Mulan
Min aller største hjertesorg må være savnet etter en katt jeg hadde da jeg var ungdom.
Min aller kjæreste Mulan.
Selv i dag, nå, fordi jeg tenker på henne, knaser det i hjertet. I alle de tusen millionene av skår som oppstod da hun døde. Hun ble revet bort fra meg med makt og jeg stod hjelpeløs igjen alene.
Jeg hadde akkurat flyttet hjemmefra for å gå på skole, jeg hadde fått leid meg et bittelite hus faktisk. Stuekjøkken, soverom og bad.
Perfekt plassert for meg som liker hester og natur.
Noen uker ut i enebeboelsen fant universet ut at alenetiden min var over og sendte meg en liten pusekatt.
Akkurat det jeg ikke trengte, svart og hvit langhåret liten jentepus. Jeg som gikk på videregående og tok buss ganske langt hver dag.
Jeg skulle nok ha rygget den dagen hun dukket opp, men hun var så søt og så yndig der hun satt og så på meg.
Med den bittelille rosa trekantede snuten sin.
Og de store gule øynene.
Og med hjertet hengende rundt halsen i et skilt med "Hjemløs".
Åååå jeg kjenner at hjertet mitt knyter seg sammen når jeg tenker på det, du skjønner det nok. Jeg kunne jo aldri ha snudd ryggen til et dyr som trengte min hjelp i dag, hvordan i all verden skulle jeg ha klart å gjøre det som 15åring.
Den lille pusen fikk ny adresse, og skiltet ble byttet ut med "Bare din".
Hun var virkelig en av de "once in a lifetime" dyrene man får gjennom livet. Ikke for å se noe annerledes på andre dyr jeg har hatt og vært superglad i, men Mulan var helt spesiell.
Selv i dag, så utrolig mange år senere, har ingen vært som henne.
Hun ble med meg overalt, der hun ikke kunne gå der satt hun på skulderen min. Der hun kjedet seg og ventet på meg der la hun seg til å sove. Der jeg ikke inviterte henne der kom hun, hun var alltid et eller annet sted rett i nærheten enten hun viste seg eller ikke.
Hun var tøysete og likte å sitte på ryggen til hestene i stallen rett i nærheten. Hun likte å liksomjage på ungene, og hun skremte av og til hestene i ridehallen ved å klatre på tribunen og lage lyder.
Hun ble med å reiste bil når jeg var hjemmom, det var jo ikke snakk om å etterlate henne hjemme, hun måtte få bli med hun også. Vi gikk turer på ukjente plasser i bånd, men bånd var aldri nødvendig, ble hun redd så var det meg hun løp til.
Hun var en katt som tok plass, alle kjente henne.
På kveldstid tok vi kveldstur, og hun satt ved min side når jeg/vi spiste kveldsmat. Hun fikk selvsagt smake, ingen nekter en venn å få mat.
Hun lå alltid på puten min, med den store bustete halen krøllet over pannen min. Når jeg tenker på det så husker jeg hvordan hun bompet seg nærmere slik at hun lå tett inntil. Jeg ble innblandet i nattkattekrøllen.
Hun kunne vaske meg, lenge. Hun malte. Hun koste seg.
Så en kveld var det storm. Jeg har aldri likt vind, det føles alltid som den trenger seg inn i sjelen min og stjeler fra meg viktige ting jeg trenger selv.
Denne kvelden var det akkurat det som skjedde.
Hun ville ut på do og jeg slapp henne ut slik at jeg kunne vaske opp mens hun skyntet seg.
Jeg sjekket døren flere ganger. Jeg ropte. Ingen pus.
Først var det greit nok, katter gjør som katter vil og det var ikke første gangen hun hadde halt ut tiden litt.
Den ene gangen jeg ropte ut døren dro vinden skikkelig hardt til og det bråkte og romlet ute på tunet i naboens ting. Jeg syntes jeg hørte Mulan rope men vinden tok resten.
Jeg ropte litt til, tenkte at hun kommer nok snart.
Men det føltes annerledes.
Det gikk en halv time.
Så en hel. Fortsatt ingen Mulan dukket opp.
