Fremmede kjente

Jeg kippet av meg de klamme skoene i gangen samtidig som jeg prøvde å henge nøkkelen på plassen sin. Jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Jeg fatter det ikke, tenkte jeg.
Det ER noe kjent. Jeg VET at jeg kjenner personen, men fra hvor? Så mange ganger jeg har tenkt på dette, likevel klarer jeg ikke å riste det av meg.

Det er ikke mange ganger i mitt liv jeg har møtt slike.
Fremmede kjente.
Jeg vet at mange opplever det samme når de møter meg for første gang, det er fryktelig mange som har fortalt meg at de VET at de har sett meg før eller at de VET at de kjenner meg, men at de med foruften vet at vi aldri har møttes før.

Det er et pussig fenomen, er det ikke?
Man møter et menneske som man etter all fornuft ikke skulle kjenne. Likevel er det noe inni deg som protesterer.
Har du opplevd det?

Har du lurt på hvorfor det er sånn?

Det har jeg.
Jeg har kommet frem til at det er sløret som blafrer og viser deg en flik av en annen verden. Sløret som skiller vår verden fra en annen.
En annen tid.
Et annet sted.
Sløret er sikret godt, det skal ikke blafre.
Du skal ikke se, du skal ikke vite.

Men så blafrer det
Og så får du se, og du føler, og du vet.

Og det finnes ingenting mer spennende for meg enn hva som finnes på andre siden av det sløret.
Som en tyllgardin henger det foran portalen.
For meg er portalen åpen, for andre er den kanskje lukket.
Men i min verden er portalen åpen, vinden blåser forsiktig gjennom tyllen. Bringer med seg lukter fra en annen verden. Noen ganger varmer solen, noen ganger sitter fugler og synger rett på utsiden. Noen ganger går det dyr forbi.

Jeg har mange ganger stått helt inntil sløret.
Noen ganger har jeg gjort det bevisst, i søken på et svar.
Andre ganger har jeg gjort det ubevisst, i søken på et svar.
Ventet.

Og så en gang i blant så har sløret åpnet seg.
Et par ganger i mitt liv har jeg sett et annet menneske på andre siden.
Og det er alltid øynene.

Det er alltid et eller annet i de øynene som drar meg inn og sender meg rundt som i en tornado.
Og jeg spyttes ut på andre siden og skjønner ingenting. Fornuften min har blitt ristet og alt som står igjen er de øynene.

Og det var derfor skoene var klamme denne dagen. Og at nøkkelen ikke traff kroken på første forsøk.

Jeg hadde blitt dradd inn i tornadoen og ristet fri fra alle fornuftige tanker.
Stemmen inni meg roper.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Bilde
  Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord.  Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene. Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut. I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrres, jeg vi
Les mer

Så passerte 2020

Bilde
  Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020.  Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt.  Året vi alle vil glemme.  (Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?) For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom. Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn.  Det var tungt fordi jeg møtte meg selv.  Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværendehet. Og det ble tungt fordi d
Les mer

Halen og dens eier

Jeg stod på kjøkkenet og tok meg et glass med taffelbrusvann. Tankefult konsentrerte jeg meg helt og holdent om det jeg holdt på med, holdt flasken med begge hender når jeg helte i glasset, fylte ikke for mye eller for fort ei heller ristet jeg flasken når jeg vippet den tilbake. Det er prekært at brus ikke blir ristet eller fylt opp så fort at kullsyren forsvinner ut av glasset mitt, jeg har faktisk helt ut brus som ble helt tam i glasset.  Jeg drikker ikke av flasken fordi da ristes jo brusen når den blir satt opp igjen, det er bare de små flaskene som egner seg til sånt. Taffel uten kullsyre, sier seg selv at man kunne drukket vann, og det klarer jeg ikke for tiden. Jeg har også mistet flasken jeg holdt med èn hånd en gang, sånn bare for å illustrere hvor klumsete jeg kan være når det slår hardt til. To hender på flasken og to øyne på glasset. Burde være sikret da. Men i øyekroken min var det noen som fulgte med. En liten hale med en enorm vifte. Vindkraften produs
Les mer