miovind - Michelle Orningård

 Skogen ropte meg til seg. Igjen.  Den har den effekten.  På regnværsdager er den svaret. Den speiler det som mangler i meg. Jeg pakket kurven, kniven og hunden og så gikk vi. Innover. Akkurat denne skogen er helt spesiell. Jeg vet ikke hvor mange som vet om den, inngangen er godt skjult fra omverdenen rett ved en vei. Idet man dukker under de første grenene og tråkker ut i den myke mosen, så blir det helt stille.  Det er som å gå inn i en annen verden. Jeg liker dem, de andre verdenene... De finnes inni meg. Og rundt meg. Jeg liker når de møtes, som her. Det virker som stedet sprakk opp av fjellet en gang for mange millioner år siden. Og alt som skjedde etterpå har vært mose, trær og vær.  Lyden er tett og skjermet. Som i et lydstudio. Det skjerper sansene mine, tillater meg å bedre legge merke til andre ting. Jeg elsker det. Jeg elsker følelsen av den myke, kalde mosen. Knirkingen i trærne. Fuglene. Vannet over støvelen. Lyset som alltid kommer ovenfra og gir ekstra kraft til fargene

 Jeg pakket soppkurven denne kvelden også. Jeg hadde akkurat sagt at jeg ikke skulle ut så sent. Så jeg gikk ut så sent.  Chihuahua spurtet etter meg. Snart var hun foran. Snart bak. Snart snusefast i en gresstust. En liten karamellfarget rakett suste rundtom. Sopptur! Vi kikket etter sopp, vi plukket blåbær. Og flått. Sistnevnte ufrivillig. Det er ganske morsomt å se en chihuahua plukke blåbær... Gjerne verdt turen alene. Så liten hund, så høye blåbær. Vi fant ingen sopp. Eller. Vi fant sopp men det var sånne skumle, sånne som vi ikke plukker. Men chihuahua hun fant noe. Bak meg så stoppet hun plutselig. Hun stoppet sånn type stopp som føles. Jeg snudde meg, lurte på hva det var nå.  Hun knurret et knurr.  Ikke et sånt "jeg har hørt noe rart" knurr. Men et "jeg begynner å bli redd" knurr. Man blir naturligvis redd når den bittelille hunden knurrer et fryktsomt knurr. Ikke fordi hunden er skummel, men fordi den bittelille hunden absolutt ikke er en stor dobermann. O

 Jeg tok med meg den nye kurven, pakket den med en mobiltelefon, en kniv med bøy og kost, et nøkkelknippe og en passelig liten hund. På hodet klemte jeg ned min nye slags sopp-hatt; Hodelykt med 1000 lumen. Optimistisk snek vi oss avgårde langs private bilveier, hunden kikket ut det ene vinduet, jeg i det andre.  Vi så nok dumme ut. Men vi koste oss. Et knurr ble plassert. Vet ikke på hva. Et hvin hørtes, ikke fra bilhjul. Den nye kniven grep raskt tak i gammelt rørlag. Den delte soppen perfekt på midten. Den delte også en makk på midten. Jaja. Soppen er helt min nå. Vi kjørte videre. Meg i det ene vinduet. Hunden i det andre. Et sniff i luften. Et knurr. En plutselig rar busk.  Planen om å gå inn i skogen ble refusert. Der inne en vegg av mørke som selv ikke 1000 lumen med fokussikte på lampen klarte å bryte gjennom.  Noe olmt er der ute i natt. Det er ikke meg. Vi kjørte hjemover.  Bakke. Glemte å følge med på foten.  Mer interessant å se i grøftekanten. En synkende motorlyd og truet