Hestebiff
Hesten går og beiter. Den svinser mulen fra gresstust til gresstust og ser ut til å klippe alt på sin vei. Alt ser grønt ut for andre men for hesten spiller det ingen rolle, hesten kan spise med øynene lukket og likevel vite akkurat hva den tygger på.
Et stykke unna lusker det et rovdyr. Den tripper fra en fjellknast og ned i gresset. Den senker seg ned og legger seg helt flat. Den ble ikke oppdaget.
Den sniker seg sakte inn i en posisjon som er perfekt innstilt til den milde brisen, den fører med seg lukten av hester som beiter rett i nærheten. Det hadde vært fint å sette tennene i en saftig hestebiff. Dyret senker seg ned mot bakken, poter seg avgårde labb for labb. Dyrene der ute aner ingenting, døden er på vei. Fot for fot.
Den ivrige jegeren sniker seg forsiktig fremover, den må komme seg en plass hvor den er i riktig posisjon for vinden og samtidig gir den minst mulig åpent lende frem til den deilige hestebiffen som går der og venter på å bli spist. Sikkelet drypper fra hjørnetennene i tanken på biffen som går så nærmt og beiter.
En hest blåser i nesa og rister på nakken. Lyden bryter dyret ut av tankene sine og får den til å miste konsentrasjonen et øyeblikk, det snubler på en liten bit av en rot som stikker opp fra trærne rundt lysningen. Dyret kaster seg raskt flatt ned på bakken. Den forflytter seg litt men snubler igjen over en rot. Stillstand en gang til.
Det er stille på jordet, men dyret blir liggende lenge. Det er viktig å være helt usynlig. Lenge.
Etter en stund strekker dyret seg forsiktig opp for å se, det er såvidt snuta stikker opp over gresset når den får øye på hestene.
Fra der hestene beiter er det stille. Den lille brisen som vifter forsiktig over gresset har med seg lyder fra stedet der den kom fra, ingenting farlig å høre, så de beiter videre.
Plutselig går det en puls gjennom bakken på enga. Den er helt usynlig og har ingen lyd, men den er der likevel som en ring i vannet. Raskt flytende utover.
Hesten hadde ikke oppdaget det hadde det ikke vært for at den stod, akkurat da, med alle fire høver plantet godt ned i bakken. Den ene hoven oppfattet den usynlige krusningen og de andre tre bekreftet den. Hesten reagerer lynraskt og reiser nakken rett opp i luften, alt det andre på kroppen til hesten reagerer ikke like raskt som hodet og utenfra ser det ut som noen skyter hesten rundt med en trykkluftbølge.
Den blåser hardt i to oppspilte nesebor og ørene står rett opp fra skallen som to lynskarpe pilspisser. Den andre hesten som er mye yngre og knapt har mistet ungepelsen sin skjønner lite da den første plutselig roper fare med store bokstaver. Det var da ingenting å bry seg med?
Den yngre velger likevel å høre på den eldre, og stiller seg opp i samme positur. Øyne og ører rettet i retning fra vinden, fire stive føtter klare til å løpe og en hale som heves sakte i fluktposisjon. Den unge har akkurat den samme fargen som den eldre; svart. For hester er alder en viktig sosial slagkraft, er du gammel så har du noe å lære de yngre, er du ung bør du lære av de eldre. De eldste er eldst og har ikke blitt spist fordi de har vært smarte.
De to hestene står stille rettet fra vinden. Ingenting kan høres, ingenting kan sees der fremme.
Den yngre vil avblåse flukten, den eldre begynner sikkert å få tynnslitte nerver bare.
Men den eldre står støtt, som en pustende statue blir hun stående på samme sted. Sekundene tikker. Den yngre blir utålmodig.
Plutselig kommer det en ny, usynlig, lydløs puls rasende forbi.
De fire store høvene registrerer alle den samme pulsen, og nakken på toppen blir høyere og brattere. En svettedråpe renner fra fjeset, pulsen slår hardt. Hun er skikkelig redd.
De fire yngre høvene lytter nå, de registrerte også noe. Klokkeformen inni den yngres høver er ikke helt utformet enda og lytter enda ikke like godt. Det er enda mye å lære, men det var noe der. Nå blir han også redd.
Han stiller seg opp likt til henne, hun er eldst, hun har rett.
Med fire stive føtter og en nakke brattere enn et skihopp følger ørene hans med i kanten av skogen.
Pulsen hans øker i takt med hennes. Det er ikke lenger snakk om hvis, men når.
Sakte og nesten helt urørlig ser de to hestene et lite hode som kikker opp over gresskanten. Konturene av to spisse hvite hjørnetenner er nok. Alarmen går og de to hestene bruker de helt oppspente og nyredde føttene sine til å stikke derfra med halen høyt hevet, med raske steg og lenge før rovdyret klarer å kaste seg etter dem er de borte.
Synd for de skarpe tennene, ble ingen villhestbiff på deg i dag!
