Vennskap

Du har sikkert noen sånne du også, venner.
Alle har dem, noen har gode venner, noen har bekjente venner og noen har uvenner.
På barneskolen var vi venner/uvenner sånn ca annenhver dag, det er godt den tiden er over.

Flere av oss har kanskje firbente venner, eller skjellete venner, eller fjærkledde venner. Jeg liker alle dyr, og undulater og høner er like kjært som hund og hest. Kryp med flere ben kan jeg styre meg for, men får jeg se på dem på trygg avstand er fasinasjonen og gleden like stor.

Jeg har alltid vært utrolig glad i hester, og jeg begynte tidlig å mase på hest. Jeg trodde jo aldri at jeg skulle få ha hest men jeg kunne jo mase sånn for sikkerhets skyld.

Jeg hadde alt i hest. Dynetrekk, putetrekk, pennal, penner, tusjer og brevpapir med bilder av hest. Jeg var med i Pennyklubben, var du? Husker du gleden over å se den brune pakken med den gule hesten på som fylte opp hele postkassa slik at lokket var bittelitt åpent?
Å jeg får nesten ståpels på armene av det minnet. Bøker med hest, ting med hest på og ting TIL hesten. Vi hadde ikke hest men samma det, det var HESTETING!
Det var stort, det var det.

I motsetning til veldig mange andre barn som sikkert også maste om hest en periode så sluttet aldri interessen min. Den eskalerte heller.
Jeg ble hestifisert. Hadde plakater på veggene, hadde Pennydagbok på skolen, gikk med ridebukse på skolen "fordi jeg skal i stallen etterpå", du vet, sånne dere greier som barn gjør for å være kul. Vi lekte hest i skolegården og vi hadde barbie med hester. Vi lagde klær til hestene og vi hadde alt mulig som handlet om hest.
Vi var flere. Vi var en liten gjeng med hestifiserte småjenter.

Så langt tilbake som jeg kan klare å huske så har alltid hest vært der.
Jeg husker min første ridetur.
Naboen dukket opp med en svær varmblods av et dyr. Jeg kunne bare se alt under den, så stor var den. Jeg husker jeg ble løftet opp, og siden var det et sted hvor sjelen min ble værende.
Jeg hørte hjemme hos hesten.

Det tok mange år før jeg fikk min egen hest, og hva slags individ det var fortjener en hel post alene. Men en ting er sikkert og det er at den hesten fikk meg til å ville skrive bok. Hun var vill og vrang og skulle sine egne veier. Hun var aldri slem som i at hun sparket eller bet, men hun hadde bare sine egne ideer om hvordan ting skulle gjøres og så ble det sånn.
Kanskje ikke helt den perfekte førstegangs hesten å eie, men hun fasinerte meg. Der stod hun; Verdens vakreste, nydeligste hest og kikket på meg. Det føltes som at hun så rett inn i meg, et klokt blikk fylt av kjærlighet og pakket inn i en hel rekke dårlige ideer. (Sammen opplevde vi en del ting som jeg etterpå burde kalle nær-døden-opplevelser, men som jeg likevel ønsker å kalle eventyr. Hva er vel dårlig med det?)
Hva var det med henne som gjorde at jeg ønsket å skrive en bok?

Hesten er borte for lengst, men minnet om henne lever videre. Minnet om et vennskap som var utrolig spesielt.
Når jeg nå, mange år senere, ser tilbake på henne ser jeg en mentor. En nydelig, blank, rødfarget mentor med den vakreste manke og den lengste pannelugg du kan tenke deg med to store og dype øyne gjemt under den.Hun var vakker og det visste hun veldig godt selv.
Hun kom til meg og var i mange år frem til hun tilfeldigvis dro tilbake dit hun ble født. Det ble en perfekt sirkel i livet hennes. Det får meg fremdeles til å få tårer i øynene av å tenke på den æren det var å få levere henne hjem på tunet der hun hadde vokst opp.
Det var sånn det skulle være, og det var sånn hun ville det skulle være. Det var viktig for meg at hennes vilje ble som hun ønsket det.

Det er noe med hest.
Det er noe ved den som gjør at vi mennesker er så glad i den. Vi føler det når vi klapper den, sitter på den og er med den.
For min del har det vært at hesten er så klar i hva de vil. De trenger ikke ord, de viser det. Eller føler det og sender det til deg.
Jeg har alltid satt pris på at de liker at du bare er der. Oppholder deg sammen med dem, tilbringer tid.
Ingen forventinger, ingen fordømmelser.
Bare et krav om å være den du er, å være autentisk. Jeg har opplevd så mye sammen med hester som har kommet ut av utgangspunktet om å bare være sammen, jeg lover å fortelle litt om dette senere, men jeg garanterer at det kommer mye i boken om Rose.

Et eller annet sted på veien så ble min evne til å være meg selv stilt spørsmål til. Den ble dømt og foraktet av andre. Hesten ga meg tilbake troen på at man skal være seg selv. Og det var nok det som gjorde at min første egne hest ble kilden til den boken jeg skriver i dag.

Rose leter etter seg selv. Hun leter etter hvem hun er og hvorfor hun har det som hun har det, og kanskje aller viktigst leter hun etter veien ut av de følelsene hun bærer på.
Og så møter hun Herikle, en stor og vakker hingst som ingen klarer å ri på. Han er farlig, han angriper alle som prøver å sette seg opp på ham og han stoler ikke på noen.
Spørsmålet Rose stiller seg er; Hvordan skal hun klare å vinne Herikles tillit slik at han kan bringe henne til dit hun trenger å dra?
Og vil han akseptere henne for den hun er?

Det har vært spennende å skrive om Herikle. Hva han tenker og hvorfor.
Perspektivet hans minner meg mye om den røde hesten jeg hadde en gang for mange år siden.
Vill, fri, og egentlig litt utemt i sin natur.
Den perfekte venn for en jente som selv føler hun har det slik. Hvorfor ikke gå veien dit sammen.