Mitt mørke land

Jeg våknet til et hus som hadde stått opp uten meg.
Ungene var påkledd og fylt opp med mat, og så fornøyd på tv da jeg kom ned.
Det føltes uvant å ikke lede an oppstandelsen, og kroppen min hadde sovet ekstra godt den lille halvtimen jeg fikk helt i fred. Jeg måtte blunke en million ganger for å klare å våkne skikkelig, det føltes vanskelig og tungt selv om alt var så idyllisk denne morgenen.

Da jeg gikk på badet for å gni ut den siste søvnen, kikket jeg ut av vinduet.
Det møtte meg et hvitt land der ute.
Med tusen millioner biter av glitter som ventet på at solen skulle skinne på dem.

Jeg elsker når frossen damp blir fanget i solen.
Det er akkurat som om verden hvisker
og kiler meg i nakken med ordene.

Ordene mine sitter langt inne for tiden. Det har vært mye på kort tid.
Mye med samme tema.
Mistet.
Det ligger mye stillhet i det å miste.
Man må rekalkulere. Man kan ikke rekalkulere i støy.

Vanligvis må jeg løpe til pc'n når jeg får Inspirasjonen. Det føles som at den prøver å presse seg ut gjennom alt, og truer med å treffe gulvet med sånn kraft at det knuser hvis ikke det får et ark å feste seg til.
Det velter ut flere setninger på rappen, og resten står stablet opp i fingrene.
Noen ganger skriver jeg så hardt og fort at det presser seg frem en grimase i ansiktet mitt, som om jeg kjører vanvittig fort på veien uten ratt.
Noen ganger er det fint å kjenne at skaperkraften får flyte fritt, da vet jeg at jeg er på rett plass i universet.
Det føles som jeg oppfyller min eksistens.
At jeg skriver gjør at jeg føler en slags høyere tilstand når disse ordene får lov til å komme ut fritt.
Selv om det flyter ut som en bøtte med isbiter.
Grimaser går alltid over.

Det er den drivende kraften som har vært der siden jeg var liten. Det er den som har fått meg til å tegne, male, skrive, kreere mesterverk. Alt.

Den er som en bølge.
Noen ganger sterk og mektig, noen ganger sint og piskende.
Noen ganger
helt stille, knapt hørbar.

Jeg har prøvd å gi angsten utløp hver gang den har banket på.
Jeg har gitt den lov.
Lov til å være en del av meg, ikke avvise den, ikke skjemme den ut.
La den bråke, herje og skrike til meg, ta over alt og skygge for solen inni meg.
Jeg har tatt den til meg, lyttet etter de minste ordene.
De jeg trodde var mest uviktige, men de som viser seg å være kartet i mitt indre.

Jeg er en person med sterk indre kustus, og selv om utsiden kan se ut som gårsdagens bursdagsfest så har jeg stålkontroll over innsiden.
Men når man plutselig gir slipp på kontrollen. Og gir frihet til en fange gjennom mange år...

Den ene hesten vår kom seg løs her for en stund siden. Han hadde aldri vært løs før. Han sprang mer på to ben enn på fire. Han hadde halen og nakken så høyt at de møttes på midten. Han løp som om det var den siste dagen hans på jord og han hadde ikke tenkt å la noen i hele verden ta fra ham gleden.
Her hos oss er det ingen krise. Så lenge de ikke løper bort i veien, så betyr det ikke så mye hvor de springer. En hest kommer alltid tilbake til flokken.
Så han løp. Og han sprang.
Han bukket og kneiset med nakken, han hvinte som en jente og løp som en også. Dette var en riktig fest i ordets rette hesteforstand.
Men han møtte ingen motstand. Ingen løp etter, ingen hoiet eller prøvde å lokke. På festen var det bare ham.
Og så sluttet det å være morro. Så gikk han hjem i boksen sin.

Jeg har tenkt det samme om angsten min. Om jeg slipper den løs, så vil den før eller senere miste piffen og gå hjem fra festen.
Jeg valgte å la mørket ta helt over, jeg inviterte meg selv inn i mitt dypeste land.

Jeg har gått rundt meg selv som en hodeløs høne og følt at jeg har vært spist opp av angst og frykt og depressive tanker i ukesvis nå.
Jeg har latt den gjøre nøyaktig det motsatte av hva jeg har hindret den i alle år å gjøre,
jeg har latt den spise meg opp.

Det har vært som et eventyr.
Et eventyr i mørket. Med bind for øynene i en grotte full av drypp, ekko og knurr fra dypet. Med lukten av blod og lydene av mord i det fjerne.
Dèn type eventyr.

Det som skaper marerittene dine.

Det er tungt å gå og bære på,
det er tungt å sove med et slikt mørke og det er tungt å ikke kunne snakke om det til noen. Det føles altoppslukende, som om mitt eneste jeg kun kan være mørket. Jeg finner ingen inspirasjon i mørket, jeg finner det når jeg har kommet ut av det.
Inspirasjonen har vært skremt bort av alle de skumle lydene fra dypet, jeg forstår den.
Jeg har latt den være, jeg har lært å stoppe med å tvinge meg til noe som helst. Det kommer når det kommer, det er jo en kunst dèt også.

Men så så jeg glitteret der ute på plenen.
Og så innså jeg noe.
Om jeg har mørket inni meg,
så har jeg også lyset der.
Glitter er også lys.

Toppen av treet begynte å dryppe av smeltet glitter.
Dråpene som traff bladene under seg smeltet seg vei nedover selv om solstrålene ikke nådde dit enda.

Jeg følte at ordene begynte å komme tilbake til meg.
Stillheten var over.
Jeg må ha et ark. Nå.