Halen og dens eier

Jeg stod på kjøkkenet og tok meg et glass med taffelbrusvann. Tankefult konsentrerte jeg meg helt og holdent om det jeg holdt på med, holdt flasken med begge hender når jeg helte i glasset, fylte ikke for mye eller for fort ei heller ristet jeg flasken når jeg vippet den tilbake.
Det er prekært at brus ikke blir ristet eller fylt opp så fort at kullsyren forsvinner ut av glasset mitt, jeg har faktisk helt ut brus som ble helt tam i glasset.  Jeg drikker ikke av flasken fordi da ristes jo brusen når den blir satt opp igjen, det er bare de små flaskene som egner seg til sånt.
Taffel uten kullsyre, sier seg selv at man kunne drukket vann, og det klarer jeg ikke for tiden.
Jeg har også mistet flasken jeg holdt med èn hånd en gang, sånn bare for å illustrere hvor klumsete jeg kan være når det slår hardt til.
To hender på flasken og to øyne på glasset. Burde være sikret da.

Men i øyekroken min var det noen som fulgte med.
En liten hale med en enorm vifte. Vindkraften produsert av den lille ivrige halen kunne sikkert produsert nok strøm til å lyse opp en lyspære, den lille halen er unik og skikkelig glad.
Faktisk er halen alltid på vift...
Når vi kommer hjem, når det er mat, når det er kjeft å få. Uansett, halen går. Om enn kanskje litt mindre ivrig enkelte ganger, noen ganger vifter den flaut. Andre ganger sjenert og litt rykkvis. Den vifter sakte og rykkete og ganske lavt om halen får kjeft. Da er den ikke glad.
Men det er ganske sjeldent, og vanligvis står halen på frisk bris.

I øyekroken min registrerte jeg først bevegelse men jeg prøvde å blokkere det ut da jeg ville konse på glasset mitt.
Jeg registrerte halen likevel.
Glasset ble fylt, og halen gikk.
Jeg klarte ikke å overse den, hva var det nå den lille halen lurte på?
Jeg så bort på halen og dens eier. Halen stoppet. Øynene ble større, og ørene løftet en kvart millimeter.
"Hva er det?" sa jeg. Eller... jeg skal være ærligere. Jeg sa "ka EE de?" som den bergenseren jeg er.
Halen stoppet. Den ble lagt ned på gulvet sammen med den bittelille rompa den hang fast i. Eieren satt bare der og stirret på meg med en nydelig lys kremsjokoladefarget vifte i en krans rundt seg. Som om hun satt på en pute av englepels.
Stirrende.
Forventningfull.
Med en beskjed.

Jeg snudde meg tilbake til glasset og drakk. Jeg klarte likevel ikke å blokkere ut den lille halen og de tre små svarte prikkene formet i en trekant.  Det bittelille hundeansiktet begynte egentlig å bli litt påtrengende.
"Ka E de for nokke?" sa jeg.. Halen falt ned på gulvet igjen. Viftet èn omgang slik at den byttet posisjon på gulvet. 

Jeg fullførte drikkingen, halen gikk på nytt. Vanligvis pleier halen og dens eier å komme bort til meg når jeg snakker til henne, men hun ble sittende. Bestemt.
Hun hadde noe å si. Hva var det jeg ikke hørte?

Jeg satt fra meg glasset og gikk til stuen. Den delen av stuen som er tilegnet lek og fanterier, dekket av leketeppe og omringet av leker til barn og til dyr. Hundre halvtygde hundepinner og to interessante hundeleker lå spredt.
Den lille halen og dens eier sprang livlig og litt rart på tre glade føtter foran meg. Hvordan går det an å få plass til så mye glede inni en sånn liten hund?

Hun sprang plutselig raskere og skjøt frem over teppet, snurret rundt slik at hun ble vendt mot meg og gjorde sitt aller beste oppmerksomhetsstunt; Hun la seg panneflat og strakk seg alle de 57 centimeterne hun er laget av (ja jeg har målt). Halen står alltid opp som et flagg der, nesten, på midten. Denne gang like mye som alle andre ganger.
En slik lang og flat liten hund MÅ man bare ta på. Man MÅ faktisk stryke over den deilige myke pelsen alle de 57 centimeterne, ofte flere ganger. For en glede det gir å kjenne myk pels.
To glade øyne. Og en våt snute man får plassert midt i kinnet eller haka, eller tungen man kan få klistret rett i øyet. Bare fordi den lille hunden og dens eier har sett eller kanskje følt. Mulig hun har hørt eller til og med forstått. Fordi hun vet. Hunder vet ting.

At i dag trenger vi å snute hele fjeset, og klarer vi ikke det får vi kaste ut den lange tungen og vaske bort alle bekymringer og alle negative tanker. Og skulle nå ikke det oppnå noe, kan man jo alltids bruke det gamle trikset med halen, eller i ytterste nød, eller helst aller først, den store bankersen; Lang og flat hund. Det virker alltid.

Med hilsen fra en kald snute og ivrige haler fra halen og dens eier i dag på en onsdag. Alle bør ha en hale på en onsdag.
Haler er viktige.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Historie fra en kveld i stallen

Så passerte 2020