Det var kveld og jeg måtte legge meg, jeg regnet med at hun ville hyle på vinduet sånn etterhvert, men da morningen kom hadde jeg ikke hørt noen katt.
Dagene gikk.
Vinden blåste fremdeles sterkt, jeg hatet den. Det var som om den lo av meg, rev i klærne mine og pirket i sjelen min. Innerst inne kunne jeg såvidt høre beskjeden som ubarmhjertig nærmet seg; Tiden har rent ut.
Det gikk en uke. En uke med roping og våkenetter, jeg snakket med naboene og satt oppe så lenge som mulig for å kunne slippe henne inn så fort hun kom.
Håpet svant.
Hun dukket aldri opp igjen.
Huseieren kom en dag og spurte om å få snakke med meg, han visste at jeg lette etter Mulan.
Alle som har fått en slik beskjed, enten beskjeden handlet om dyr eller mennesker, vet at når ting blir sagt på en helt spesiell måte med et helt spesielt toneleie eller blikk...
Så sa han det; Jeg fant henne. Vinden hadde tatt tak i båten. Hun lå under. Hun hadde sannsynligvis ikke tid til å merke det engang... Jeg er lei for det, jeg vet hvor mye hun betydde for deg.
Hvis noen av dere har sett Twilight-serien, film nummer to, New Moon. Når Bella blir forlatt.
Det skjedde.
Jeg ble knust.
Livet fortsatte uten meg. Tilbake satt jeg helt handlingslammet. Fungerte ikke på skolen. Klarte ikke å spise.
Det er faktisk det jævligste jeg noen gang har opplevd, og det aller værste var at jeg hadde ingen kontroll over det. Hjertet mitt var revet ut av kroppen min, tråkket på, brent og skjært i med skje.
Jeg kunne like godt blitt påkjørt, jeg hadde ikke kjent det.
Det tok lang tid før jeg aksepterte at jeg hadde ingen hale over panna om natten lenger, eller en pels å stryke over. Det var ingen som satt og ventet på meg i vinduet, eller fulgte etter meg som om jeg var et bytte og så ble oppdaget med et søtt lite purr og en løftet hale.
Det var ikke lenger noen som satt på skulderen min på butikken. Det var ikke noen som ble med på tur.
Dette er faktisk over 20 år siden nå, og jeg sliter fremdeles når jeg snakker om henne.
Jeg har alltid drevet mye med foto og da jeg hadde henne tok jeg masse flotte bilder på rull. Da hun døde hadde jeg tilfeldigvis akkurat levert inn en rull til fremkalling. Jeg husker at jeg hentet bildene, men det tok over ett år før jeg så på dem. Jeg har dem ikke fremme. Jeg ser helst ikke på dem i dag heller.
Hun betydde alt for meg, hun var kanskje som et barn for meg. Et pelsbarn. Hun ble i det øyeblikket jeg så henne, tett knyttet og festet i hjertet mitt med forankringer så dypt man kan gå. Helt inn i sjelen.
Jeg kunne umulig miste henne uten å miste en del av meg selv.
Jeg har mange, mange ganger tenkt på hva det var som gjorde akkurat henne så utrolig spesiell. Men jeg har ikke noe svar, alt jeg ser er det yndige lille fjeset hennes og føler pelsen under hånden min.
I lang tid etterpå våknet jeg ofte med et gufs under hånda, som om det akkurat hadde strøket seg en katt der. Jeg våknet om natta hvor jeg trodde jeg hørte maling. Når det blåser ute, så synes jeg noen ganger at jeg kan høre et svakt miao.
Jeg hater den vinden. Virkelig.
De sier at alle sår gror med tiden. Men ikke dette.
Hver gang jeg snakker om henne eller ser bildene så rives det opp igjen og det blir like ferskt og like vondt igjen.
Jeg tror ikke "tid" har noe å si når det er en bit av hjertet ditt, av sjelen din, som er borte for alltid.
Jeg har selvfølgelig gjennom årene reist meg på bena igjen.
Noen forstår hva en katt kan bety, andre ikke. De som forstår er dem som også har mistet. Kanskje de har mistet noen som hadde sitt hjerte knyttet tett til deres også. Kanskje de også knelte i tapet. Kanskje de også lurte på om livet noen gang ble bra igjen.
