Møte i rådet. Novelle.

Idet hun løp litt småstresset mot døra kom hun på at hun måtte sjekke brevet èn gang til. Oppgitt ristet hun på hodet av seg selv. Når hun var så ekstremt sliten som nå, så glemte hun klokkeslett, tid og sted. . Selv om hun hadde sett på brevet mange ganger allerede, så måtte hun sjekke bare èn gang til for å være helt sikker.

Hun bøyde seg kjapt rundt dørkarmen slik at hun kunne se tavla på kjøkkenet. Der var brevet, "Møte." "Klokka 13". Ok, da husket hun riktig. Akkurat tid nok. Den siste setningen "Kopi utsendt samtlige mottagere" plaget henne mer enn hun likte å tenke på. Hun fikk legge seg ned og hvile senere, hun hadde ikke tid til det nå.

En halv time senere, på slaget ett, banket hun på døra til møterommet.
Pulsen gikk fort, farten økte idet noen tok tak i dørhåndtaket.
Det kriblet nedover armene, hun ble kvalm.

Innenfor satt de alle sammen.
Det var sjeldent de var samlet i samme rom, dette måtte være viktig.
Smilende fjes møtte henne der hun satt seg.
Helt innerst, der hvor det ikke var så godt lys, satt de mørke individene. De som helst ikke ville ha noe med noen andre å gjøre.
Bordet var langt, hun satt alltid på enden, den som vendte mot vinduet. Helt over i motsatt ende satt hun som aldri sa noen ting.
Hun visste ikke engang hva hun het, eller om hun engang kunne snakke. Etter alle møtene de hadde hatt, hadde den mørkeste av dem alle aldri sagt noe som helst.

Noen kremtet. Stort vimsete hår beveget på seg, en pent kledd dame med mye sminke smilte litt usikkert til alle hun fikk øyekontakt med. Hun kremtet igjen, skulle til å si noe.
En annen dame lenger mot mørket begynte å snakke i stedet.
- Kjappa på! Det er noen i gjengen her som har vist misnøye med hvordan du overkjører enkelte her, Veronica. Den personen vil snakke med deg i dag og hun ville at alle skulle være her for dette.
Hun satt seg bak i stolen, gjespet og begynte å vippe med pennen hun hadde i hånden. Det var den utålmodige. Hun som alltid pushet på og som aldri kunne vente på noe som helst. Hun hadde byttet plass siden sist, hun var gått litt lenger inn i mørket. Blitt litt mindre fremtredende.
Hun hadde aldri kviet seg for å snakke, hun trengte ikke oppmerksomhet for å få den.

For en spesiell gjeng, tenkte Veronica oppgitt.
- Hvem er det som har problemer med mine avgjørelser, og hva er problemet?
Hun så ut over gjengen. Ventet. Det var ikke lett å få kontakt med de som satt i mørket.
- JEG.
En stemme skar plutselig gjennom luften. Hvem snakket? Ingen klarte å se hvem som snakket.
- Jeg har et problem med avgjørelsene dine.

Alles blikk vendte innover i mørket.
I enden satt den mørkeste av de alle. Hun hadde håret foran fjeset. Hun kunne visst snakke.

Veldig forsiktig fjernet hun håret fra ansiktet og la det pent langs kinnene. Hun forstod at alle måtte se henne for å høre etter.
Hun hvisket ut stemmen sin.
- Jeg liker ikke at du ikke hører når jeg snakker.
Pause.
- Du hører ikke når jeg sier nei. Du bare overkjører meg helt.

Siste delen av setningen ble sagt nesten uten pust. Alle var helt stille. Likevel var det vanskelig å høre hva hun sa.
Lyden fra en tåre som traff bordplaten laget mer lyd enn stemmen hennes.
- Jeg vet ikke hvordan jeg kan høre på deg når du ikke snakker så jeg hører deg...?
Veronica følte på en blanding av irritasjon og sorg. Hun kunne jo ikke høre når ingen sa noe. Eller hadde hun faktisk ikke hørt etter? Hun tenkte litt før hun fortsatte.
- Jeg beklager at jeg ikke har hørt etter. Jeg lover jeg skal gjøre mitt beste for å høre på deg heretter. Jeg skal ikke bortforklare meg, for det er ikke greit at du føler deg overkjørt. Jeg har bare vært så sliten i det siste, så forferdelig, forferdelig sliten.

Den samme følelsen skylte over henne akkurat idet hun sa det høyt. Alt hun klarte å tenke på var å legge seg ned. Var det ikke en sofa bakerst i mørket der?
En bit kvalme på grunn at utmattelse strøk igjennom henne.

Stemmen fra mørket hvisket igjen
- Jeg vet at du hører meg. Heretter er jeg sikker på at du hører etter.

Sakte reiste hun seg, vippet håret frem i ansiktet igjen og la seg på sofaen i mørket.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Døren i skogen

Enda en kveld i stallen