Livet og glatte lærdommer

Jeg sniglet meg avgårde på den speilblanke veien. Skogen speilet seg i veibanen, ikke et sandkorn var å se. Bare lange baner med glanset skog, skogen som forsiktig lente seg inn mot veien for å kikke ned på seg selv. Slike dager er en katastrofe for det fortgående samfunnet vårt.

Jeg vet sånn omtrent hvor jeg møter naboen, litt forsinket i dag begge to, da er vi i rute alle sammen. Hverdagens rytme har en beroligende effekt. Akkurat som bilen min.

Ute på hovedveien er det en annen historie, tempoet øker og det forventes større effektivitet. Ikke før jeg var tilbake på den glatte veien slo det meg.

Noe inni meg var endret.
Jeg så ikke lenger veien, og den blankpolerte isen oppå den
Glatta skremte meg ikke.
Og da forstod jeg det.

Glatta er livet mitt. 
Hele livet har jeg stavret meg rundt uten fotfeste. Jeg har lært at man ikke skal satse uten å se en livbøye noe sted
En slitsom lærdom.
Men fullt brukbart på en dag som dette, når brøytebiler velter, lårhalser brekker og gamle damer sitter inne og fryser ihjel fordi ikke engang katta klarer å klore seg opp yttertrappa.

Det føles naturlig å mangle fotfeste, dette kan jeg. Dette er min normal.
Å slippe taket.
Ikke vite.
Unngå å kontrollere utfallet, bare ha øye på målet og smidig bevege seg dit.

Et perfekt miljø for å kommunisere med Universet. Eller Gud. Eller, Moder Jord om du vil. Eller mitt høyere selv, det kommer an på hvordan du vil se det og hva du vil tro på. 

Jeg har brukt den siste uken på å be Universet om noe, nemlig.
Det slo meg for en tid tilbake hvor tungt jeg bærer, og idiotisk nok har jeg valgt det selv.
Det hindrer meg i å leve det livet jeg ønsker meg, det gjør meg syk og gir meg bekymringer i tide og utide.
Det er lenge siden jeg lærte at jeg kan se meg selv i verden rundt, og derfor er det også ekstra vanskelig å krangle med barna mine. Det er mye lettere å se på mannen og tenke at han kan være en vrangpeis.

Men i de siste dagene har noe inni meg endret seg. Helt usynlig, umerkbart, og sømløst har ønsket mitt blitt oppfylt. Jeg bare så det ikke.

Ikke før glatta gjorde meg oppmerksom på det.
Glatta var ikke der for å hindre meg. Den var ikke der for å skremme meg heller.
Den var der for å minne meg på hvordan det har vært.
Og den var der for å minne meg på at det har endret seg.

Bilen min er fremdeles blå, skoene mine er fremdeles svarte, og null grader og regn blir fremdeles til dritskummel vei.

Men synsvinkelen er endret.
Jeg trenger ikke sjekke glatta for å vite at man sklir, jeg trenger heller ikke å teste farten for å sjekke om man havner i grøften.
Jeg vet at jeg kan holde lav fart og så kommer jeg trygt frem.

Sånn er det i livet mitt også, jeg vet hva jeg kan, jeg vet hva jeg har å gi. Så må jeg bare holde meg innafor dette, så kommer jeg i mål.

Noen forstår kanskje at dette underbevisst handler om boka mi. Den som har blitt min kryptonitt.
Jeg har ønsket å gi opp lenge nå. Jeg har FIRE andre bøker som jeg har skriftlig planert, det er som om noen står og slår meg i hodet med dem alle sammen og alt jeg ser er den ene som ikke har framdrift.
Jeg har vurdert om det er på tide å gi opp, og når jeg er enig om å gi opp så kommer det frem en liten stemme av fornuft som skriker til meg; "MEN DEN ER JO FERDIG DIN HØNE", og så ombestemmer jeg meg igjen.

Det er som om å kjøre bilen i førstegir, eller å gasse med håndbrekken på. Jeg stanger hodet i veggen gang på gang, og det er så sykt fortvilende å ikke komme i mål.

Men så kjører jeg en tur på glatta. Og så kobler jeg ønsket mitt sammen med erfaringen, og så innser jeg det mest idiotiske av det hele...

Når man er syk, med feber, tørr pust og veldig lange armer, så må selv en bjørn gå i hi.
Det betyr ikke at den ikke står opp igjen etterpå.
Av og til er lærdommene alt for enkle til å skjønne.
Akkurat som veien foran meg, krever livet mitt akkurat nå - rolig fart og blikket på målet.