Skrubb på tur

 Jeg pakket soppkurven denne kvelden også. Jeg hadde akkurat sagt at jeg ikke skulle ut så sent.

Så jeg gikk ut så sent. 

Chihuahua spurtet etter meg. Snart var hun foran. Snart bak. Snart snusefast i en gresstust.

En liten karamellfarget rakett suste rundtom. Sopptur!


Vi kikket etter sopp, vi plukket blåbær. Og flått. Sistnevnte ufrivillig.

Det er ganske morsomt å se en chihuahua plukke blåbær... Gjerne verdt turen alene. Så liten hund, så høye blåbær.


Vi fant ingen sopp. Eller. Vi fant sopp men det var sånne skumle, sånne som vi ikke plukker.

Men chihuahua hun fant noe.


Bak meg så stoppet hun plutselig. Hun stoppet sånn type stopp som føles. Jeg snudde meg, lurte på hva det var nå. 

Hun knurret et knurr. 

Ikke et sånt "jeg har hørt noe rart" knurr. Men et "jeg begynner å bli redd" knurr.

Man blir naturligvis redd når den bittelille hunden knurrer et fryktsomt knurr. Ikke fordi hunden er skummel, men fordi den bittelille hunden absolutt ikke er en stor dobermann. Og hun kan ikke jage katta engang...Katta vet at det bare er et dask mellom ham og sadistisk glede. 

Det rykker i halen til kattepus når han ser lille chihuahua komme for nært. Kattepus liker å føle makt over små skapninger.


Så uansett. Minisecuritassen varslet "død". Nakkehårene stod rett opp på meg, og hele ryggraden til chihuahua kunne sees fra månen.

Der stod jeg. Med en kurv. Støvler. Klam og i omgivelser stort sett bestående av relativt høyt blåbærris, grove røtter og lavthengende furubusker med et stikk i hver ende. Hvis du har drømt at du løp uten å komme noen vei så vil dette ikke være så langt fra samme følelsen.


Chihuahua ga seg ikke. Hun kikket mot samme retning som sist. "GrrrrrrrrRrrr" sa hun sakte. Uten puff på slutten. Puff betyr at hun er tøff i trynet. 


Sakte, men så fort jeg klarte, gikk jeg hjemover. Det ble ikke noe stopp på veien. Jeg halvsmilte litt for meg selv, tenkte det var morsomt at jeg ble så skremt av en sånn liten securitass. Men bedre safe enn sorry.


Ikke skummelt. Egentlig. 

Men så husket jeg noe. 

En gang for mange år siden. Jeg stod hjemme på trappen og skuet ut i mørket. Der ute følte jeg noe. Dobermannen vi hadde den gang, holdt seg nærmere meg, hun bjeffet hardere, skarpere. Hun virket skummel. Hun som vanligvis var så teit og snill og rar og morsom. 

Hun var redd. Mente alvor i hvert bjeff. Bust fra hale til skalle. Den gang kom plutselig viltnemda på døren og spurte om vi hadde hund med store potespor. Det var observert ulv. 


Et kaldt gys løp langs ryggraden min. Jeg husket følelsen av å bli observert på forrige sopptur. Vissheten om at noe der ute i den mørke skogen vandret rundt. Hvordan kunne jeg overse noe så åpenbart?

Securitassen min tullet ikke. Det er noe farlig som sniker der ute i mørket. 

Plukk aldri skrubb som er grå.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer