Angst
Over alt jeg gjør, ligger det en skygge og hviler sin refleksjon.
Den sniker seg usett forbi alle sperrer og hinder, spaserer frekt forbi alle åpne øyne og fokuserte tanker.
Den spaserer rett inn døra selv om døra er låst, den bryter opp alle sperrer og hinder og kvasse ord jeg måtte si, den er ikke redd meg og den tror helt og holdent at den bor hjemme hos meg.
Inni hodet mitt.
Den sniker bak døra når jeg sover, den sniker bak tankene mine når jeg tenker, den går der ute blant folk og venter på det rette øyeblikket.
På butikken.
På kjøretur.
I nettbanken.
På telefonen.
Under poteten.
Den er der, den dritten, og minner meg på at der jeg ikke ser, der er den.
Alltid.
Den skremmer meg. Skremmer meg fra å gjøre ting. Skremmer meg fra å ta kontakt med folk.
Skremmer meg når jeg har tatt kontakt med folk, spiller på alle tangentene.
Noen ganger èn og èn, andre ganger alle på èn gang.
Gjør meg handlingslammet når jeg burde kaste meg over muligheten, gir meg hetta når jeg ikke klarte å kaste meg over muligheten fordi jeg ble handlingslammet.
Det er som om det sitter en mørk og sadistisk skygge på skulderen min og klager på alle valg jeg tar, og når jeg har gjort ting jeg burde være glad for så sitter den der og ler av meg.
Ond, skammelig latter, litt innestengt mellom sammenklemte tenner.
Angst er ikke en hyggelig skygge å ha med seg. Men samtidig, vi som lever med den, har lært at du kommer ikke unna og du må lære deg at i hvert øyeblikk av dagen kan den dukke opp og skremme deg beinløs og så hardt at det eneste du kan gjøre er å krype sammen og gjemme deg. Det er som et krigsangrep med bomber og granater siktet kun på deg og det eneste du kan gjøre for å overleve angrepet er å komme deg i sikkerhet.
Inn i sneglehuset med deg.
Når du lærer deg det så går det som oftest greit.
Noen gjemmer seg i sitt eget hus, noen må inn på badet eller i kjelleren. Andre må gjemme seg i skapet sitt, andre igjen gjemmer seg bak trygge og sterke profiler i sitt eget liv.
I mange år har jeg "gjemt" meg i stallen. Hos hestene.
Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å gjemme seg enn blant individer som ser rett igjennom deg og som kan bære deg herfra til evigheten om de må. Og hver og en av dem ville gjort det uten å bli spurt. Det beste stedet å gjemme seg er jo der man får hjelp, hos dem som ser hver eneste følelse du har og likevel klarer å akseptere deg.
Der hos hestene har jeg kunne vært meg selv, alltid. Ikke en eneste tanke har vært feil, ingen har ledd av meg og ingen har gjort narr av de tanker jeg har hatt om ting. De har alltid bært meg, og aldri krevd noe annet tilbake enn min genuine tilstedeværelse.
Der og da.
Derfor har jeg gjennom tiden lært at den beste måten å håndtere angst på er nemlig å akseptere følelsene, kjenne på dem, og la dem reise videre. Fordi jeg tåler dem.
Fordi jeg har lært av hestene at jeg tåler meg selv og klarer å bære min egen vekt.
Basert på erfaring har hestene lært meg det viktigste av alle ting; Å være ærlig med seg selv er veien å gå.
Angsten tar ikke like hardt tak i meg lenger som den gjorde før. Jeg takler bedre "utaklelige situasjoner", og jeg velger å tro at det er på grunn av hestene. Hest er utrolig viktig for meg og jeg har lært så mye fra dem. Det er ikke sånn at jeg i dag aldri får noe angstanfall, det kommer ofte nok og trekker med seg det jeg hadde av energi og oppdagerlyst og drar meg baklengs inn i meg selv mens jeg skriker "Nei!!" og prøver å holde fast i alt jeg ser. Men jeg har lært meg at den får ikke noe særlig godt grep, den kniper meg men så glipper taket.
Jeg ønsket å fortelle andre i samme situasjon at de ikke er alene, og jeg ønsket også å gjøre det gjennom stemmen til hestene selv.
Da Rose dukket opp som hovedfigur i boken min viste hun meg at hun sliter en del med det jeg selv har slitt med, og hun finner også fred og rom hos hestene, akkurat slik jeg har gjort nå nesten så lenge jeg kan huske.
Det ble derfor en viktig essens å ha med i fortellingen hva hesten bidrar med. Man kan kanskje si at historien i seg selv blir bært av en hest. Selv om hesten hennes ikke har hovedrollen, er den en viktig del til å få Rose til å innse at selv om hun må gjøre ting selv så gjør hun det aldri alene.
