Novelle del 1 En ny venn
Novelle av Michelle Orningård
(bilde lånt fra etsy)
Hun fikk nesten hjertet mitt til å stoppe opp bare ved synet av henne. Brøkdelen av det sekundet det tok meg å innse at hun var levende, brukte jeg på å tenke på hvor grusomt det var å måtte gå ned hit hvor jeg ikke ville være.
Hele dagen hadde jeg gått med en merkelig følelse inni meg. En slags stein lå på innsiden og rullet frem og tilbake. Et par ganger stoppet jeg opp ved den riktige tanken, men så slapp den unna som en klinkekule og fortsatte rullingen.
Det tynget.
Da jeg lå i sengen min på kvelden, var det som om steinen i magen rullet opp på hjertet mitt og la seg lagelig til der. Ingenting er usynlig når det ligger på hjertet. Jeg innså at jeg ikke kom meg unna, og spurte i et sukk inni meg; "Hva er du og hva vil du."
Jeg var egentlig ikke interessert i svaret, det skal jeg innrømme. Jeg var mest interessert i søvnen men jeg visste at dette ikke kom til å forsvinne av seg selv, så jeg tok på meg oppgaven like interessert som en 200 år gammel "barnehagetante".
At svaret som kom, faktisk kom, overrasket meg litt.
Eller kanskje det var måten svaret kom på som interesserte meg.
Et svar uten lyd?
Svaret kom som et pip. Et glimt. Et drypp.
Der, og så ikke der.
Hva var det jeg spurte om egentlig?
Nå måtte jeg gå helt tilbake til start. Søvnen sukket et langt og tydelig sukk, den vred seg og smeltet ned på det imaginære gulvet inni meg, "Herregud, vi skulle jo sove!"
Jeg overså det glatt.
Jeg følte noe. Og så spurte jeg. Og så følte jeg noe annet som forsvant. Det måtte henge sammen, slikt dukket ikke opp uavhengig av hverandre.
Jeg lå så lenge og lette etter følelsen at søvnen ymtet håp.
Og akkurat der, nøyaktig i skjæringen mellom våken og sovende, der er det enormt rom som er som en kinosal. Der inne gikk det en film på nøyaktig 2.5 millisekunder, med tittel "Verdens mest slitne og ensomme menneske som aldri vil noen sinne noen gang klare å få til noen ting noen gang igjen".
Den filmen har jeg sett introen på flere ganger, og jeg tenkte at denne kunne jeg jo se mens jeg ventet på svaret.
Og filmen startet i dypet av et kloakkrør, med dryppende gørr fra taket, rotter som skrek og det hele var rammet inn i et grønngult lys som ikke ga mer enn konturen av noen i nærheten av meg.
Det første jeg kunne skimte var en hake. En hake av knokkel. Den ene siden var dekket av hud og den andre ikke. Det var et ansikt som kikket på meg.
Som et levende skjellett.
Trykket inn i en krok, hun var dekket av gjørme og skitt fra åresvis i de mørke krokene her nede. Livredd presset hun seg inn mot veggen, prøvde desperat å gjemme seg i skyggen som dekket halve henne.
Hun skalv. Og holdt pusten samtidig som hun prøvde å puste febrilsk.
Selv hadde jeg blitt redd da jeg så henne. Først fordi jeg trodde det var en alien som skulle spise meg, men så fordi jeg forstod at dette vesenet var et levende menneske.
"Jeg skal ikke gjøre deg noe". Jeg tok et steg vekk for å se om hun responderte. Hun sluttet å holde pusten. Jeg satt meg ned på huk og åpnet hånden min mot henne for å vise at hun kunne gi meg sin. "Jeg er en venn".
Hun så opp på meg med et ansikt halvt dekket av hud, hun ga meg en hånd, den var iskald.
Hun ville sitte der, klemt inn i hjørnet, halvt skjult av skyggene. Jeg satt meg ned på gulvet sammen med henne, dyttet meg inntil veggen vendt mot lyset slik at hun kunne se hele meg.
Jeg så konturen av skitne knokler på halve henne, som om hun var halvt død og halvt menneske. Noen tøyfiller dekket hud, knoklene var det nok ikke så vikig med.
Et ribben datt ned på gulvet. Vi så begge på det.
Skamfull dro hun hånden sin ut av min for å gripe etter knokkelen, men jeg fikk tak i det først og ga det forsiktig til henne.
Øynene hennes stivnet, hun var livredd! Hun var som et uønsket villdyr, livredd, skremt nesten til døde, totalt forlatt og fullstendig hjelpeløs.
Hun dyttet knokkelen forsiktig tilbake på plass. Hun kikket på meg.
Frykten var der enda, frykten for å bli jaget, frykten for å bli hånet, frykten for å nok en gang bli slått ned i bakken og hjelpeløs ligge der alene. Alt var der enda.
Men noe nytt var kommet til. Et glimt av håp. Et glimt av varme, av nærhet, av tilstedeværelse.
Vi sa ingenting mens vi satt der. Jeg satt bare der og smilte til henne, og holdt henne i hånden. Den begynte å bli varm.
Da jeg reiste meg for å gå, kunne jeg se at den andre armen hadde fått mer hud. Ren, frisk hud.
