miovind - Michelle Orningård

Jeg har alltid trodd på at det finnes noe utenfor meg selv, som styrer eller hvertfall påvirker livet mitt slik at det blir på best mulig måte. Men flere ganger gjennom mitt voksne liv har jeg også opplevd å miste troen. Det jeg har trodd at var en slags tro på "Gud", forsvant. Og ble erstattet med et klarsyn, som jeg faktisk ikke hadde vurdert å vurdere engang. Flere ganger har jeg opplevd ting som kun jeg selv, har klart å bære meg gjennom. En fødsel er en slik ting, eller et bilkræsj, eller en eksamen, eller et brudd med en kjær person. Hvor det ikke nytter, eller ikke er tid, for andre å komme inn og redde deg bort fra det. Troen på min "Gud" har blitt utfordret mange nok ganger til å tvinge meg til å se på det på en annen måte. Hvorfor blir tro utfordret, internt i deg selv? Fordi man innerst inne vet at troen har en annen virkelighet. Denne "utfordringen" hadde et mål, og det var i seg selv en tillitserklæring. Jeg tvilte på den "gude

Før jeg fikk barn, var jeg, som sikkert mange andre før de får barn, bekymret for om jeg kunne klare å være like glad i alle barna jeg kanskje kom til å få. Jeg vet at dette er noe mange lurer på. Hvordan kan man klare å få plass til flere i hjertet? Hvordan kan jeg dele hjertet mitt på flere? Nå var jo dette aldri en veldig stor bekymring for meg, jeg lærte tidlig en ting; Kjærlighet vokser når den deles. Det jeg derimot ikke hadde noen forståelse for, var hva som skjer med psyken din når du har gått og gnudd på samme bokmanus i syv år. Du blir jo på fornavn med alle, selv skurkene kjenner du som din egen bukselomme. Steder og hendelser føles som hjemmekoselige minner. Alt du dikter opp har i løpet av de syv årene blitt til en del av deg selv. Du har puttet hele sjelen din inn i den, den er deg og du er den. Men så en dag skjer det noe, du sender manuset inn til forlag eller til trykk og så er det over. Skriveprosessen er forbi. Det kan minne om et mentalt bilkræsj. Pang.

Jeg har hatt noen dårlige dager igjen. Det er bare sånn det er. Det har vært på den måten så lenge jeg kan huske. Anstrengelser koster. Det skjer alltid mindre i de periodene, alt blir et ork, stegene blir lengre og spensten i stegene blir borte. Det er akkurat som om ADHD'n har tatt ferie, og etterlatt et behov for å ta meg inn igjen fra en fest jeg aldri deltok på. Det gjør vanligvis ikke noe å ha en slik periode så lenge den ikke varer i ukesvis. Men akkurat denne gangen er jeg litt skuffet, fordi jeg har begynt på et nytt bokprosjekt som jeg har ordentlig lyst å komme i gang med. Jeg har, egentlig ganske lenge, gledet meg til å starte på en ny bok. Det har stått klart for meg HVA som skulle til for å gjøre det tusen ganger enklere å skrive, jeg har bare ikke fått utføre det. Man lærer så lenge man lever, ikke sant? Jeg har lært utrolig mye av å gjøre så mye feil med den forrige boka - det er jo helt utrolig at den BLE en bok, så mange feil og så mange omstarter og så mang

Jeg hadde en fin samtale med eldstemann i dag, på vei til skolen. Jeg tenkte å prøve å få ham til å tenke på hva som gjør at man velger ett yrke foran et annet, og ble således inspirert til spørsmålet av en skikkelig fin sang som jeg satt og sang på på veien. Jeg; Sønn, hva som gjør at man velger å jobbe med det man velger? Sønn; Jeg vet ikke? Tenkepause. Jeg; Hvis du skal jobbe med noe resten av livet, vil du jobbe med.... (finne noe han ikke vil like) å lage mat til andre? Sønn; NEEI, mamma! Du vet at jeg ikke liker så godt å lage mat! Jeg; Eller kanskje du ville.... (finne noe annet han ikke vil like) bli LEGE! Sønn; Nei, det vet du jo at jeg ikke hadde hatt lyst til, mamma. Jeg; Hvordan skal man velge seg en jobb da, tror du? Sønn; Hmmm.... (nå snurrer hjernecellene hans, og han ser tilsynelatende ut til å være ganske interessert på dette tidspunktet), å finne noe man.... liker? Jeg; Ja! Hva liker du da? Sønn; Maskiner og traktorer og graving. Jeg; Hva tror du JEG lik

