Møte i rådet. Novelle.

Idet hun løp litt småstresset mot døra kom hun på at hun måtte sjekke brevet èn gang til. Oppgitt ristet hun på hodet av seg selv. Når hun var så ekstremt sliten som nå, så glemte hun klokkeslett, tid og sted. . Selv om hun hadde sett på brevet mange ganger allerede, så måtte hun sjekke bare èn gang til for å være helt sikker.

Hun bøyde seg kjapt rundt dørkarmen slik at hun kunne se tavla på kjøkkenet. Der var brevet, "Møte." "Klokka 13". Ok, da husket hun riktig. Akkurat tid nok. Den siste setningen "Kopi utsendt samtlige mottagere" plaget henne mer enn hun likte å tenke på. Hun fikk legge seg ned og hvile senere, hun hadde ikke tid til det nå.

En halv time senere, på slaget ett, banket hun på døra til møterommet.
Pulsen gikk fort, farten økte idet noen tok tak i dørhåndtaket.
Det kriblet nedover armene, hun ble kvalm.

Innenfor satt de alle sammen.
Det var sjeldent de var samlet i samme rom, dette måtte være viktig.
Smilende fjes møtte henne der hun satt seg.
Helt innerst, der hvor det ikke var så godt lys, satt de mørke individene. De som helst ikke ville ha noe med noen andre å gjøre.
Bordet var langt, hun satt alltid på enden, den som vendte mot vinduet. Helt over i motsatt ende satt hun som aldri sa noen ting.
Hun visste ikke engang hva hun het, eller om hun engang kunne snakke. Etter alle møtene de hadde hatt, hadde den mørkeste av dem alle aldri sagt noe som helst.

Noen kremtet. Stort vimsete hår beveget på seg, en pent kledd dame med mye sminke smilte litt usikkert til alle hun fikk øyekontakt med. Hun kremtet igjen, skulle til å si noe.
En annen dame lenger mot mørket begynte å snakke i stedet.
- Kjappa på! Det er noen i gjengen her som har vist misnøye med hvordan du overkjører enkelte her, Veronica. Den personen vil snakke med deg i dag og hun ville at alle skulle være her for dette.
Hun satt seg bak i stolen, gjespet og begynte å vippe med pennen hun hadde i hånden. Det var den utålmodige. Hun som alltid pushet på og som aldri kunne vente på noe som helst. Hun hadde byttet plass siden sist, hun var gått litt lenger inn i mørket. Blitt litt mindre fremtredende.
Hun hadde aldri kviet seg for å snakke, hun trengte ikke oppmerksomhet for å få den.

For en spesiell gjeng, tenkte Veronica oppgitt.
- Hvem er det som har problemer med mine avgjørelser, og hva er problemet?
Hun så ut over gjengen. Ventet. Det var ikke lett å få kontakt med de som satt i mørket.
- JEG.
En stemme skar plutselig gjennom luften. Hvem snakket? Ingen klarte å se hvem som snakket.
- Jeg har et problem med avgjørelsene dine.

Alles blikk vendte innover i mørket.
I enden satt den mørkeste av de alle. Hun hadde håret foran fjeset. Hun kunne visst snakke.

Veldig forsiktig fjernet hun håret fra ansiktet og la det pent langs kinnene. Hun forstod at alle måtte se henne for å høre etter.
Hun hvisket ut stemmen sin.
- Jeg liker ikke at du ikke hører når jeg snakker.
Pause.
- Du hører ikke når jeg sier nei. Du bare overkjører meg helt.

Siste delen av setningen ble sagt nesten uten pust. Alle var helt stille. Likevel var det vanskelig å høre hva hun sa.
Lyden fra en tåre som traff bordplaten laget mer lyd enn stemmen hennes.
- Jeg vet ikke hvordan jeg kan høre på deg når du ikke snakker så jeg hører deg...?
Veronica følte på en blanding av irritasjon og sorg. Hun kunne jo ikke høre når ingen sa noe. Eller hadde hun faktisk ikke hørt etter? Hun tenkte litt før hun fortsatte.
- Jeg beklager at jeg ikke har hørt etter. Jeg lover jeg skal gjøre mitt beste for å høre på deg heretter. Jeg skal ikke bortforklare meg, for det er ikke greit at du føler deg overkjørt. Jeg har bare vært så sliten i det siste, så forferdelig, forferdelig sliten.

Den samme følelsen skylte over henne akkurat idet hun sa det høyt. Alt hun klarte å tenke på var å legge seg ned. Var det ikke en sofa bakerst i mørket der?
En bit kvalme på grunn at utmattelse strøk igjennom henne.

Stemmen fra mørket hvisket igjen
- Jeg vet at du hører meg. Heretter er jeg sikker på at du hører etter.

Sakte reiste hun seg, vippet håret frem i ansiktet igjen og la seg på sofaen i mørket.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer