miovind - Michelle Orningård

En av de ting jeg liker veldig godt å gjøre om sommeren er å sitte og se på blomstene som vifter i vinden. Det er noe varmt og romantisk over å observere planter, og spesielt blomster som beveger seg i takt med mild bris. For meg betyr det frihet, og varmen betyr sommer. Jeg elsker sommer. Hestene setter ofte pris på mitt selskap da jeg kan tilbringe en hel del tid sittende ute på jordet med dem. Hvor jeg ser på plantene, de vesener som plantene tiltrekker seg og hestene som alltid ser ut til å gå inn i bane rundt meg. Som solen sitter jeg i midten. Og hestene beiter enten som Merkur, helt tett opptil, kommer ikke nærmere, skal helst ha gresset jeg sitter på. Eller en litt mer behagelig avstand mer likt Jupiter, litt i kant med komfortsonen min. Andre igjen liker seg helt ute i periferiet hvor de gjør på sine egne ting og holder seg utenfor energien min, men likevel kan kjenne litt på den av og til og følge med på om det skjer noe spennende. Pluto har jo av og til en spennend

Min aller største hjertesorg må være savnet etter en katt jeg hadde da jeg var ungdom. Min aller kjæreste Mulan. Selv i dag, nå, fordi jeg tenker på henne, knaser det i hjertet. I alle de tusen millionene av skår som oppstod da hun døde. Hun ble revet bort fra meg med makt og jeg stod hjelpeløs igjen alene. Jeg hadde akkurat flyttet hjemmefra for å gå på skole, jeg hadde fått leid meg et bittelite hus faktisk. Stuekjøkken, soverom og bad. Perfekt plassert for meg som liker hester og natur. Noen uker ut i enebeboelsen fant universet ut at alenetiden min var over og sendte meg en liten pusekatt. Akkurat det jeg ikke trengte, svart og hvit langhåret liten jentepus. Jeg som gikk på videregående og tok buss ganske langt hver dag. Jeg skulle nok ha rygget den dagen hun dukket opp, men hun var så søt og så yndig der hun satt og så på meg. Med den bittelille rosa trekantede snuten sin. Og de store gule øynene. Og med hjertet hengende rundt halsen i et skilt med "Hjemløs".

Jeg har aldri følt meg som alle andre. Jeg har aldri vært veldig interessert i sko og sminke, klær og interiør. Jeg har alltid hatt behov for å være mye ute og helst blant skogens trær og planter, jeg har alltid funnet trøst i å se på en vakker blomst eller følelsen av en mule som kiler meg i ansiktet. Hele livet har jeg følt at jeg har levd i to verdener, èn hvor jeg gjorde og sa og oppførte meg som forventet, og èn hvor jeg var meg selv, vill, fri og i balanse med naturen. I den hvor jeg gjorde som forventet skapte jeg uro og ubalanse i mitt indre. I den hvor jeg var meg selv opplevde jeg uro og ubalanse utad. Hva er viktigst for deg? Hva ville du valgt? Question; Hvorfor kan jeg ikke få begge deler? Answer; Det sier seg selv at motstridende aspekter ikke går sammen - det er liksom derfor de er motstridende. Tilbake til start. Plassen der jeg fant meg selv var ute. Sammen med dyrene og plantene og energiene. Der har jeg alltid følt meg hjemme. Alle urtene jeg har fun

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort

Over alt jeg gjør, ligger det en skygge og hviler sin refleksjon. Den sniker seg usett forbi alle sperrer og hinder, spaserer frekt forbi alle åpne øyne og fokuserte tanker. Den spaserer rett inn døra selv om døra er låst, den bryter opp alle sperrer og hinder og kvasse ord jeg måtte si, den er ikke redd meg og den tror helt og holdent at den bor hjemme hos meg. Inni hodet mitt. Den sniker bak døra når jeg sover, den sniker bak tankene mine når jeg tenker, den går der ute blant folk og venter på det rette øyeblikket. På butikken. På kjøretur. I nettbanken. På telefonen. Under poteten. Den er der, den dritten, og minner meg på at der jeg ikke ser, der er den. Alltid. Den skremmer meg. Skremmer meg fra å gjøre ting. Skremmer meg fra å ta kontakt med folk. Skremmer meg når jeg har tatt kontakt med folk, spiller på alle tangentene. Noen ganger èn og èn, andre ganger alle på èn gang. Gjør meg handlingslammet når jeg burde kaste meg over muligheten, gir meg hetta når jeg i

