Skrubb på tur

 Jeg pakket soppkurven denne kvelden også. Jeg hadde akkurat sagt at jeg ikke skulle ut så sent.

Så jeg gikk ut så sent. 

Chihuahua spurtet etter meg. Snart var hun foran. Snart bak. Snart snusefast i en gresstust.

En liten karamellfarget rakett suste rundtom. Sopptur!


Vi kikket etter sopp, vi plukket blåbær. Og flått. Sistnevnte ufrivillig.

Det er ganske morsomt å se en chihuahua plukke blåbær... Gjerne verdt turen alene. Så liten hund, så høye blåbær.


Vi fant ingen sopp. Eller. Vi fant sopp men det var sånne skumle, sånne som vi ikke plukker.

Men chihuahua hun fant noe.


Bak meg så stoppet hun plutselig. Hun stoppet sånn type stopp som føles. Jeg snudde meg, lurte på hva det var nå. 

Hun knurret et knurr. 

Ikke et sånt "jeg har hørt noe rart" knurr. Men et "jeg begynner å bli redd" knurr.

Man blir naturligvis redd når den bittelille hunden knurrer et fryktsomt knurr. Ikke fordi hunden er skummel, men fordi den bittelille hunden absolutt ikke er en stor dobermann. Og hun kan ikke jage katta engang...Katta vet at det bare er et dask mellom ham og sadistisk glede. 

Det rykker i halen til kattepus når han ser lille chihuahua komme for nært. Kattepus liker å føle makt over små skapninger.


Så uansett. Minisecuritassen varslet "død". Nakkehårene stod rett opp på meg, og hele ryggraden til chihuahua kunne sees fra månen.

Der stod jeg. Med en kurv. Støvler. Klam og i omgivelser stort sett bestående av relativt høyt blåbærris, grove røtter og lavthengende furubusker med et stikk i hver ende. Hvis du har drømt at du løp uten å komme noen vei så vil dette ikke være så langt fra samme følelsen.


Chihuahua ga seg ikke. Hun kikket mot samme retning som sist. "GrrrrrrrrRrrr" sa hun sakte. Uten puff på slutten. Puff betyr at hun er tøff i trynet. 


Sakte, men så fort jeg klarte, gikk jeg hjemover. Det ble ikke noe stopp på veien. Jeg halvsmilte litt for meg selv, tenkte det var morsomt at jeg ble så skremt av en sånn liten securitass. Men bedre safe enn sorry.


Ikke skummelt. Egentlig. 

Men så husket jeg noe. 

En gang for mange år siden. Jeg stod hjemme på trappen og skuet ut i mørket. Der ute følte jeg noe. Dobermannen vi hadde den gang, holdt seg nærmere meg, hun bjeffet hardere, skarpere. Hun virket skummel. Hun som vanligvis var så teit og snill og rar og morsom. 

Hun var redd. Mente alvor i hvert bjeff. Bust fra hale til skalle. Den gang kom plutselig viltnemda på døren og spurte om vi hadde hund med store potespor. Det var observert ulv. 


Et kaldt gys løp langs ryggraden min. Jeg husket følelsen av å bli observert på forrige sopptur. Vissheten om at noe der ute i den mørke skogen vandret rundt. Hvordan kunne jeg overse noe så åpenbart?

Securitassen min tullet ikke. Det er noe farlig som sniker der ute i mørket. 

Plukk aldri skrubb som er grå.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Bilde
  Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord.  Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene. Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut. I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrres, jeg vi
Les mer

Så passerte 2020

Bilde
  Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020.  Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt.  Året vi alle vil glemme.  (Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?) For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom. Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn.  Det var tungt fordi jeg møtte meg selv.  Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværendehet. Og det ble tungt fordi d
Les mer

Halen og dens eier

Jeg stod på kjøkkenet og tok meg et glass med taffelbrusvann. Tankefult konsentrerte jeg meg helt og holdent om det jeg holdt på med, holdt flasken med begge hender når jeg helte i glasset, fylte ikke for mye eller for fort ei heller ristet jeg flasken når jeg vippet den tilbake. Det er prekært at brus ikke blir ristet eller fylt opp så fort at kullsyren forsvinner ut av glasset mitt, jeg har faktisk helt ut brus som ble helt tam i glasset.  Jeg drikker ikke av flasken fordi da ristes jo brusen når den blir satt opp igjen, det er bare de små flaskene som egner seg til sånt. Taffel uten kullsyre, sier seg selv at man kunne drukket vann, og det klarer jeg ikke for tiden. Jeg har også mistet flasken jeg holdt med èn hånd en gang, sånn bare for å illustrere hvor klumsete jeg kan være når det slår hardt til. To hender på flasken og to øyne på glasset. Burde være sikret da. Men i øyekroken min var det noen som fulgte med. En liten hale med en enorm vifte. Vindkraften produs
Les mer