Fremmede kjente

Jeg kippet av meg de klamme skoene i gangen samtidig som jeg prøvde å henge nøkkelen på plassen sin. Jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Jeg fatter det ikke, tenkte jeg.
Det ER noe kjent. Jeg VET at jeg kjenner personen, men fra hvor? Så mange ganger jeg har tenkt på dette, likevel klarer jeg ikke å riste det av meg.

Det er ikke mange ganger i mitt liv jeg har møtt slike.
Fremmede kjente.
Jeg vet at mange opplever det samme når de møter meg for første gang, det er fryktelig mange som har fortalt meg at de VET at de har sett meg før eller at de VET at de kjenner meg, men at de med foruften vet at vi aldri har møttes før.

Det er et pussig fenomen, er det ikke?
Man møter et menneske som man etter all fornuft ikke skulle kjenne. Likevel er det noe inni deg som protesterer.
Har du opplevd det?

Har du lurt på hvorfor det er sånn?

Det har jeg.
Jeg har kommet frem til at det er sløret som blafrer og viser deg en flik av en annen verden. Sløret som skiller vår verden fra en annen.
En annen tid.
Et annet sted.
Sløret er sikret godt, det skal ikke blafre.
Du skal ikke se, du skal ikke vite.

Men så blafrer det
Og så får du se, og du føler, og du vet.

Og det finnes ingenting mer spennende for meg enn hva som finnes på andre siden av det sløret.
Som en tyllgardin henger det foran portalen.
For meg er portalen åpen, for andre er den kanskje lukket.
Men i min verden er portalen åpen, vinden blåser forsiktig gjennom tyllen. Bringer med seg lukter fra en annen verden. Noen ganger varmer solen, noen ganger sitter fugler og synger rett på utsiden. Noen ganger går det dyr forbi.

Jeg har mange ganger stått helt inntil sløret.
Noen ganger har jeg gjort det bevisst, i søken på et svar.
Andre ganger har jeg gjort det ubevisst, i søken på et svar.
Ventet.

Og så en gang i blant så har sløret åpnet seg.
Et par ganger i mitt liv har jeg sett et annet menneske på andre siden.
Og det er alltid øynene.

Det er alltid et eller annet i de øynene som drar meg inn og sender meg rundt som i en tornado.
Og jeg spyttes ut på andre siden og skjønner ingenting. Fornuften min har blitt ristet og alt som står igjen er de øynene.

Og det var derfor skoene var klamme denne dagen. Og at nøkkelen ikke traff kroken på første forsøk.

Jeg hadde blitt dradd inn i tornadoen og ristet fri fra alle fornuftige tanker.
Stemmen inni meg roper.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Så passerte 2020

Poteten i spikersuppen