Kanskje de også så seg selv i speilet en dag og følte at den som kikket tilbake var den som dro, og at den spurte dem om de ville likt hva de så i speilet.
En natt lå jeg våken og savnet henne. Plutselig hørte jeg noe dunk ute i stuen, som om hun kom ned fra loftet som hun gjorde da hun levde. Jeg følte et gufs i ryggen, som om pelsen hennes strøk meg.
Jeg følte at hun sa farvel, og at alt kom til å bli bra igjen. Og at vi kom til å se hverandre igjen en gang, men at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å hjelpe andre dyr, som henne.
Så holdt jeg hånden min ut i luften, slik jeg pleide til henne, og lukket øynene. Og så kjente jeg dunket fra snuten hennes.
Så var hun borte.
Det er over 20 år siden. Minnet er klart som krystall. Jeg VET at hun var der. Jeg følte henne, jeg hørte henne og jeg luktet henne, den herlige lukten av sovepus.
Den natten reiste hun, og siden har jeg sett henne èn gang i øyekroken, jeg trodde jeg så det yndige lille fjeset hennes men da jeg kikket den veien var hun ikke der.
Bilder av henne kommer nok aldri opp på veggen min dessverre, men minnet om henne driver meg fremover den dag i dag.
Hun får meg til å huske å være nysgjerrig, til å være vimsete, full i høytsvevende idèer og akkurat passe rampete, slik som hun var.
Jeg har nok ikke henne å skylde at jeg ser ting litt annerledes enn de fleste, men jeg har nok å skylde på henne at jeg tror på det og at jeg snakker om det, og at jeg velger å fortelle historien min i den dybden som jeg gjør.
Selv om kroppen er liten så trenger ikke sjelen å være det.
Ha en fortsatt fin lørdagskveld til alle dere som orket å lese hit. Jeg skylder dere et lite papirtørkle og en unnskyldning for kanskje å kippe et lite hakk i hjertet men jeg fortalte min historie for å vise deg at gjennom sårbarhet kan man bli sterk.
Nå skal jeg gå og lime sammen mitt, og så sees vi igjen.
Min aller kjæreste Mulan.
Selv i dag, nå, fordi jeg tenker på henne, knaser det i hjertet. I alle de tusen millionene av skår som oppstod da hun døde. Hun ble revet bort fra meg med makt og jeg stod hjelpeløs igjen alene.
Jeg hadde akkurat flyttet hjemmefra for å gå på skole, jeg hadde fått leid meg et bittelite hus faktisk. Stuekjøkken, soverom og bad.
Perfekt plassert for meg som liker hester og natur.
Noen uker ut i enebeboelsen fant universet ut at alenetiden min var over og sendte meg en liten pusekatt.
Akkurat det jeg ikke trengte, svart og hvit langhåret liten jentepus. Jeg som gikk på videregående og tok buss ganske langt hver dag.
Jeg skulle nok ha rygget den dagen hun dukket opp, men hun var så søt og så yndig der hun satt og så på meg.
Med den bittelille rosa trekantede snuten sin.
Og de store gule øynene.
Og med hjertet hengende rundt halsen i et skilt med "Hjemløs".
Åååå jeg kjenner at hjertet mitt knyter seg sammen når jeg tenker på det, du skjønner det nok. Jeg kunne jo aldri ha snudd ryggen til et dyr som trengte min hjelp i dag, hvordan i all verden skulle jeg ha klart å gjøre det som 15åring.
Den lille pusen fikk ny adresse, og skiltet ble byttet ut med "Bare din".
Hun var virkelig en av de "once in a lifetime" dyrene man får gjennom livet. Ikke for å se noe annerledes på andre dyr jeg har hatt og vært superglad i, men Mulan var helt spesiell.
Selv i dag, så utrolig mange år senere, har ingen vært som henne.
Hun ble med meg overalt, der hun ikke kunne gå der satt hun på skulderen min. Der hun kjedet seg og ventet på meg der la hun seg til å sove. Der jeg ikke inviterte henne der kom hun, hun var alltid et eller annet sted rett i nærheten enten hun viste seg eller ikke.
