Novelle del 2 En ny venn

av Michelle Orningård

Jeg var raskt i seng den neste kvelden. Jeg slukket lyset og lukket øynene samtidig.
Det ble som et formelt møte med natten denne gang.
Hei og hade.

Jeg fant frem til henne på egenhånd. Jeg gikk inn det store avløpsrøret og fulgte veggen bortover.
Jeg fant sprekken i betongen akkurat der dagslyset måtte gi slipp for mørket, trakk inn magen og klemte meg gjennom. Innenfor presset jeg meg mellom røret og veggen samtidig som jeg prøvde å kvele følelsen av panikk. Jeg stavret meg avgårde til jeg fant åpningen inn i betongbygget.

Jeg løp nedover betongtrappene. To trapper ned. Jeg kunne skimte mitt eget fotspor, rottene kunne få ha de neste trappene for seg selv.
Jeg fulgte rommene videre, tre rom inn møtte jeg et gulaktig lysskjær.

Hun lå på sengen sin med ryggen mot meg. Det fantes ingen bevegelse, ikke et eneste sukk var å høre. I går hadde hun vært så redd og pustet så tungt.
Nå var det merkelig stille.
Jeg la hånden min på skulderen hennes.
Dyttet forsiktig, ingen respons. Jeg ristet hardere.

Halsen min snurpet seg sammen. Det ble vanskelig å puste, i hodet mitt snurret det raskt rundt.
Ett døgn hadde jeg hatt på meg. I ett døgn hadde ètt menneske kjent henne, og gledet seg til neste møte.
Skulle jeg aldri få se henne igjen.

Jeg gikk fra rommet nærmest som i en tåke, bena ville knapt holde meg oppe, jeg klorte meg avgårde opp trappene.
Jeg hørte mine egne knokler skrape mot betongen der jeg skjermet meg mot dagslyset. Jeg var endelig ute.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Halen og dens eier

Så passerte 2020