Hvordan kan man skrive en hel bok om et liv man ikke har levd? Det var tanken som slo meg den dagen jeg satt meg ned og for alvor begynte å skrive. Jeg skrev en historie om et liv jeg selv ikke hadde levd, men likevel var det som om jeg hadde levd det. Hvordan kunne jeg det? I starten ble jeg veiledet av drømmene mine, det var som om historien måtte fortelles. Som om den trengte å fortelles, faktisk var det som om den hadde sitt eget liv og at jeg bare var med for å fortelle den. Det å skrive denne boken har vært det mest seriøse jeg noen gang har gjort. Kanskje det høres merkelig ut fra en som har familie og er voksen. Men det er helt sant. Jeg kan være en ganske fjollete type som sier masse rart for å få opp humøret, jeg tror selv jeg har evne til å spre glede og jeg prøver alltid å etterlate meg en følelse av positivitet uansett hvor jeg går. Jeg kan være både negativ men også positiv, jeg besitter begge ender av en antagonistisk skala hvor den ene ikke kan eksistere uten den

Hesten går og beiter. Den svinser mulen fra gresstust til gresstust og ser ut til å klippe alt på sin vei. Alt ser grønt ut for andre men for hesten spiller det ingen rolle, hesten kan spise med øynene lukket og likevel vite akkurat hva den tygger på. Et stykke unna lusker det et rovdyr. Den tripper fra en fjellknast og ned i gresset. Den senker seg ned og legger seg helt flat. Den ble ikke oppdaget. Den sniker seg sakte inn i en posisjon som er perfekt innstilt til den milde brisen, den fører med seg lukten av hester som beiter rett i nærheten. Det hadde vært fint å sette tennene i en saftig hestebiff. Dyret senker seg ned mot bakken, poter seg avgårde labb for labb. Dyrene der ute aner ingenting, døden er på vei. Fot for fot. Den ivrige jegeren sniker seg forsiktig fremover, den må komme seg en plass hvor den er i riktig posisjon for vinden og samtidig gir den minst mulig åpent lende frem til den deilige hestebiffen som går der og venter på å bli spist. Sikkelet drypper fra hjørn

På kjøkkenet mitt har jeg en porselensblomst stående i vinduet. Jeg fikk en stikling av et familiemedlem og morplanten er sannsynligvis ganske gammel. Den blomstrer innimellom, og når den gjør det så sitter jeg spent og venter. Det sitrer inni meg når jeg ser de gammelrosa blomsterklasene henge klare til å åpne seg og når jeg ser på dagen at blomstene er helt åpne og frie så er det bare å krype inn i godkroken i sofaen og vente på mørket. For denne planten dufter kun om natta, det er som om den er så hemmelig at den bare kan spre sin herlighet når ingen kan se at det er den som gjør det. Kanskje er den sjenert, eller kanskje den har dårlig selvtillit og at det er derfor den må gjemme seg for å tørre å vise seg frem. Og HVER eneste bidige gang så sprenger den duften seg langt inn i inspirasjonen min og åpner alle dører på vidt gap, det er som om all kreativitet inni meg blir til ville hester og når den døren smeller opp på vidt gap så kommer alle hestene brasende ut i grenseløs gal

Jeg stod på kjøkkenet og tok meg et glass med taffelbrusvann. Tankefult konsentrerte jeg meg helt og holdent om det jeg holdt på med, holdt flasken med begge hender når jeg helte i glasset, fylte ikke for mye eller for fort ei heller ristet jeg flasken når jeg vippet den tilbake. Det er prekært at brus ikke blir ristet eller fylt opp så fort at kullsyren forsvinner ut av glasset mitt, jeg har faktisk helt ut brus som ble helt tam i glasset.  Jeg drikker ikke av flasken fordi da ristes jo brusen når den blir satt opp igjen, det er bare de små flaskene som egner seg til sånt. Taffel uten kullsyre, sier seg selv at man kunne drukket vann, og det klarer jeg ikke for tiden. Jeg har også mistet flasken jeg holdt med èn hånd en gang, sånn bare for å illustrere hvor klumsete jeg kan være når det slår hardt til. To hender på flasken og to øyne på glasset. Burde være sikret da. Men i øyekroken min var det noen som fulgte med. En liten hale med en enorm vifte. Vindkraften produs