Den sniker seg usett forbi alle sperrer og hinder, spaserer frekt forbi alle åpne øyne og fokuserte tanker.
Den spaserer rett inn døra selv om døra er låst, den bryter opp alle sperrer og hinder og kvasse ord jeg måtte si, den er ikke redd meg og den tror helt og holdent at den bor hjemme hos meg.
Inni hodet mitt.
Den sniker bak døra når jeg sover, den sniker bak tankene mine når jeg tenker, den går der ute blant folk og venter på det rette øyeblikket.
På butikken.
På kjøretur.
I nettbanken.
På telefonen.
Under poteten.
Den er der, den dritten, og minner meg på at der jeg ikke ser, der er den.
Alltid.
Den skremmer meg. Skremmer meg fra å gjøre ting. Skremmer meg fra å ta kontakt med folk.
Skremmer meg når jeg har tatt kontakt med folk, spiller på alle tangentene.
Noen ganger èn og èn, andre ganger alle på èn gang.
Gjør meg handlingslammet når jeg burde kaste meg over muligheten, gir meg hetta når jeg ikke klarte å kaste meg over muligheten fordi jeg ble handlingslammet.
Det er som om det sitter en mørk og sadistisk skygge på skulderen min og klager på alle valg jeg tar, og når jeg har gjort ting jeg burde være glad for så sitter den der og ler av meg.
Ond, skammelig latter, litt innestengt mellom sammenklemte tenner.
Angst er ikke en hyggelig skygge å ha med seg. Men samtidig, vi som lever med den, har lært at du kommer ikke unna og du må lære deg at i hvert øyeblikk av dagen kan den dukke opp og skremme deg beinløs og så hardt at det eneste du kan gjøre er å krype sammen og gjemme deg. Det er som et krigsangrep med bomber og granater siktet kun på deg og det eneste du kan gjøre for å overleve angrepet er å komme deg i sikkerhet.
Inn i sneglehuset med deg.
Når du lærer deg det så går det som oftest greit.
Noen gjemmer seg i sitt eget hus, noen må inn på badet eller i kjelleren. Andre må gjemme seg i skapet sitt, andre igjen gjemmer seg bak trygge og sterke profiler i sitt eget liv.
I mange år har jeg "gjemt" meg i stallen. Hos hestene.
Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å gjemme seg enn blant individer som ser rett igjennom deg og som kan bære deg herfra til evigheten om de må. Og hver og en av dem ville gjort det uten å bli spurt. Det beste stedet å gjemme seg er jo der man får hjelp, hos dem som ser hver eneste følelse du har og likevel klarer å akseptere deg.
Der hos hestene har jeg kunne vært meg selv, alltid. Ikke en eneste tanke har vært feil, ingen har ledd av meg og ingen har gjort narr av de tanker jeg har hatt om ting. De har alltid bært meg, og aldri krevd noe annet tilbake enn min genuine tilstedeværelse.
Der og da.
Derfor har jeg gjennom tiden lært at den beste måten å håndtere angst på er nemlig å akseptere følelsene, kjenne på dem, og la dem reise videre. Fordi jeg tåler dem.
Fordi jeg har lært av hestene at jeg tåler meg selv og klarer å bære min egen vekt.
Basert på erfaring har hestene lært meg det viktigste av alle ting; Å være ærlig med seg selv er veien å gå.
Angsten tar ikke like hardt tak i meg lenger som den gjorde før. Jeg takler bedre "utaklelige situasjoner", og jeg velger å tro at det er på grunn av hestene. Hest er utrolig viktig for meg og jeg har lært så mye fra dem. Det er ikke sånn at jeg i dag aldri får noe angstanfall, det kommer ofte nok og trekker med seg det jeg hadde av energi og oppdagerlyst og drar meg baklengs inn i meg selv mens jeg skriker "Nei!!" og prøver å holde fast i alt jeg ser. Men jeg har lært meg at den får ikke noe særlig godt grep, den kniper meg men så glipper taket.
Jeg ønsket å fortelle andre i samme situasjon at de ikke er alene, og jeg ønsket også å gjøre det gjennom stemmen til hestene selv.
Da Rose dukket opp som hovedfigur i boken min viste hun meg at hun sliter en del med det jeg selv har slitt med, og hun finner også fred og rom hos hestene, akkurat slik jeg har gjort nå nesten så lenge jeg kan huske.
Det ble derfor en viktig essens å ha med i fortellingen hva hesten bidrar med. Man kan kanskje si at historien i seg selv blir bært av en hest. Selv om hesten hennes ikke har hovedrollen, er den en viktig del til å få Rose til å innse at selv om hun må gjøre ting selv så gjør hun det aldri alene.
Kommentarer
Legg inn en kommentar