Skrubb på tur

 Jeg pakket soppkurven denne kvelden også. Jeg hadde akkurat sagt at jeg ikke skulle ut så sent.

Så jeg gikk ut så sent. 

Chihuahua spurtet etter meg. Snart var hun foran. Snart bak. Snart snusefast i en gresstust.

En liten karamellfarget rakett suste rundtom. Sopptur!


Vi kikket etter sopp, vi plukket blåbær. Og flått. Sistnevnte ufrivillig.

Det er ganske morsomt å se en chihuahua plukke blåbær... Gjerne verdt turen alene. Så liten hund, så høye blåbær.


Vi fant ingen sopp. Eller. Vi fant sopp men det var sånne skumle, sånne som vi ikke plukker.

Men chihuahua hun fant noe.


Bak meg så stoppet hun plutselig. Hun stoppet sånn type stopp som føles. Jeg snudde meg, lurte på hva det var nå. 

Hun knurret et knurr. 

Ikke et sånt "jeg har hørt noe rart" knurr. Men et "jeg begynner å bli redd" knurr.

Man blir naturligvis redd når den bittelille hunden knurrer et fryktsomt knurr. Ikke fordi hunden er skummel, men fordi den bittelille hunden absolutt ikke er en stor dobermann. Og hun kan ikke jage katta engang...Katta vet at det bare er et dask mellom ham og sadistisk glede. 

Det rykker i halen til kattepus når han ser lille chihuahua komme for nært. Kattepus liker å føle makt over små skapninger.


Så uansett. Minisecuritassen varslet "død". Nakkehårene stod rett opp på meg, og hele ryggraden til chihuahua kunne sees fra månen.

Der stod jeg. Med en kurv. Støvler. Klam og i omgivelser stort sett bestående av relativt høyt blåbærris, grove røtter og lavthengende furubusker med et stikk i hver ende. Hvis du har drømt at du løp uten å komme noen vei så vil dette ikke være så langt fra samme følelsen.


Chihuahua ga seg ikke. Hun kikket mot samme retning som sist. "GrrrrrrrrRrrr" sa hun sakte. Uten puff på slutten. Puff betyr at hun er tøff i trynet. 


Sakte, men så fort jeg klarte, gikk jeg hjemover. Det ble ikke noe stopp på veien. Jeg halvsmilte litt for meg selv, tenkte det var morsomt at jeg ble så skremt av en sånn liten securitass. Men bedre safe enn sorry.


Ikke skummelt. Egentlig. 

Men så husket jeg noe. 

En gang for mange år siden. Jeg stod hjemme på trappen og skuet ut i mørket. Der ute følte jeg noe. Dobermannen vi hadde den gang, holdt seg nærmere meg, hun bjeffet hardere, skarpere. Hun virket skummel. Hun som vanligvis var så teit og snill og rar og morsom. 

Hun var redd. Mente alvor i hvert bjeff. Bust fra hale til skalle. Den gang kom plutselig viltnemda på døren og spurte om vi hadde hund med store potespor. Det var observert ulv. 


Et kaldt gys løp langs ryggraden min. Jeg husket følelsen av å bli observert på forrige sopptur. Vissheten om at noe der ute i den mørke skogen vandret rundt. Hvordan kunne jeg overse noe så åpenbart?

Securitassen min tullet ikke. Det er noe farlig som sniker der ute i mørket. 

Plukk aldri skrubb som er grå.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Døren i skogen

Poteten i spikersuppen