Fremmede kjente

Jeg kippet av meg de klamme skoene i gangen samtidig som jeg prøvde å henge nøkkelen på plassen sin. Jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Jeg fatter det ikke, tenkte jeg.
Det ER noe kjent. Jeg VET at jeg kjenner personen, men fra hvor? Så mange ganger jeg har tenkt på dette, likevel klarer jeg ikke å riste det av meg.

Det er ikke mange ganger i mitt liv jeg har møtt slike.
Fremmede kjente.
Jeg vet at mange opplever det samme når de møter meg for første gang, det er fryktelig mange som har fortalt meg at de VET at de har sett meg før eller at de VET at de kjenner meg, men at de med foruften vet at vi aldri har møttes før.

Det er et pussig fenomen, er det ikke?
Man møter et menneske som man etter all fornuft ikke skulle kjenne. Likevel er det noe inni deg som protesterer.
Har du opplevd det?

Har du lurt på hvorfor det er sånn?

Det har jeg.
Jeg har kommet frem til at det er sløret som blafrer og viser deg en flik av en annen verden. Sløret som skiller vår verden fra en annen.
En annen tid.
Et annet sted.
Sløret er sikret godt, det skal ikke blafre.
Du skal ikke se, du skal ikke vite.

Men så blafrer det
Og så får du se, og du føler, og du vet.

Og det finnes ingenting mer spennende for meg enn hva som finnes på andre siden av det sløret.
Som en tyllgardin henger det foran portalen.
For meg er portalen åpen, for andre er den kanskje lukket.
Men i min verden er portalen åpen, vinden blåser forsiktig gjennom tyllen. Bringer med seg lukter fra en annen verden. Noen ganger varmer solen, noen ganger sitter fugler og synger rett på utsiden. Noen ganger går det dyr forbi.

Jeg har mange ganger stått helt inntil sløret.
Noen ganger har jeg gjort det bevisst, i søken på et svar.
Andre ganger har jeg gjort det ubevisst, i søken på et svar.
Ventet.

Og så en gang i blant så har sløret åpnet seg.
Et par ganger i mitt liv har jeg sett et annet menneske på andre siden.
Og det er alltid øynene.

Det er alltid et eller annet i de øynene som drar meg inn og sender meg rundt som i en tornado.
Og jeg spyttes ut på andre siden og skjønner ingenting. Fornuften min har blitt ristet og alt som står igjen er de øynene.

Og det var derfor skoene var klamme denne dagen. Og at nøkkelen ikke traff kroken på første forsøk.

Jeg hadde blitt dradd inn i tornadoen og ristet fri fra alle fornuftige tanker.
Stemmen inni meg roper.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer