Den bittelille nattevakten



Dunk sier det i gulvet i andre etasje. Lille tante Biff har gått av vakt og løper nå på små, raske hundepoter.

Målrettet tripper hun ned trappen og seiler deretter lett opp i sofaen til meg. Der svinger hun seg på plass i gropen sin i armhulen min, sukker og ser på meg med trøtte øyne.
Ørene hennes, som er omringet av en krans med florlett nesten lysende pels, forteller meg at hun har brukt lang tid denne kvelden.
Hun måtte være med gutten langt inn i drømmeland før hun hørte at han begynte å puste slik han puster når han sover.
Først da turte hun å tre av, og bevege seg bort fra plassen sin på puten.
Tett inntil håret hans, med den hårete halen krøllet over pannen som en liten, trøstende hundehånd. Den som dasker ham lett i fjeset om jeg kommer for å sjekke at alt står bra til.

Hun liker oppgaven sin. Den hun har tilegnet seg selv. Den bittelille hunden har den aller største plassen. Ikke bare på puten.
To barn har en hundeformet grop i hjertet, fylt av lys, nesten lysende hundepels. Bare de to barna vet hvordan det er å ha en liten tante Biff i hjertet sitt, men jeg kan tenke meg at det føles fint, og mykt.

Før hun går ned i første etasje, svinger hun innom det andre barnerommet. Det kan høres på potelydene at hun går helt bort til sengen i det andre rommet. Der står hun et øyeblikk, lytter etter den rette pustingen, finner det hun lytter etter og springer så ut av rommet og ned trappen.
Kveldsskiftet er over. Lille tante Biff har blitt Kira igjen. Hun er trøtt, og spør om ikke vi skal legge oss snart.
Hun pleier å passe på at jeg også legger meg når jeg trenger å sove, jeg er ikke alltid så flink å passe på det selv.
Sov godt alle venner. Ta vare på de små pelsklingene.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Den siste Timmysangen er sunget

Mitt mørke land