miovind - Michelle Orningård

Hvert år tenker vi det samme. "I ÅR skal jeg rydde opp i hver krok i livet mitt og gjøre alt jeg aldri har klart å gjøre tidligere!" Og så kommer vi til første nyttårsdag og alt er glemt. "Det var en sjokolade i skapet som måtte fordøyes først". Eller "Jeg glemte hva jeg hadde som forsett". Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i dette. Vi håper, vi ønsker og vi forlanger av oss selv en handling som vi vet innerst inne ikke kommer til å skje. Er det ikke bedre å ønske seg noe som vi, innerst inne, VET kommer til å skje? Selv har jeg kun "Jeg skal gjøre mitt beste i det kommende året" som fast nyttårsforsett. Jeg liker følelsen av et nytt kommende år, jeg liker konseptet nyttår, med glitter, og farger og champis drukket i hverdagsglass. Fordi for meg, et gjennomsnittlig kjedelig menneske, tilbringer helst nyttår på sofaen sammen med familien. Det finnes knapt raketter her vi bor og det er jeg glad for, jeg mener og har ment i mange år at rak

Jeg sniglet meg avgårde på den speilblanke veien. Skogen speilet seg i veibanen, ikke et sandkorn var å se. Bare lange baner med glanset skog, skogen som forsiktig lente seg inn mot veien for å kikke ned på seg selv. Slike dager er en katastrofe for det fortgående samfunnet vårt. Jeg vet sånn omtrent hvor jeg møter naboen, litt forsinket i dag begge to, da er vi i rute alle sammen. Hverdagens rytme har en beroligende effekt. Akkurat som bilen min. Ute på hovedveien er det en annen historie, tempoet øker og det forventes større effektivitet. Ikke før jeg var tilbake på den glatte veien slo det meg. Noe inni meg var endret. Jeg så ikke lenger veien, og den blankpolerte isen oppå den Glatta skremte meg ikke. Og da forstod jeg det. Glatta er livet mitt.  Hele livet har jeg stavret meg rundt uten fotfeste. Jeg har lært at man ikke skal satse uten å se en livbøye noe sted En slitsom lærdom. Men fullt brukbart på en dag som dette, når brøytebiler velter, lårhalser brekker og gam