Koblinger


En av de ting jeg liker veldig godt å gjøre om sommeren er å sitte og se på blomstene som vifter i vinden.
Det er noe varmt og romantisk over å observere planter, og spesielt blomster som beveger seg i takt med mild bris. For meg betyr det frihet, og varmen betyr sommer. Jeg elsker sommer.

Hestene setter ofte pris på mitt selskap da jeg kan tilbringe en hel del tid sittende ute på jordet med dem. Hvor jeg ser på plantene, de vesener som plantene tiltrekker seg og hestene som alltid ser ut til å gå inn i bane rundt meg.
Som solen sitter jeg i midten.
Og hestene beiter enten som Merkur, helt tett opptil, kommer ikke nærmere, skal helst ha gresset jeg sitter på.
Eller en litt mer behagelig avstand mer likt Jupiter, litt i kant med komfortsonen min.
Andre igjen liker seg helt ute i periferiet hvor de gjør på sine egne ting og holder seg utenfor energien min, men likevel kan kjenne litt på den av og til og følge med på om det skjer noe spennende. Pluto har jo av og til en spennende bane rundt sola.

Jeg kan sitte der og bare se. Kjenne den varme brisen som stryker over huden, se at den stryker over blomstene. Jeg fasineres av små ting i livet, det gleder meg når sitronsommerfuglen kommer og leter på blomsten nærmest meg. Jeg er utrolig stolt over at jeg en gang klarte å få en monarksommerfugl opp på fingen min da vi gikk tur i skogen.
Jeg liker sommerfugler, de er så små men de er så utrolig tilstede.Og vakre.
Jeg liker å se på biene som høster pollen, jordet til naboen er overøst av gul løvetann to ganger i sesongen og da er det en kakofoni av summing man går gjennom dag etter dag. Det er helt herlig, jeg elsker balansen summingen fra biene oppretter.

Jeg liker å legge meg ned på jordet, og bli der så lenge at hestene glemmer meg litt. De beiter og tygger, vinden stryker varmt over kroppen, og biene begynner å lete etter pollen på meg (det er bittelitt for nærmt). Sommerfugler flyver forbi, fluer buzzer, chihuahuaen snuser meg på panna for å sjekke.
Det er helt herlig å kjenne at min egen energi liksom slipper taket.
Den er vanligvis som en ballong rundt meg, men i kontakt med jord vender den seg nedover og graver seg dypt ned i bakken.
Jeg snakker jo selvsagt ikke om noe håndfast, men om en slags tanke. Det er den type kontakt med naturen jeg får mest ut av, den som gjør at jeg plutselig kjenner at hestene skal flytte på seg. Eller at jeg plutselig vet at blomstene mine hjemme i bedet trenger vann. Eller at der borti skogholtet der finnes matsopp.

Jeg kan ikke forklare dette på en logisk måte så jeg håper du flyter med og følger tanken med et åpent sinn.
Jeg tror vi alle er koblet sammen.
I disse "usynlige røttene" jeg kaller energi.
Jeg har opplevd å være syk, drikke te av en urt jeg "bare måtte ha" akkurat da, og en halv time senere vært så mye bedre at det ikke var noen tvil for meg om at urten hadde gjort noe. Jeg vet vi er koblet sammen. Vi MÅ være det.
For jeg har noen spesielle evner, men så fantastisk nekter jeg å være.

Jeg har en venninne jeg ikke trenger sende sms med for å vite at nå ringer hun og forteller noe viktig. Jeg har noen katter som jeg vet når de kommer inn for å kreve sin rettmessige dose med våtfòr (nei de får ikke våtfòr hver dag, de har knott og får vått som snacks innimellom.)
Jeg har ekorn utenfor som kommer og ønsker seg nøtter i fugletreet.
Det kommer en ugle og synger kveldssang til meg.
Man kan kanskje si at "det er ren gjetning" og ja, det kan godt være.
Men hva om det ikke er det?

Hva om svaret er noe mer naturlig. Noe mer energetisk. At svaret er noe mindre håndfast enn gjetning.
Hva om vi alle er koblet sammen, og som mobile radiobiler kan vi forflytte oss hvor vi vil men kontakten er der.

Våren nærmer seg og for min del betyr det at uteområdene åpner seg opp fra månedsvis under snø. Jeg kjenner at energien kommer tilbake, kontakten med naturen kommer tettere. Jeg vil ut. Jeg vil løpe, jeg vil lukte, jeg vil høre.
Jeg gleder meg til summingen, jeg gleder meg til mer kvitring, jeg gleder meg til blomstene som snart kommer opp av bedene.
Jeg gleder meg til å plante, og til å vanne, og luke og stelle dem.

Går du i vinterdvale, slik som meg? Og har du hage du klør etter å få grave i?

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer