Nå skal jeg banne
Noen dager er gode, noen er dårlige, men noen... ... noen dager er helt jævlige. I dag har jeg, bokstavelig talt, lagt strekk ut hele dagen. Ikke fordi jeg har kost meg, ikke fordi jeg deiget meg, men fordi jeg ikke klarte noe annet. Det er sånne dager hvor jeg føler alt på innsiden - organer, knokler og følelser - truer med å komme ut gjennom skallen. Og bare det faktum at det ikke finnes noen utgang der oppe burde forklare det hele. Bare det å blunke føles som å pusse øyeballene med sandpapir, enhver lyd føles som å sitte rett på siden av en konsert, og lys føles som brennende fyrstikker presset sakte inn i øynene. Det pleier alltid å bli en kamp mellom å holde innsiden rolig, og å ikke åpne øynene, jeg HAR jo ikke lyst å bare ligge der! Hvert forsøk på å åpne øynene kan potensielt ende med å løpe og kaste opp. Eller å flytte på seg kan potensielt flytte trykket over til en annen plass i skallen som er enda vondere (om man ikke trodde man hadde mest mulig vondt fra før av