Rovdyret setter seg skuffet ned der den lå sammenkrøpet. Han som var så flat og klar for varm hestebiff for litt siden. Feil i dag igjen.
Et stykke unna lusker det et rovdyr. Den tripper fra en fjellknast og ned i gresset. Den senker seg ned og legger seg helt flat. Den ble ikke oppdaget.
Den sniker seg sakte inn i en posisjon som er perfekt innstilt til den milde brisen, den fører med seg lukten av hester som beiter rett i nærheten. Det hadde vært fint å sette tennene i en saftig hestebiff. Dyret senker seg ned mot bakken, poter seg avgårde labb for labb. Dyrene der ute aner ingenting, døden er på vei. Fot for fot.
Den ivrige jegeren sniker seg forsiktig fremover, den må komme seg en plass hvor den er i riktig posisjon for vinden og samtidig gir den minst mulig åpent lende frem til den deilige hestebiffen som går der og venter på å bli spist. Sikkelet drypper fra hjørnetennene i tanken på biffen som går så nærmt og beiter.
En hest blåser i nesa og rister på nakken. Lyden bryter dyret ut av tankene sine og får den til å miste konsentrasjonen et øyeblikk, det snubler på en liten bit av en rot som stikker opp fra trærne rundt lysningen. Dyret kaster seg raskt flatt ned på bakken. Den forflytter seg litt men snubler igjen over en rot. Stillstand en gang til.
Det er stille på jordet, men dyret blir liggende lenge. Det er viktig å være helt usynlig. Lenge.
Etter en stund strekker dyret seg forsiktig opp for å se, det er såvidt snuta stikker opp over gresset når den får øye på hestene.
Fra der hestene beiter er det stille. Den lille brisen som vifter forsiktig over gresset har med seg lyder fra stedet der den kom fra, ingenting farlig å høre, så de beiter videre.
Plutselig går det en puls gjennom bakken på enga. Den er helt usynlig og har ingen lyd, men den er der likevel som en ring i vannet. Raskt flytende utover.
Hesten hadde ikke oppdaget det hadde det ikke vært for at den stod, akkurat da, med alle fire høver plantet godt ned i bakken. Den ene hoven oppfattet den usynlige krusningen og de andre tre bekreftet den. Hesten reagerer lynraskt og reiser nakken rett opp i luften, alt det andre på kroppen til hesten reagerer ikke like raskt som hodet og utenfra ser det ut som noen skyter hesten rundt med en trykkluftbølge.
Den blåser hardt i to oppspilte nesebor og ørene står rett opp fra skallen som to lynskarpe pilspisser. Den andre hesten som er mye yngre og knapt har mistet ungepelsen sin skjønner lite da den første plutselig roper fare med store bokstaver. Det var da ingenting å bry seg med?
Den yngre velger likevel å høre på den eldre, og stiller seg opp i samme positur. Øyne og ører rettet i retning fra vinden, fire stive føtter klare til å løpe og en hale som heves sakte i fluktposisjon. Den unge har akkurat den samme fargen som den eldre; svart. For hester er alder en viktig sosial slagkraft, er du gammel så har du noe å lære de yngre, er du ung bør du lære av de eldre. De eldste er eldst og har ikke blitt spist fordi de har vært smarte.
De to hestene står stille rettet fra vinden. Ingenting kan høres, ingenting kan sees der fremme.
Den yngre vil avblåse flukten, den eldre begynner sikkert å få tynnslitte nerver bare.
Men den eldre står støtt, som en pustende statue blir hun stående på samme sted. Sekundene tikker. Den yngre blir utålmodig.
Plutselig kommer det en ny, usynlig, lydløs puls rasende forbi.
De fire store høvene registrerer alle den samme pulsen, og nakken på toppen blir høyere og brattere. En svettedråpe renner fra fjeset, pulsen slår hardt. Hun er skikkelig redd.
De fire yngre høvene lytter nå, de registrerte også noe. Klokkeformen inni den yngres høver er ikke helt utformet enda og lytter enda ikke like godt. Det er enda mye å lære, men det var noe der. Nå blir han også redd.
Han stiller seg opp likt til henne, hun er eldst, hun har rett.
Med fire stive føtter og en nakke brattere enn et skihopp følger ørene hans med i kanten av skogen.
Pulsen hans øker i takt med hennes. Det er ikke lenger snakk om hvis, men når.
Sakte og nesten helt urørlig ser de to hestene et lite hode som kikker opp over gresskanten. Konturene av to spisse hvite hjørnetenner er nok. Alarmen går og de to hestene bruker de helt oppspente og nyredde føttene sine til å stikke derfra med halen høyt hevet, med raske steg og lenge før rovdyret klarer å kaste seg etter dem er de borte.
Synd for de skarpe tennene, ble ingen villhestbiff på deg i dag!
Rovdyret setter seg skuffet ned der den lå sammenkrøpet. Han som var så flat og klar for varm hestebiff for litt siden. Feil i dag igjen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar