Koblinger


En av de ting jeg liker veldig godt å gjøre om sommeren er å sitte og se på blomstene som vifter i vinden.
Det er noe varmt og romantisk over å observere planter, og spesielt blomster som beveger seg i takt med mild bris. For meg betyr det frihet, og varmen betyr sommer. Jeg elsker sommer.

Hestene setter ofte pris på mitt selskap da jeg kan tilbringe en hel del tid sittende ute på jordet med dem. Hvor jeg ser på plantene, de vesener som plantene tiltrekker seg og hestene som alltid ser ut til å gå inn i bane rundt meg.
Som solen sitter jeg i midten.
Og hestene beiter enten som Merkur, helt tett opptil, kommer ikke nærmere, skal helst ha gresset jeg sitter på.
Eller en litt mer behagelig avstand mer likt Jupiter, litt i kant med komfortsonen min.
Andre igjen liker seg helt ute i periferiet hvor de gjør på sine egne ting og holder seg utenfor energien min, men likevel kan kjenne litt på den av og til og følge med på om det skjer noe spennende. Pluto har jo av og til en spennende bane rundt sola.

Jeg kan sitte der og bare se. Kjenne den varme brisen som stryker over huden, se at den stryker over blomstene. Jeg fasineres av små ting i livet, det gleder meg når sitronsommerfuglen kommer og leter på blomsten nærmest meg. Jeg er utrolig stolt over at jeg en gang klarte å få en monarksommerfugl opp på fingen min da vi gikk tur i skogen.
Jeg liker sommerfugler, de er så små men de er så utrolig tilstede.Og vakre.
Jeg liker å se på biene som høster pollen, jordet til naboen er overøst av gul løvetann to ganger i sesongen og da er det en kakofoni av summing man går gjennom dag etter dag. Det er helt herlig, jeg elsker balansen summingen fra biene oppretter.

Jeg liker å legge meg ned på jordet, og bli der så lenge at hestene glemmer meg litt. De beiter og tygger, vinden stryker varmt over kroppen, og biene begynner å lete etter pollen på meg (det er bittelitt for nærmt). Sommerfugler flyver forbi, fluer buzzer, chihuahuaen snuser meg på panna for å sjekke.
Det er helt herlig å kjenne at min egen energi liksom slipper taket.
Den er vanligvis som en ballong rundt meg, men i kontakt med jord vender den seg nedover og graver seg dypt ned i bakken.
Jeg snakker jo selvsagt ikke om noe håndfast, men om en slags tanke. Det er den type kontakt med naturen jeg får mest ut av, den som gjør at jeg plutselig kjenner at hestene skal flytte på seg. Eller at jeg plutselig vet at blomstene mine hjemme i bedet trenger vann. Eller at der borti skogholtet der finnes matsopp.

Jeg kan ikke forklare dette på en logisk måte så jeg håper du flyter med og følger tanken med et åpent sinn.
Jeg tror vi alle er koblet sammen.
I disse "usynlige røttene" jeg kaller energi.
Jeg har opplevd å være syk, drikke te av en urt jeg "bare måtte ha" akkurat da, og en halv time senere vært så mye bedre at det ikke var noen tvil for meg om at urten hadde gjort noe. Jeg vet vi er koblet sammen. Vi MÅ være det.
For jeg har noen spesielle evner, men så fantastisk nekter jeg å være.

Jeg har en venninne jeg ikke trenger sende sms med for å vite at nå ringer hun og forteller noe viktig. Jeg har noen katter som jeg vet når de kommer inn for å kreve sin rettmessige dose med våtfòr (nei de får ikke våtfòr hver dag, de har knott og får vått som snacks innimellom.)
Jeg har ekorn utenfor som kommer og ønsker seg nøtter i fugletreet.
Det kommer en ugle og synger kveldssang til meg.
Man kan kanskje si at "det er ren gjetning" og ja, det kan godt være.
Men hva om det ikke er det?

Hva om svaret er noe mer naturlig. Noe mer energetisk. At svaret er noe mindre håndfast enn gjetning.
Hva om vi alle er koblet sammen, og som mobile radiobiler kan vi forflytte oss hvor vi vil men kontakten er der.

Våren nærmer seg og for min del betyr det at uteområdene åpner seg opp fra månedsvis under snø. Jeg kjenner at energien kommer tilbake, kontakten med naturen kommer tettere. Jeg vil ut. Jeg vil løpe, jeg vil lukte, jeg vil høre.
Jeg gleder meg til summingen, jeg gleder meg til mer kvitring, jeg gleder meg til blomstene som snart kommer opp av bedene.
Jeg gleder meg til å plante, og til å vanne, og luke og stelle dem.

Går du i vinterdvale, slik som meg? Og har du hage du klør etter å få grave i?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Så passerte 2020

Halen og dens eier