Så passerte 2020
Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020. Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt. Året vi alle vil glemme. (Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?) For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom. Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn. Det var tungt fordi jeg møtte meg selv. Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværendehet. Og det ble tungt fordi d