Frykt

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært redd.
Redd for alt.
Mørket. Havet. Høyder. Store maskiner.
Sånne ting som jeg antar de fleste er eller kan være redde for en gang i blant eller helt kronisk.

Men å være redd for alt bærer ikke bare litt av det jeg akkurat nevnte. 
Også "teite" ting som å se bunnen på dypt vann, kokte reker, kjellere, fremtiden, og å kjøre bil.

Dette er kanskje det jeg selv vil putte i kategorien som relativt normalt og jeg hadde jo aldri ledd av noen som sa de var redde for reker. Ok, kanskje litt men det er ikke rekene som er greia. Men å pille dem. *grøss* (fnis)

Det jeg ville si, jeg har alltid vært redd for de skumle greiene.
De tingene som andre ikke ser.
Eller ikke hører.
Ikke føler.

Gufset over nakken når man er alene hjemme.
Skyggen utenfor døren når ingen skal inn.
Det pus freser på når ingen andre enn jeg og pus er hjemme.
Det jeg innbiller meg står å ser på meg i mørket når jeg sover.
 Jeg vil ikke se. Vil ikke høre.
VIL ikke vite!

Men ofte er det akkurat det jeg får, jeg får se, jeg får høre, jeg får føle.
Jeg har alltid trodd at det bare var meg, at det var jeg som var feil skrudd sammen eller noe. Mer pingle, mer av et eller annet som gjorde at jeg så, hørte og følte mer enn jeg skulle.
Jeg trodde rett og slett at jeg bare var sånn, litt i stykker på en måte. Feiljustert.
Redd for alt.
Jeg trodde jeg var alene om disse tingene.

Andre hører ikke ting som ikke er der.
Andre føler ikke ting som ikke er sitt eget.
Andre ler når du forteller at du har slike opplevelser.
Eller gjør de det?

En av de første gangene jeg delte noen av disse opplevelsene var jeg så heldig at jeg delte det i en gruppe med likesinnede som svarte meg med en drøss av lignende opplevelser. Hvor enn jeg snudde meg møtte jeg støtte og bekreftelser.

Bekreftelser på at jeg ikke var alene.

Den opplevelsen gjorde noe med meg. Det endret noe inni meg på en slik måte at når jeg gikk fra forsamlingen forstod jeg at jeg måtte begynne å fortelle om dem.
Opplevelsene.
Men hvordan skulle jeg fortelle om dem?
Hvordan kunne jeg fortelle andre om opplevelser så uvirkelige at de fleste ikke trodde på dem, og fortelle dem på en måte som gjorde at de ble helt selvfølgelige?

Når Rose dukket opp mange år senere, visste jeg at det var hun som skulle bære historiene frem.

På mange måter kan frykt være bra, og på like mange måter kan frykt være noe dårlig.
At jeg våkner midt på natten fordi strømmen har gått er ikke bra for frykten min, når jeg må kaste meg over nattbordskuffen med lukkede øyne og trykke på lommelykten før det jeg tror står i dørkarmen og kikker inn i rommet, vokser seg større. Sånn at det ikke tar på meg. Eller skremmer meg mer. Herregud for en følelse. (Jeg vet at det ikke er noen der men si det til frykten som akkurat sov tungt)


Men når frykten likevel har skremt meg inn i den innerste kroken i sinnet mitt, der hvor ingen har vært på uttallige år og det henger støvete spindelvev i vifter forsiktig i luften. Når jeg likevel sitter presset opp i hjørnet med knærne opp under haka og kjenner at verden er alt for stor.
Så er det vakkert å høre en liten stemme som sier; Jeg er her!
Og føle dyttet før det kommer.
Et bittelite hårete hode med en våt snute som blir presset inn i den åpne hånden min.
Eller en varm hundekropp som slenger seg inntil pannen min.
Og sukker og sovner igjen.

Der, langt inn i fryktens mest skremte krok, fant jeg stillhet.
En slags klokkeklar stillhet som åpnet en dør til en verden av samhørighet og vennskap. Kanskje ikke de vennskap jeg hadde sett for meg, kanskje ikke samtaler på de plan jeg forutså, men like godt samtaler. Like godt vennskap.
Jeg visste ikke at dører fantes der jeg fant dem. Jeg trodde jeg hadde gjemt meg i en glemt krok, men det jeg hadde gjort var å gjemme meg midt foran døren til en glemt verden.
At frykten hadde tatt kvelertak på meg og jeg ikke evnet å ta igjen var akkurat det jeg trengte for å havne der.
Jeg ble på en måte jaget inn dit jeg trengte å komme for å oppdage mulighetene. Gjennom frykt ble verdenen min større
Jeg gjemte meg midt i "rommet" jeg i dag "bruker" til å se de ting andre ikke ser, høre de ting andre ikke hører, og føle de tingene andre ikke kan.

Håpet mitt er at et sted der ute sitter en del av deg og venter på at en dør skal åpnes i mørket. For jeg har nemlig en historie å fortelle deg, om lys i mørket, håp, og muligheter.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å finne hjem

Spøkelser