Hun var tøysete og likte å sitte på ryggen til hestene i stallen rett i nærheten. Hun likte å liksomjage på ungene, og hun skremte av og til hestene i ridehallen ved å klatre på tribunen og lage lyder.
Hun ble med å reiste bil når jeg var hjemmom, det var jo ikke snakk om å etterlate henne hjemme, hun måtte få bli med hun også. Vi gikk turer på ukjente plasser i bånd, men bånd var aldri nødvendig, ble hun redd så var det meg hun løp til.
Hun var en katt som tok plass, alle kjente henne.
På kveldstid tok vi kveldstur, og hun satt ved min side når jeg/vi spiste kveldsmat. Hun fikk selvsagt smake, ingen nekter en venn å få mat.
Hun lå alltid på puten min, med den store bustete halen krøllet over pannen min. Når jeg tenker på det så husker jeg hvordan hun bompet seg nærmere slik at hun lå tett inntil. Jeg ble innblandet i nattkattekrøllen.
Hun kunne vaske meg, lenge. Hun malte. Hun koste seg.
Så en kveld var det storm. Jeg har aldri likt vind, det føles alltid som den trenger seg inn i sjelen min og stjeler fra meg viktige ting jeg trenger selv.
Denne kvelden var det akkurat det som skjedde.
Hun ville ut på do og jeg slapp henne ut slik at jeg kunne vaske opp mens hun skyntet seg.
Jeg sjekket døren flere ganger. Jeg ropte. Ingen pus.
Først var det greit nok, katter gjør som katter vil og det var ikke første gangen hun hadde halt ut tiden litt.
Den ene gangen jeg ropte ut døren dro vinden skikkelig hardt til og det bråkte og romlet ute på tunet i naboens ting. Jeg syntes jeg hørte Mulan rope men vinden tok resten.
Jeg ropte litt til, tenkte at hun kommer nok snart.
Men det føltes annerledes.
Det gikk en halv time.
Så en hel. Fortsatt ingen Mulan dukket opp.
Det var kveld og jeg måtte legge meg, jeg regnet med at hun ville hyle på vinduet sånn etterhvert, men da morningen kom hadde jeg ikke hørt noen katt.
Dagene gikk.
Vinden blåste fremdeles sterkt, jeg hatet den. Det var som om den lo av meg, rev i klærne mine og pirket i sjelen min. Innerst inne kunne jeg såvidt høre beskjeden som ubarmhjertig nærmet seg; Tiden har rent ut.
Det gikk en uke. En uke med roping og våkenetter, jeg snakket med naboene og satt oppe så lenge som mulig for å kunne slippe henne inn så fort hun kom.
Håpet svant.
Hun dukket aldri opp igjen.
Huseieren kom en dag og spurte om å få snakke med meg, han visste at jeg lette etter Mulan.
Alle som har fått en slik beskjed, enten beskjeden handlet om dyr eller mennesker, vet at når ting blir sagt på en helt spesiell måte med et helt spesielt toneleie eller blikk...
Så sa han det; Jeg fant henne. Vinden hadde tatt tak i båten. Hun lå under. Hun hadde sannsynligvis ikke tid til å merke det engang... Jeg er lei for det, jeg vet hvor mye hun betydde for deg.
Hvis noen av dere har sett Twilight-serien, film nummer to, New Moon. Når Bella blir forlatt.
Det skjedde.
Jeg ble knust.
Livet fortsatte uten meg. Tilbake satt jeg helt handlingslammet. Fungerte ikke på skolen. Klarte ikke å spise.
Det er faktisk det jævligste jeg noen gang har opplevd, og det aller værste var at jeg hadde ingen kontroll over det. Hjertet mitt var revet ut av kroppen min, tråkket på, brent og skjært i med skje.
Jeg kunne like godt blitt påkjørt, jeg hadde ikke kjent det.
Det tok lang tid før jeg aksepterte at jeg hadde ingen hale over panna om natten lenger, eller en pels å stryke over. Det var ingen som satt og ventet på meg i vinduet, eller fulgte etter meg som om jeg var et bytte og så ble oppdaget med et søtt lite purr og en løftet hale.
Det var ikke lenger noen som satt på skulderen min på butikken. Det var ikke noen som ble med på tur.