Javel, tenkte jeg, så det er dette som er kuren.
Hun fikk nesten hjertet mitt til å stoppe opp bare ved synet av henne. Brøkdelen av det sekundet det tok meg å innse at hun var levende, brukte jeg på å tenke på hvor grusomt det var å måtte gå ned hit hvor jeg ikke ville være.
Hele dagen hadde jeg gått med en merkelig følelse inni meg. En slags stein lå på innsiden og rullet frem og tilbake. Et par ganger stoppet jeg opp ved den riktige tanken, men så slapp den unna som en klinkekule og fortsatte rullingen.
Det tynget.
Da jeg lå i sengen min på kvelden, var det som om steinen i magen rullet opp på hjertet mitt og la seg lagelig til der. Ingenting er usynlig når det ligger på hjertet. Jeg innså at jeg ikke kom meg unna, og spurte i et sukk inni meg; "Hva er du og hva vil du."
Jeg var egentlig ikke interessert i svaret, det skal jeg innrømme. Jeg var mest interessert i søvnen men jeg visste at dette ikke kom til å forsvinne av seg selv, så jeg tok på meg oppgaven like interessert som en 200 år gammel "barnehagetante".
At svaret som kom, faktisk kom, overrasket meg litt.
Eller kanskje det var måten svaret kom på som interesserte meg.
Et svar uten lyd?
Svaret kom som et pip. Et glimt. Et drypp.
Der, og så ikke der.
Hva var det jeg spurte om egentlig?
Nå måtte jeg gå helt tilbake til start. Søvnen sukket et langt og tydelig sukk, den vred seg og smeltet ned på det imaginære gulvet inni meg, "Herregud, vi skulle jo sove!"
Jeg overså det glatt.
Jeg følte noe. Og så spurte jeg. Og så følte jeg noe annet som forsvant. Det måtte henge sammen, slikt dukket ikke opp uavhengig av hverandre.
Jeg lå så lenge og lette etter følelsen at søvnen ymtet håp.
Og akkurat der, nøyaktig i skjæringen mellom våken og sovende, der er det enormt rom som er som en kinosal. Der inne gikk det en film på nøyaktig 2.5 millisekunder, med tittel "Verdens mest slitne og ensomme menneske som aldri vil noen sinne noen gang klare å få til noen ting noen gang igjen".
Den filmen har jeg sett introen på flere ganger, og jeg tenkte at denne kunne jeg jo se mens jeg ventet på svaret.
Og filmen startet i dypet av et kloakkrør, med dryppende gørr fra taket, rotter som skrek og det hele var rammet inn i et grønngult lys som ikke ga mer enn konturen av noen i nærheten av meg.
Det første jeg kunne skimte var en hake. En hake av knokkel. Den ene siden var dekket av hud og den andre ikke. Det var et ansikt som kikket på meg.
Som et levende skjellett.
Trykket inn i en krok, hun var dekket av gjørme og skitt fra åresvis i de mørke krokene her nede. Livredd presset hun seg inn mot veggen, prøvde desperat å gjemme seg i skyggen som dekket halve henne.
Hun skalv. Og holdt pusten samtidig som hun prøvde å puste febrilsk.
Selv hadde jeg blitt redd da jeg så henne. Først fordi jeg trodde det var en alien som skulle spise meg, men så fordi jeg forstod at dette vesenet var et levende menneske.
"Jeg skal ikke gjøre deg noe". Jeg tok et steg vekk for å se om hun responderte. Hun sluttet å holde pusten. Jeg satt meg ned på huk og åpnet hånden min mot henne for å vise at hun kunne gi meg sin. "Jeg er en venn".
Hun så opp på meg med et ansikt halvt dekket av hud, hun ga meg en hånd, den var iskald.
Hun ville sitte der, klemt inn i hjørnet, halvt skjult av skyggene. Jeg satt meg ned på gulvet sammen med henne, dyttet meg inntil veggen vendt mot lyset slik at hun kunne se hele meg.
Jeg så konturen av skitne knokler på halve henne, som om hun var halvt død og halvt menneske. Noen tøyfiller dekket hud, knoklene var det nok ikke så vikig med.
Et ribben datt ned på gulvet. Vi så begge på det.
Skamfull dro hun hånden sin ut av min for å gripe etter knokkelen, men jeg fikk tak i det først og ga det forsiktig til henne.
Øynene hennes stivnet, hun var livredd! Hun var som et uønsket villdyr, livredd, skremt nesten til døde, totalt forlatt og fullstendig hjelpeløs.
Hun dyttet knokkelen forsiktig tilbake på plass. Hun kikket på meg.
Frykten var der enda, frykten for å bli jaget, frykten for å bli hånet, frykten for å nok en gang bli slått ned i bakken og hjelpeløs ligge der alene. Alt var der enda.
Men noe nytt var kommet til. Et glimt av håp. Et glimt av varme, av nærhet, av tilstedeværelse.
Vi sa ingenting mens vi satt der. Jeg satt bare der og smilte til henne, og holdt henne i hånden. Den begynte å bli varm.
Da jeg reiste meg for å gå, kunne jeg se at den andre armen hadde fått mer hud. Ren, frisk hud.
Javel, tenkte jeg, så det er dette som er kuren.
Kommentarer
Legg inn en kommentar