Så passerte 2020

 

Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020. 

Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt. 

Året vi alle vil glemme. 

(Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?)

For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom.

Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn. 

Det var tungt fordi jeg møtte meg selv. 

Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværendehet.

Og det ble tungt fordi det er alltid det når man ser seg selv utenfra. Å bli speilet sine værste sider, av alle andre.

Året som har gått ble året hvor jeg følte meg på lik linje med alle andre. Alle i hele verden faktisk. Jeg har aldri noen gang kjent på å være mindre alene enn nå. Jeg har gjennom dette året aldri før følt meg mer normal...

Det var godt å kjenne på det. Jeg senket skuldrene. Jeg slappet av. Sjansen for overraskelsesbesøk var redusert til 0.001%. Ingen kom til å kreve noe av meg som jeg ikke kunne gi. Det kan være at jeg angrer meg når jeg skriver dette, men 2020 ble egentlig ganske fint for meg og min familie. 

(Jeg har ikke glemt at resten av verden kanskje ikke opplevde det slik, eller så tingene på en annen måte enn meg, og jeg føler med dem som fikk dette året rett i fjeset med to tette og en badehette.)

Jeg har likevel mange gode minner fra året, de aller aller fleste av dem minner fylt opp av samvær. Samvær med badeturer, skogsturer, bilturer og soppturer. Samvær med mennesker jeg setter pris på, vi har spist god mat, snakket mange samtaler, ledd, grått og pustet langsomt ut sammen med.

Året 2020 ble året hvor jeg endelig kunne få lov til å slutte å være engstelig for å gjøre det jeg helst vil gjøre, å være hjemme med mine egne, og fortelle mine historier om ting jeg ser, hører og finner på.  Jeg visste nok ikke at det var det jeg ønsket meg før jeg fikk det opp i hendene. 2020 ble året hvor jeg fant noe som ligner på hvilepuls. Hvem hadde trodd at jeg hadde en hvilepuls? (Ikke jeg)

Jeg fikk krangle om lekser og rettskriving, jeg fikk svi pølser på bålpanne og plukke eikehatter til den store gullmedalje. Jeg fikk mil på mil med tegninger og malerier jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av. Jeg fant sopp, jeg spiste sopp og jeg skrev om sopp. Jeg drømte til og med om sopp om natten. Jeg malte mine malerier som blir levende akkurat i det brøkdels sekundet før jeg våkner om morningen. Der hvor eventyrene bor, og alle de vidreiste historiene jeg vil formidle til resten av verden. 

Men ting ble ikke bare bra. Frykten for det ukjente ligger der og lurer hvert sekund jeg beveger meg ut blant andre. Jeg frykter konsekvensene av hva som nå blir virkeligheten. Jeg tror på ingen måte at "normal" blir status igjen. Året som kommer blir ingen lettelse. Det blir andre ting. Om ingen fikk det med seg i 2020, en ny verden er over oss. Jeg fester setebeltet og trekker pusten, hvis 2020 skremte meg. Så har 2021 tatt pusten fra meg allerede. Jeg fortsetter min strategi, jeg er ganske sikker på at jeg har funnet en slags balanse. Og hvis Karma sitter der ute og leser dette, jeg er klar for at ting ikke går som jeg tror, jeg er forberedt på at ting blir normalt, og jeg er forberedt på at ting blir unormalt. Hvordan? 

Jeg forventer at ting blir som de blir. 

Godt nytt år folkens. Feir med måte og husk på dyrene.