Den røde hesten
Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen.
Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt.
Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte.
En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort jeg kunne.Selv om jeg ikke fikk møtt hesten før hun kom hjem til meg så visste jeg helt inn i margen at dette var hesten jeg hadde ventet på.
Det ble som å møte en venn du aldri har møtt før men som du likevel føler du har kjent lenge
En venn sa til meg at; Dette kommer nok ikke til å bli den største traveren, men hun kommer definitivt til å være den vakreste hesten i banen.
Hun var så vakker, hadde hun vært et menneske så hadde hun vært den "girl next door" jenta alle drømmer om å være eller drømmer om å få. Hun var, og kanskje er for alltid, den vakreste hesten jeg har hatt i mitt eie.
Hun hadde en nydelig rød farge på hele kroppen og en man og hale som hadde vakre bølger. Det beste med det hele var at hun hadde en bølgete lugg som rakk langt nedfor øynene, og gjorde blikket hennes passe sjenert og skjult.
Min venn hadde rett, vakker det var hun.
Omstendighetene rundt det å få hesten transportert hjem fikk sitt eget innlegg for litt siden, det kan du lese Her
Det å kjøpe hest usett er et sjansespill men jammen er jeg glad jeg grep sjansen. Hun var alt jeg hadde drømt om, og faktisk var hun enda mer enn det.
Hun var vill, vakker og representerte for meg frihet.
Det var en søt hest, hun hadde alltid en koselig humring på lager når du kom for dagen og hvis hun så meg langt ifra så kunne hun finne på å komme løpende og vrinske som et lite føll.
Hun elsket når du satt sammen med henne i luftegården og hun kunne finne på å prøve å ta av deg både sko og lue om hun fikk lov. Hun kunne faktisk åpne og lukke glidelåser, artig type når hun luktet godbiter i lommen.
Mange rundt meg mente dog at hun var "pling i bollen" (bergensk uttrykk for at noen er litt ko-ko), jeg hadde aldri opplevd henne som ko-ko og kunne i grunn ikke helt forstå hva andre mente med dette utsagnet.
Helt til min mor ble med på tur i vognen.
Vi var ute og trente en rolig tur og hadde tatt med oss min mor. Jeg tror frøken rød likte å skremme folk, for jeg hadde ikke før smattet på hesten og min mor hvinte av farten, at hesten plutselig ble pling i bollen og viste hva hun var laget av.
De som kjører travere vet at på et punkt i farten så vil hesten "legge seg nedpå", det er når de løper så fort at de på en måte kryper litt sammen i bakparten, og farten den går fortere enn den pleier. Det er sånt vi gjør på preparert bane som er ment for fart. Ikke på en svingete, steinete grusvei langt inni skogen med arbeidssele og roadcart.
Som ved et trylleslag var den koselige lille turen blitt til en reise fra helvete. Hesten sprang det bena holdt og selen som ikke var bygget for fart klinket og klanket så hardt at jeg var redd for at alt skulle ryke. Min stakkars mor klorte seg fast for harde livet og skrek et halvkvalt skrik der hun så rett i rævva på en hest som var flat som en pannekake bak og løp for alt hun kunne klare.
Jeg husker at jeg lå bakover i vogna men hesten løp likevel, jeg vet ikke om min mor lo fordi hun syntes det var gøy, eller om hun lo fordi hjertet hadde tenkt å stoppe.
Men lo det gjorde hun, og hesten løp så fort som hun sikkert aldri hadde gjort før.
På turen hjem igjen gikk gampen med halen fornøyd på ryggen, dette gledet nok en liten hest som sikkert kjedet seg litt.
Andre så galskap, men jeg så en hest som likte eventyr og frihet. Hun klarte aldri å skremme meg, selv om hun var definitivt på grensen et par ganger.
Mange år senere ga hun meg et føll, og vi fikk siden muligheten til å levere frøken rød tilbake på tunet der hun var født og oppvokst, hos de hun hadde savnet hele tiden, hos meg. Det var et fantastisk rørende øyeblikk da det gikk opp for henne hvor vi var og hvem som kom gående mot henne. Hun fikk sine siste år i flokken hvor hun ble født, og om livet går i sirkel så ble virkelig livet hennes fullført i en perfekt runding.
Av alle dem man møter gjennom livet så er det et lite knippe individer som setter dypere spor enn andre.
Det trenger ikke bare å være mennesker.
Frøken rød var en av dem, hun satte dype spor, så dype spor at jeg tror noe av sporet var satt der fra før av.
Jeg følte alltid at jeg forstod hvem hun var, men aller mest viste hun meg at den verdenen jeg hadde på innsiden den hadde hun også.
Vi delte den. Hun og jeg.
Hun kom inn i livet mitt ganske samtidig med at jeg innså at jeg besatt en evne ikke mange hadde. Hun stod støtt ved min side da mediastormen raste over oss og ble ved meg da nyheten mistet sin interesse.
Derfor ble det helt riktig å fortelle historien om Rose, som sammen med en hest leter etter veien hjem igjen. Hesten som er helt spesiell, og hesten som viser henne en verden som er der men som hun ikke har sett er der.
Fordi hesten jeg selv hadde, var noe helt og alldeles utenom det vanlige.
Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt.
Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte.
En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort jeg kunne.Selv om jeg ikke fikk møtt hesten før hun kom hjem til meg så visste jeg helt inn i margen at dette var hesten jeg hadde ventet på.
Det ble som å møte en venn du aldri har møtt før men som du likevel føler du har kjent lenge
En venn sa til meg at; Dette kommer nok ikke til å bli den største traveren, men hun kommer definitivt til å være den vakreste hesten i banen.
Hun var så vakker, hadde hun vært et menneske så hadde hun vært den "girl next door" jenta alle drømmer om å være eller drømmer om å få. Hun var, og kanskje er for alltid, den vakreste hesten jeg har hatt i mitt eie.
Hun hadde en nydelig rød farge på hele kroppen og en man og hale som hadde vakre bølger. Det beste med det hele var at hun hadde en bølgete lugg som rakk langt nedfor øynene, og gjorde blikket hennes passe sjenert og skjult.
Min venn hadde rett, vakker det var hun.
Omstendighetene rundt det å få hesten transportert hjem fikk sitt eget innlegg for litt siden, det kan du lese Her
Det å kjøpe hest usett er et sjansespill men jammen er jeg glad jeg grep sjansen. Hun var alt jeg hadde drømt om, og faktisk var hun enda mer enn det.
Hun var vill, vakker og representerte for meg frihet.
Det var en søt hest, hun hadde alltid en koselig humring på lager når du kom for dagen og hvis hun så meg langt ifra så kunne hun finne på å komme løpende og vrinske som et lite føll.
Hun elsket når du satt sammen med henne i luftegården og hun kunne finne på å prøve å ta av deg både sko og lue om hun fikk lov. Hun kunne faktisk åpne og lukke glidelåser, artig type når hun luktet godbiter i lommen.
Mange rundt meg mente dog at hun var "pling i bollen" (bergensk uttrykk for at noen er litt ko-ko), jeg hadde aldri opplevd henne som ko-ko og kunne i grunn ikke helt forstå hva andre mente med dette utsagnet.
Helt til min mor ble med på tur i vognen.
Vi var ute og trente en rolig tur og hadde tatt med oss min mor. Jeg tror frøken rød likte å skremme folk, for jeg hadde ikke før smattet på hesten og min mor hvinte av farten, at hesten plutselig ble pling i bollen og viste hva hun var laget av.
De som kjører travere vet at på et punkt i farten så vil hesten "legge seg nedpå", det er når de løper så fort at de på en måte kryper litt sammen i bakparten, og farten den går fortere enn den pleier. Det er sånt vi gjør på preparert bane som er ment for fart. Ikke på en svingete, steinete grusvei langt inni skogen med arbeidssele og roadcart.
Som ved et trylleslag var den koselige lille turen blitt til en reise fra helvete. Hesten sprang det bena holdt og selen som ikke var bygget for fart klinket og klanket så hardt at jeg var redd for at alt skulle ryke. Min stakkars mor klorte seg fast for harde livet og skrek et halvkvalt skrik der hun så rett i rævva på en hest som var flat som en pannekake bak og løp for alt hun kunne klare.
Jeg husker at jeg lå bakover i vogna men hesten løp likevel, jeg vet ikke om min mor lo fordi hun syntes det var gøy, eller om hun lo fordi hjertet hadde tenkt å stoppe.
Men lo det gjorde hun, og hesten løp så fort som hun sikkert aldri hadde gjort før.
På turen hjem igjen gikk gampen med halen fornøyd på ryggen, dette gledet nok en liten hest som sikkert kjedet seg litt.
Andre så galskap, men jeg så en hest som likte eventyr og frihet. Hun klarte aldri å skremme meg, selv om hun var definitivt på grensen et par ganger.
Mange år senere ga hun meg et føll, og vi fikk siden muligheten til å levere frøken rød tilbake på tunet der hun var født og oppvokst, hos de hun hadde savnet hele tiden, hos meg. Det var et fantastisk rørende øyeblikk da det gikk opp for henne hvor vi var og hvem som kom gående mot henne. Hun fikk sine siste år i flokken hvor hun ble født, og om livet går i sirkel så ble virkelig livet hennes fullført i en perfekt runding.
Av alle dem man møter gjennom livet så er det et lite knippe individer som setter dypere spor enn andre.
Det trenger ikke bare å være mennesker.
Frøken rød var en av dem, hun satte dype spor, så dype spor at jeg tror noe av sporet var satt der fra før av.
Jeg følte alltid at jeg forstod hvem hun var, men aller mest viste hun meg at den verdenen jeg hadde på innsiden den hadde hun også.
Vi delte den. Hun og jeg.
Hun kom inn i livet mitt ganske samtidig med at jeg innså at jeg besatt en evne ikke mange hadde. Hun stod støtt ved min side da mediastormen raste over oss og ble ved meg da nyheten mistet sin interesse.
Derfor ble det helt riktig å fortelle historien om Rose, som sammen med en hest leter etter veien hjem igjen. Hesten som er helt spesiell, og hesten som viser henne en verden som er der men som hun ikke har sett er der.
Fordi hesten jeg selv hadde, var noe helt og alldeles utenom det vanlige.
Kommentarer
Legg inn en kommentar