Jeg hadde store planer om å skrive noe morsomt her i dag, men så var plutselig ikke dagen min så morsom lenger, og alt falt i grus. Er det bare jeg som ofte går rundt og føler meg som dagen min? Det er sjeldent jeg kan skrive noe om noe uten å være der følelsesmessig. I månedsvis nå har jeg vært stålfokusert på å få skrevet ferdig boka om Rose, slik at jeg kunne få begynne på mitt nye prosjekt, som er av et helt annen kaliber. Jeg gledet meg til å skifte gir fra en fantasirik og kanskje litt koselig og snill vaniljeverden. Å dra på meg de imaginære lærhanskene, de lange lærstøvlene og surre tauet rundt håndleddene. Klar til å sette i gang med en skikkelig sprekt prosjekt, kun ment for voksne. 20 års aldersgrense. Minst. Jeg har virkelig tråkket langt utenfor mine egne grenser med dette prosjektet, og jeg har tenkt, tenkt og tenkt på hvordan dette skulle utformes. Planen jeg har kommet opp med er virkelig bra, synes jeg selv. Dette skulle bli skikkelig lekkert. Jeg har noen g

Jeg følte meg aldri ensom da jeg var liten. Selv om de beste minnene jeg kan huske, var fra noe jeg gjorde alene. Jeg durte rundt i skogen. Jeg syklet det forteste jeg kunne. Jeg plukket blomster i solen. Og spiste blåbær. Så kan du, bak hver setning, tilføye - alene. Jeg er klar over at jeg ikke alltid var det, men jeg tror at i øyeblikket når fotoet på hjernen ble tatt, så var det ingen andre inni bilderammen. Om du forstår hva jeg mener. Et bilde kan fortelle tusen historier, men alle trenger ikke å være helt reelle. Sånn er minner også, det som er utenfor, det finnes ikke. Det er en bunnøs frykt i samfunnet i dag når det kommer til ordet og følelsen "alene". Det har aldri skremt meg, det er kanskje den ene biten her i livet som ikke skremmer meg. Jeg er ikke redd for å være alene, jeg har aldri vært det, og kommer kanskje aldri til å bli det heller. Det koster meg ingenting å planlegge turer alene, gå fjelltur alene, gå på kino alene, spise pizza alene.

Jeg har alltid likt å være kreativ. Det har aldri vært noe problem for meg å skape noe med hendene, handlingen i seg selv føles som en forlengning av meg selv, og jeg har aldri gått tom for idèer til hva jeg kan lage neste gang. Jeg maler, tegner og syr klær. I tillegg til å skape noe i hagen liker jeg også å ta bilder, gjerne portretter tatt med teleobjektiv. Jeg har alltid funnet det magisk å ta portretter fra avstand. Jeg tør å påstå at å ha et kjæledyr er kreativt, spesielt de kjæledyrene man GJØR noe med. Hestesport, utstilling eller agility for eksempel. Jeg synes det er kreativt, for det springer ut fra en plass inni deg som sprer glede. Jeg så en video på youtube for en stund siden som handlet om å finne sin egentlige mening. Videoen var skapt for å få deg til å tenke over hva det er som DU er ment til å gjøre på her i livet. Videoen tok for seg dyptgående metoder for å finne frem til den lille flammen som til stadighet kommer tilbake til deg og prøver å vekke opp instink

En av de rareste tingene jeg "husker", er minner fra det som jeg logisk nok tror er fra et annet liv. Det er ikke sånn at jeg går rundt og husker på det hele tiden, men av og til dukker det opp som en kuriositet for meg selv. Til min egen underholdning for det meste, men nå tenkte jeg å fortelle litt om det. Kanskje flere vil våge seg til å snakke om egne opplevelser? I grunn snakker jeg svært lite om slike "minner", for jeg forstår det ikke helt. Jeg klarer ikke helt å vri hodet mitt rundt konseptet av å skulle huske et liv jeg vet med min fysiske hjerne at jeg ikke har levd. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det egentlig. Men hva om det stemmer? Hva om, man faktisk lever, flere liv? Jeg har ikke bestemt meg for om det skremmer meg eller om det fasinerer meg, uansett pirrer det fantasien min og driver frem tanker som blir hengende i luften lenge etterpå. Hvem var jeg? Hva var jeg? Hvorfor husker jeg dette? Det får meg til å bli ydmyk overfor mine egne pro

Rose lever i en verden som ikke passer til henne. Hun har ingen venner og blir mobbet for alt hun gjør, sier og mener. Hun vet ikke hvorfor det er slik. Hun lurer på hva hun har gjort for å fortjene å bli behandlet slik, men det er best å la være å tenke på det. Svaret kan svi mer enn hva det er godt for. En dag dukker det opp en gutt fra skolen, en fra gjengen som alle de andre er redde for. Han begynner å prate med henne og Rose sitter med en skrekkelig indre dialog som forteller henne at han er ute etter å ta henne på noe han som alle de andre, at han ikke kan være interessert i henne, og at alt hun burde gjøre er å løpe derfra så fort hun kan og aldri se seg tilbake. Men hun klarer det ikke. Hun lengter etter noen å snakke med og ønsket om å bli sett og hørt er så sterkt at hun velger å bli sittende der, på den hvite benken. Sammen med en som skremmer vettet av henne. Hun velger å bli sittende og kanskje blottstille seg selv for angrep senere, de som hun vet kommer. Det kan jo