Minner
Det kan være en duft, eller en lyd, eller kanskje en følelse.
Den bringer deg tilbake i tid, den tar deg med på en rask reise gjennom, kanskje, mange mange år.
Som om en tunnel åpner seg i ditt indre lar den deg få se akkurat det som minner deg der og da, duften, lyden eller følelsen.
Ofte er det ikke nok til å åpne hele bildet av hva det nå enn var som var der, men noe pirret nysgjerrigheten din. Det var noe der. Noe glemt. Noe viktig.
Kanskje går det et par minutter med intens tankearbeid.
Kanskje går det en dag, eller to, hvor spørsmålet flyter inn og ut fra bevisstheten: Hva var dette?
Men plutselig kommer det. Som en foss slår det over deg, noen ganger setter det deg ut, noen ganger får det deg til å le eller til å gråte. Et minne om en svunnen tid, et bilde av et øyeblikk som ønsket å komme frem og å minne deg om noe.
Det var det som skjedde da det første bildet av en annen verden dukket opp for mitt indre den gufne høstdagen på skolebenken. Et tema jeg følte jeg hadde hørt før. Kjedsomheten var til å ta og føle på, jeg var maktesløs der og da, det fantes ingen kraft til å stå i mot med.
En setning ble raskt notert ned, en kort beskrivelse av hva jeg så der et sted på innsiden av hodet. Jeg visste der og da at det var viktig, at jeg var på sporet av noe men jeg visste bare ikke hva.
Jeg skulle egentlig følge med på hva læreren sa, men noen ting kan aldri forandre seg og sånn er det for meg og min ADHD, hvis noe beveger seg i øyekroken så bare MÅ jeg se. Alder og erfaring har lært meg å begrense tiden distraksjonen får, men akkurat der og da klarte ikke den da 28 år gamle erfaringen min å styre selvbeherskelsen;
Bildet ble som et fat med bløtetkake, det fristet alt i meg, hver celle hvisket "spis den, spis den".
Så jeg gjorde som jeg gjorde da jeg var 7, og som da jeg var 15 og akkurat som da jeg gikk siste året på videregående; Distraksjonen ble slukt hel, og læreren glemt.
Lenge lå den der klemt mellom andre ark og og permer, setningen. Ord skrevet i blått på et hvitt ark. Med små sirlige ord slik jeg gjerne skriver når jeg prøver å konsentrere meg og skrive akkurat det jeg vet jeg må huske. Penne var presset hardt ned i underlaget, mitt ulitmate tegn på den ydderste konsentrasjon.
Men så en dag var det som om sløret mellom meg og bildet ble lettere, bildet jeg hadde sett den dagen på skolebenken var blitt større;
En ung og fortvilet jente som løp over en stor eng, hun siktet seg mot skogen som lå langt der foran henne.
Bildet jeg hadde sett og notert på arket hadde nå plutselig fått en annen karakter, slik grytemat får etter timer på ovnen. Svak varme over tid kan gjøre selv en enkelt setning større....
Noen jaget henne, og hun løp for livet mot den magiske skogen som ropte til henne at der inne ville hun få hjelp av beboerne.
Slik begynte boken min.
Frøet var sådd.
Jeg prøvde å begrave det men tiden vannet alt og så begynte det å vokse.
Boken som forteller alt, men egentlig ingenting. Om en verden jeg alltid har hatt inni meg. En verden som jeg alltid har avfeid som usann og full av fantasi.
Verdenen som plutselig hadde sendt meg en nøkkel, døren var slått hardt opp på vidt gap og nå måtte historien skrives.
7 år har gått siden den gang. Jeg er fremdeles ikke ferdig, men det er bare detaljer som gjenstår. Jeg tenker det er på tide å begynne å lette på sløret.
Slik det skjedde for meg den dagen, et bilde av en jente som løp måtte skrives ned på et ark med blå penn og sirlige bokstaver.
Den bringer deg tilbake i tid, den tar deg med på en rask reise gjennom, kanskje, mange mange år.
Som om en tunnel åpner seg i ditt indre lar den deg få se akkurat det som minner deg der og da, duften, lyden eller følelsen.
Ofte er det ikke nok til å åpne hele bildet av hva det nå enn var som var der, men noe pirret nysgjerrigheten din. Det var noe der. Noe glemt. Noe viktig.
Kanskje går det et par minutter med intens tankearbeid.
Kanskje går det en dag, eller to, hvor spørsmålet flyter inn og ut fra bevisstheten: Hva var dette?
Men plutselig kommer det. Som en foss slår det over deg, noen ganger setter det deg ut, noen ganger får det deg til å le eller til å gråte. Et minne om en svunnen tid, et bilde av et øyeblikk som ønsket å komme frem og å minne deg om noe.
Det var det som skjedde da det første bildet av en annen verden dukket opp for mitt indre den gufne høstdagen på skolebenken. Et tema jeg følte jeg hadde hørt før. Kjedsomheten var til å ta og føle på, jeg var maktesløs der og da, det fantes ingen kraft til å stå i mot med.
En setning ble raskt notert ned, en kort beskrivelse av hva jeg så der et sted på innsiden av hodet. Jeg visste der og da at det var viktig, at jeg var på sporet av noe men jeg visste bare ikke hva.
Jeg skulle egentlig følge med på hva læreren sa, men noen ting kan aldri forandre seg og sånn er det for meg og min ADHD, hvis noe beveger seg i øyekroken så bare MÅ jeg se. Alder og erfaring har lært meg å begrense tiden distraksjonen får, men akkurat der og da klarte ikke den da 28 år gamle erfaringen min å styre selvbeherskelsen;
Bildet ble som et fat med bløtetkake, det fristet alt i meg, hver celle hvisket "spis den, spis den".
Så jeg gjorde som jeg gjorde da jeg var 7, og som da jeg var 15 og akkurat som da jeg gikk siste året på videregående; Distraksjonen ble slukt hel, og læreren glemt.
Lenge lå den der klemt mellom andre ark og og permer, setningen. Ord skrevet i blått på et hvitt ark. Med små sirlige ord slik jeg gjerne skriver når jeg prøver å konsentrere meg og skrive akkurat det jeg vet jeg må huske. Penne var presset hardt ned i underlaget, mitt ulitmate tegn på den ydderste konsentrasjon.
Men så en dag var det som om sløret mellom meg og bildet ble lettere, bildet jeg hadde sett den dagen på skolebenken var blitt større;
En ung og fortvilet jente som løp over en stor eng, hun siktet seg mot skogen som lå langt der foran henne.
Bildet jeg hadde sett og notert på arket hadde nå plutselig fått en annen karakter, slik grytemat får etter timer på ovnen. Svak varme over tid kan gjøre selv en enkelt setning større....
Noen jaget henne, og hun løp for livet mot den magiske skogen som ropte til henne at der inne ville hun få hjelp av beboerne.
Slik begynte boken min.
Frøet var sådd.
Jeg prøvde å begrave det men tiden vannet alt og så begynte det å vokse.
Boken som forteller alt, men egentlig ingenting. Om en verden jeg alltid har hatt inni meg. En verden som jeg alltid har avfeid som usann og full av fantasi.
Verdenen som plutselig hadde sendt meg en nøkkel, døren var slått hardt opp på vidt gap og nå måtte historien skrives.
7 år har gått siden den gang. Jeg er fremdeles ikke ferdig, men det er bare detaljer som gjenstår. Jeg tenker det er på tide å begynne å lette på sløret.
Slik det skjedde for meg den dagen, et bilde av en jente som løp måtte skrives ned på et ark med blå penn og sirlige bokstaver.
Kommentarer
Legg inn en kommentar