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je

Det er mer mellom himmel og jord enn vi kan se og høre. Hele mitt liv har jeg følt en sterk tilhørighet til naturen, jeg husker at jeg ved leggetid hver kveld hørte uglen tute utenfor vinduet mitt da jeg var liten. Det ble som en nattasang fra "de der ute". Jeg husker også at jeg på samme alder pleide å løpe rundt ute i skogen med en lommelykt i hånden (egentlig pleide jeg å putte den i munnen for da var lyset helt stødig, alle rare ting unger tenker på), skogen jeg løp rundt i er en relativt liten flekk blandingsskog omringet av et nedbeitet jorde og er ikke særlig skummel sånn egentlig. Men for et barn på 4-5 år burde det jo være mer enn nok ukjent territorie der inne til å skremme en bort fra å løpe rundt der når mørket senker seg. Men jeg husker at jeg elsket å løpe rundt i den skogen. Sånn akkurat rett før barnetvtid, så det må jo ha vært på tidlig høst en gang rundt 4 og 5 års alder. Jeg husker at jeg tenkte at "de passer på meg" der inne i skogen. "D

Du har sikkert noen sånne du også, venner. Alle har dem, noen har gode venner, noen har bekjente venner og noen har uvenner. På barneskolen var vi venner/uvenner sånn ca annenhver dag, det er godt den tiden er over. Flere av oss har kanskje firbente venner, eller skjellete venner, eller fjærkledde venner. Jeg liker alle dyr, og undulater og høner er like kjært som hund og hest. Kryp med flere ben kan jeg styre meg for, men får jeg se på dem på trygg avstand er fasinasjonen og gleden like stor. Jeg har alltid vært utrolig glad i hester, og jeg begynte tidlig å mase på hest. Jeg trodde jo aldri at jeg skulle få ha hest men jeg kunne jo mase sånn for sikkerhets skyld. Jeg hadde alt i hest. Dynetrekk, putetrekk, pennal, penner, tusjer og brevpapir med bilder av hest. Jeg var med i Pennyklubben, var du? Husker du gleden over å se den brune pakken med den gule hesten på som fylte opp hele postkassa slik at lokket var bittelitt åpent? Å jeg får nesten ståpels på armene av det minnet.

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært redd. Redd for alt. Mørket. Havet. Høyder. Store maskiner. Sånne ting som jeg antar de fleste er eller kan være redde for en gang i blant eller helt kronisk. Men å være redd for alt bærer ikke bare litt av det jeg akkurat nevnte.  Også "teite" ting som å se bunnen på dypt vann, kokte reker, kjellere, fremtiden, og å kjøre bil. Dette er kanskje det jeg selv vil putte i kategorien som relativt normalt og jeg hadde jo aldri ledd av noen som sa de var redde for reker. Ok, kanskje litt men det er ikke rekene som er greia. Men å pille dem. *grøss* (fnis) Det jeg ville si, jeg har alltid vært redd for de skumle greiene. De tingene som andre ikke ser. Eller ikke hører. Ikke føler. Gufset over nakken når man er alene hjemme. Skyggen utenfor døren når ingen skal inn. Det pus freser på når ingen andre enn jeg og pus er hjemme. Det jeg innbiller meg står å ser på meg i mørket når jeg sover.  Jeg vil ikke se. Vil ikke høre

Det kan være en duft, eller en lyd, eller kanskje en følelse. Den bringer deg tilbake i tid, den tar deg med på en rask reise gjennom, kanskje, mange mange år. Som om en tunnel åpner seg i ditt indre lar den deg få se akkurat det som minner deg der og da, duften, lyden eller følelsen. Ofte er det ikke nok til å åpne hele bildet av hva det nå enn var som var der, men noe pirret nysgjerrigheten din. Det var noe der. Noe glemt. Noe viktig. Kanskje går det et par minutter med intens tankearbeid. Kanskje går det en dag, eller to, hvor spørsmålet flyter inn og ut fra bevisstheten: Hva var dette? Men plutselig kommer det. Som en foss slår det over deg, noen ganger setter det deg ut, noen ganger får det deg til å le eller til å gråte. Et minne om en svunnen tid, et bilde av et øyeblikk som ønsket å komme frem og å minne deg om noe. Det var det som skjedde da det første bildet av en annen verden dukket opp for mitt indre den gufne høstdagen på skolebenken. Et tema jeg følte je