Dette er faktisk over 20 år siden nå, og jeg sliter fremdeles når jeg snakker om henne.
Jeg har alltid drevet mye med foto og da jeg hadde henne tok jeg masse flotte bilder på rull. Da hun døde hadde jeg tilfeldigvis akkurat levert inn en rull til fremkalling. Jeg husker at jeg hentet bildene, men det tok over ett år før jeg så på dem. Jeg har dem ikke fremme. Jeg ser helst ikke på dem i dag heller.
Hun betydde alt for meg, hun var kanskje som et barn for meg. Et pelsbarn. Hun ble i det øyeblikket jeg så henne, tett knyttet og festet i hjertet mitt med forankringer så dypt man kan gå. Helt inn i sjelen.
Jeg kunne umulig miste henne uten å miste en del av meg selv.
Jeg har mange, mange ganger tenkt på hva det var som gjorde akkurat henne så utrolig spesiell. Men jeg har ikke noe svar, alt jeg ser er det yndige lille fjeset hennes og føler pelsen under hånden min.
I lang tid etterpå våknet jeg ofte med et gufs under hånda, som om det akkurat hadde strøket seg en katt der. Jeg våknet om natta hvor jeg trodde jeg hørte maling. Når det blåser ute, så synes jeg noen ganger at jeg kan høre et svakt miao.
Jeg hater den vinden. Virkelig.
De sier at alle sår gror med tiden. Men ikke dette.
Hver gang jeg snakker om henne eller ser bildene så rives det opp igjen og det blir like ferskt og like vondt igjen.
Jeg tror ikke "tid" har noe å si når det er en bit av hjertet ditt, av sjelen din, som er borte for alltid.
Jeg har selvfølgelig gjennom årene reist meg på bena igjen.
Noen forstår hva en katt kan bety, andre ikke. De som forstår er dem som også har mistet. Kanskje de har mistet noen som hadde sitt hjerte knyttet tett til deres også. Kanskje de også knelte i tapet. Kanskje de også lurte på om livet noen gang ble bra igjen.
Kanskje de også så seg selv i speilet en dag og følte at den som kikket tilbake var den som dro, og at den spurte dem om de ville likt hva de så i speilet.
En natt lå jeg våken og savnet henne. Plutselig hørte jeg noe dunk ute i stuen, som om hun kom ned fra loftet som hun gjorde da hun levde. Jeg følte et gufs i ryggen, som om pelsen hennes strøk meg.
Jeg følte at hun sa farvel, og at alt kom til å bli bra igjen. Og at vi kom til å se hverandre igjen en gang, men at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å hjelpe andre dyr, som henne.
Så holdt jeg hånden min ut i luften, slik jeg pleide til henne, og lukket øynene. Og så kjente jeg dunket fra snuten hennes.
Så var hun borte.
Det er over 20 år siden. Minnet er klart som krystall. Jeg VET at hun var der. Jeg følte henne, jeg hørte henne og jeg luktet henne, den herlige lukten av sovepus.
Den natten reiste hun, og siden har jeg sett henne èn gang i øyekroken, jeg trodde jeg så det yndige lille fjeset hennes men da jeg kikket den veien var hun ikke der.
Bilder av henne kommer nok aldri opp på veggen min dessverre, men minnet om henne driver meg fremover den dag i dag.
Hun får meg til å huske å være nysgjerrig, til å være vimsete, full i høytsvevende idèer og akkurat passe rampete, slik som hun var.
Jeg har nok ikke henne å skylde at jeg ser ting litt annerledes enn de fleste, men jeg har nok å skylde på henne at jeg tror på det og at jeg snakker om det, og at jeg velger å fortelle historien min i den dybden som jeg gjør.
Selv om kroppen er liten så trenger ikke sjelen å være det.
Ha en fortsatt fin lørdagskveld til alle dere som orket å lese hit. Jeg skylder dere et lite papirtørkle og en unnskyldning for kanskje å kippe et lite hakk i hjertet men jeg fortalte min historie for å vise deg at gjennom sårbarhet kan man bli sterk.
Nå skal jeg gå og lime sammen mitt, og så sees vi igjen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar