Seriøst

Hvordan kan man skrive en hel bok om et liv man ikke har levd?
Det var tanken som slo meg den dagen jeg satt meg ned og for alvor begynte å skrive. Jeg skrev en historie om et liv jeg selv ikke hadde levd, men likevel var det som om jeg hadde levd det. Hvordan kunne jeg det?

I starten ble jeg veiledet av drømmene mine, det var som om historien måtte fortelles. Som om den trengte å fortelles, faktisk var det som om den hadde sitt eget liv og at jeg bare var med for å fortelle den.
Det å skrive denne boken har vært det mest seriøse jeg noen gang har gjort.
Kanskje det høres merkelig ut fra en som har familie og er voksen. Men det er helt sant.

Jeg kan være en ganske fjollete type som sier masse rart for å få opp humøret, jeg tror selv jeg har evne til å spre glede og jeg prøver alltid å etterlate meg en følelse av positivitet uansett hvor jeg går. Jeg kan være både negativ men også positiv, jeg besitter begge ender av en antagonistisk skala hvor den ene ikke kan eksistere uten den andre. Surere tryne enn meg skal man lete lenge etter, spesielt om morningen eller rundt middagstider - selv om det rundt foringstid er mer snakk om desperasjon enn noe annet.
Hvem vet hva glede er uten å føle sorg, forstår du egentlig betydningen av lys når du ikke har opplevd mørket, og klarer du fullt ut å nyte følelsen av å være mett uten å ha vært umåtelig sulten?

Denne boken ville ikke være morsom, den ville ikke tulle eller lage morsomheter, den ville ikke fjolle bort noenting. Det er som om den har hastverk, og for å være alldeles ærlig så har jeg følt hastverket helt siden idèen ble født. I alle disse årene er det som om jeg har gått og kjent på følelsen av at tiden renner ut, jeg MÅ få skrevet den ferdig nå. Jeg må bare, det er ikke mer tid, slutt å tull og få farten opp.
Det er ikke tid til å tøyse og fortelle vitser når man har hastverk, når man er seriøs så er man rett frem, man driver ikke å går turer på sideveiene når alt det handler om er å komme i mål raskest mulig. Hele tiden har jeg fulgt impulsen om å skrive, og bli ferdig. Selv om jeg har stått fiksert i mental snø opp til pannen.
Dette er faktisk første gang i mitt liv hvor jeg gjør noe uten å stoppe og fjolle, jeg har ikke vært somlete, jeg har ikke ledd meg selv bort, jeg har kjørt rett linje og jeg er så nært nå at jeg ser målstreken.
Og når jeg nå ser meg tilbake så oppdager jeg akkurat dette. Jeg som har levd så tøysete, alltid spredd glede, alltid sett ting humoristisk eller positivt; Jeg har så og si ikke skrevet noen ting som jeg opplever som tøysete i boka.

Kanskje bygger jeg meg en illusjon om akkurat det, kanskje er det akkurat det den vil bli oppfattet som; Tøysete.
Samtidig tror jeg ikke det. Jeg håper hvertfall ikke det. Fordi jeg for første gang i hele mitt liv har lagt alt tull bort, jeg forteller denne historien på ramme alvor. Dette er den mest realistiske historien jeg har skrevet noen gang, og fremdeles skal den vokse.
Den forteller en historie om en plass jeg har hatt inni meg så lenge jeg kan huske. Et sted så ulikt vår verden vi kan komme, samtidig som det er helt likt. Kanskje er det en annen tid eller kanskje det er et annet sted men mer vet jeg ikke. Jeg vet bare at dette er et sted jeg har "vært" mange ganger i drømme, jeg har gått i skogene, jeg har følt stedene, jeg føler meg hjemme der. 

Det er nok derfor det har tatt så lang tid å skrive historien også. Den må graves frem fra en privat plass inni meg selv, et sted jeg tidligere ikke har sluppet så mange inn. Ingen har likevel fått muligheten til å forstå omfanget, sikkert en beskyttelsesmekanisme for å sikre meg at ingen vet alt.
I stedet velger jeg å fortelle en hel bok om det, og sy det sammen i en historie som helt sikkert vil skape reaksjoner. Enten bra eller dårlige. Jeg håper på bra reaksjoner, for i meg selv har jeg virkelig lagt hele min sjel og all min intensjon inn i å gjennomføre dette.

Så får vi håpe at det blir sånn da. At jeg tør å slippe den ut.
Sånn at alle kan få lese.