Duften

På kjøkkenet mitt har jeg en porselensblomst stående i vinduet. Jeg fikk en stikling av et familiemedlem og morplanten er sannsynligvis ganske gammel.
Den blomstrer innimellom, og når den gjør det så sitter jeg spent og venter.
Det sitrer inni meg når jeg ser de gammelrosa blomsterklasene henge klare til å åpne seg og når jeg ser på dagen at blomstene er helt åpne og frie så er det bare å krype inn i godkroken i sofaen og vente på mørket.

For denne planten dufter kun om natta, det er som om den er så hemmelig at den bare kan spre sin herlighet når ingen kan se at det er den som gjør det. Kanskje er den sjenert, eller kanskje den har dårlig selvtillit og at det er derfor den må gjemme seg for å tørre å vise seg frem.
Og HVER eneste bidige gang så sprenger den duften seg langt inn i inspirasjonen min og åpner alle dører på vidt gap, det er som om all kreativitet inni meg blir til ville hester og når den døren smeller opp på vidt gap så kommer alle hestene brasende ut i grenseløs galopp og sinnet mit flyger avgårde med lilla tyllvinger og en tryllestav med en stjerne på tuppen og sprer glitter over det hele.
Det er vakkert og villt, og rett og slett helt ute av kontroll.

Jeg er usedvanlig opptatt av lukt. Som alle andre ting i livet mitt så må duft være riktig for at jeg skal trives. Det er så utrolig lite som skal til for å gjøre at jeg slutter å trives. Duft er en av de tingene. Hvor den feile duften  invaderer hjernen min og bryter den ned bit for bit helt til jeg gjør noe med det og enten flykter fra eller fjerner duften. Feil duft kan vekke meg om natten eller skape dårlig humør om dagen, den kan fremprovosere vonde minner og ikke minst og aller størst så kan dårlig duft skape vonde tanker.

For ikke veldig lenge siden klarte jeg å søle diesel på meg (fordi det er meg og jeg gjør sånne teite klumsete ting) og diesel som en sniff er god lukt, men diesel som en konstant tilstedeværelse er helt grusomt. Jeg gikk halve dagen rundt og kjente bare den lukta, den forfulgte meg (selvsagt...) og jeg mistet helt oversikten over hva jeg skulle. Jeg glemte ting jeg skulle handle, jeg glemte apoteket og jeg glemte å kjøpe mat til bikkja. Den enerverende duften ble til en svartkledd "Sulten" (du har vel sett han svensken kledd i lilla tricot og plager folk for de som er sultne og sure). Min "Dieselduften" han plaget meg og stod foran tankene mine og viftet helt til jeg kom hjem og kunne skifte klær og dusje.
Andre dufter kan også plage meg, klær som har tørket kaldt eller blitt lagret fuktig får av og til en sånn sur lukt som aldri ser ut til å komme fra noe sted, det bare dukker opp som en plagånd når du snur deg.
Jeg har faktisk gått og leitet etter kattebajs i flere dager, hvor mannen påstod det hadde klikket for meg fordi "det finnes ingen bajs", helt til jeg nemlig fant en kattebajs plassert inni/under/bortgjemt som sikkert nesten aldri hadde luktet særlig mye. ÆFF.
En gang hentet mannen meg på flyplassen og hele veien hjem invaderte en spesiell og lite god duft meg.Viste seg at han hadde hentet kjøtt fra jakta dagen før, ja som jeg mistenkte.
Jeg tror ikke jeg skal gå inn på det året det hadde dødd en mus inni varmeanlegget på bilen.... Det ble en luftig vinter kan man si!

Sånn er jeg. Stink du skal finnes.

Men som alle andre ting har det kontraster, og kontrasten min er at gode dufter blir nesten som kattemynte blir på katter... Jeg får aldri nok.
En god duft invaderer meg og står like mye og vifter foran hjernen min som de dårlige, det er bare det at de gode duftene blir som sånne tøysebriller man kjøper til nyttårsfeiringer eller runde bursdager, de har skikkelig fine fargefilter på brillene.

Jeg kan ikke bruke parfymer, de få jeg har brukte jeg skikkelig lang tid på å finne, men vanligvis ender de opp med å bli enerverende og grusomme og lenge til jeg orker å bruke dem igjen.
Men en dag dukket eteriske oljer opp i livet mitt og gjett om de ble værende!
Eteriske oljer er som essensen av urten, levende, flyktige, jeg føler dem som fulle av jordens gamle visdom. Jeg har ganske mange av dem og jeg går ofte til dem når jeg trenger emosjonell støtte eller hjelp til å huske på noe.

Duft, gode dufter, fungerer på meg sikkert sånn som ferie og turer på spa funker for andre; Jeg blir mør og mild og full i inspirasjon.

Og det slår IKKE feil, når min elskede hoya carnosa blomstrer på kjøkkenet da kommer inspirasjonen. Og sniker sin fantastiske nydelige og urgamle duft ut over kjøkkenet mitt, og fyller stua mi og pumper den ut i gangen og halvveis opp trappen til soverommene da fylles jeg med lykke.
Helt ubeskrivelig og intens lykke. Jeg elsker den duften, og kanskje aller viktigst så minner den meg om noe.
Den minner meg om noe som er viktig. Langt der inne i duftens kjerne ligger det et minne som jeg ikke helt kan huske men som hver eneste gang forteller meg hvor jeg kommer fra og hva det er som er meningen at jeg skal gjøre her i livet. Kanskje det er akkurat det duften forteller meg, og at det er derfor jeg ikke klarer å beskrive hva den gjør med meg annet enn; GLEDE.
For det er hva jeg går og føler på. Glad, lykkelig glede.

Når duft er så viktig for meg, og at akkurat denne essensen åpner en dør inn i en annen verden, hvorfor skulle jeg unnlate å si noe om duft i boka om Rose? Når den milde, honningsøte duften åpenbarer seg så husker hun noe. Men hva.
Hva er det duften minner henne om?