Kaller man det galskap eller universets vilje?
En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver.
Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen.
Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk.
Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den jeg hadde ventet på. Jeg var raskt på pletten og opprettet kontakt med selger, jeg fikk vite at jeg måtte bestemme meg raskt for det var en annen som var interessert. Det var ingen tvil fra min side, så hesten ble min.
Det er jo kanskje ikke helt det lureste å gjøre, når man kjøper hest. Å kjøpe den uten å se på den først. Ville du kjøpt ny bil uten å sjekke den først?
I dag ville jeg jo aldri gjort det samme, men den følelsen jeg hadde den gangen glemmer jeg aldri. Det var like avgjort og bestemt som at du ser boken du holder i hånden din. Det fantes ingen tvil i mitt sinn. For meg var spørsmålet HELT urelevant for mitt vedkommende, hesten var HESTEN.
Avtalen ble gjort og hesten ble sendt og papirene kjøpt og nå var det bare å vente på at den skikkelig lange reisen over fjellet skulle ende opp på travbanen med min helt egne gamp på fire ben.
Det var bare et bittelite aber.
Vi bodde jo IKKE på travbanen.
Jeg hadde IKKE lappen.
Det var INGEN jeg kontaktet som hadde plass til å ta med seg en hest hjem til meg
Og jeg kjente INGEN på det tidspunktet jeg kunne ringe til og få til å hente hesten for meg.
Men det var ikke noe det ble brukt nevneverdig mye tid på å bekymre seg fordi; Det var riktig at hesten skulle til meg og da kom den til å komme hjem til meg også. Ferdig.
Er ikke det det gærneste du har hørt?
Her har hun kjøpt hest hun ikke har møtt.
Og har ingen transport for å få den hjem.
HALLO! Ethvert normalt menneske hadde jo fått hjertestans av mindre.
Men ikke hos oss. Hos oss tenkte vi;
Dette går bra, vi får hesten hjem. La oss dra og ta i mot den på travbanen.
Så det kunne jo blitt historien om de to idiotene som prøvde å putte en traver inn i en golf, eller historien om de to idiotene som ikke planla noen ting og måtte overnatte på gangen i gjestestallen på travbanen.
Men det ble det ikke. For gjett hva?....
Hele veien til travbanen kjørte vi nemlig bak en lastebil. En stor kasse av en transport som hadde sulky på taket.
BOOM. Snakker om å få jackpot!!
Det var en av de større figurene i den lokale travsporten på den tiden, og definitivt ganske lokal for vår del. Det var jo som bestilt?
Hestetransporten fra øst kom inn på tunet idet transporten hjem til oss senket baklemmen for å slippe på en hest til. Hadde jeg ikke visst hva som lå bak, hadde jeg heller ikke forstått hvor vanvittig og utrolig stilig det var at det hadde gått slik.
Det var historien om når jeg kjøpte min første hest. Om hvordan hesten kom hjem til meg og hvilken rekke av lange tilfeldigheter som tilslutt falt sammen riktig på puslespillet slik at det hele fremstod som helt sømløst.
Det er også historien om hva som kan skje når man som menneske tillater alt å skje slik det skal. At man har bedt "dem" om hjelp helt konkret og tydelig og deretter latt resten være opp til universet å ordne opp i.
Jeg selv beundrer motet vi utviste. Eller naiviteten. Eller galskapen.
Kall det hva du vil, en skikkelig god røverhistorie er det. Et helt sant eventyr basert på styrken i energien om man bare tillater den å få styre.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver.
Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen.
Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk.
Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den jeg hadde ventet på. Jeg var raskt på pletten og opprettet kontakt med selger, jeg fikk vite at jeg måtte bestemme meg raskt for det var en annen som var interessert. Det var ingen tvil fra min side, så hesten ble min.
Det er jo kanskje ikke helt det lureste å gjøre, når man kjøper hest. Å kjøpe den uten å se på den først. Ville du kjøpt ny bil uten å sjekke den først?
I dag ville jeg jo aldri gjort det samme, men den følelsen jeg hadde den gangen glemmer jeg aldri. Det var like avgjort og bestemt som at du ser boken du holder i hånden din. Det fantes ingen tvil i mitt sinn. For meg var spørsmålet HELT urelevant for mitt vedkommende, hesten var HESTEN.
Avtalen ble gjort og hesten ble sendt og papirene kjøpt og nå var det bare å vente på at den skikkelig lange reisen over fjellet skulle ende opp på travbanen med min helt egne gamp på fire ben.
Det var bare et bittelite aber.
Vi bodde jo IKKE på travbanen.
Jeg hadde IKKE lappen.
Det var INGEN jeg kontaktet som hadde plass til å ta med seg en hest hjem til meg
Og jeg kjente INGEN på det tidspunktet jeg kunne ringe til og få til å hente hesten for meg.
Men det var ikke noe det ble brukt nevneverdig mye tid på å bekymre seg fordi; Det var riktig at hesten skulle til meg og da kom den til å komme hjem til meg også. Ferdig.
Er ikke det det gærneste du har hørt?
Her har hun kjøpt hest hun ikke har møtt.
Og har ingen transport for å få den hjem.
HALLO! Ethvert normalt menneske hadde jo fått hjertestans av mindre.
Men ikke hos oss. Hos oss tenkte vi;
Dette går bra, vi får hesten hjem. La oss dra og ta i mot den på travbanen.
Så det kunne jo blitt historien om de to idiotene som prøvde å putte en traver inn i en golf, eller historien om de to idiotene som ikke planla noen ting og måtte overnatte på gangen i gjestestallen på travbanen.
Men det ble det ikke. For gjett hva?....
Hele veien til travbanen kjørte vi nemlig bak en lastebil. En stor kasse av en transport som hadde sulky på taket.
BOOM. Snakker om å få jackpot!!
Det var en av de større figurene i den lokale travsporten på den tiden, og definitivt ganske lokal for vår del. Det var jo som bestilt?
Hestetransporten fra øst kom inn på tunet idet transporten hjem til oss senket baklemmen for å slippe på en hest til. Hadde jeg ikke visst hva som lå bak, hadde jeg heller ikke forstått hvor vanvittig og utrolig stilig det var at det hadde gått slik.
Det var historien om når jeg kjøpte min første hest. Om hvordan hesten kom hjem til meg og hvilken rekke av lange tilfeldigheter som tilslutt falt sammen riktig på puslespillet slik at det hele fremstod som helt sømløst.
Det er også historien om hva som kan skje når man som menneske tillater alt å skje slik det skal. At man har bedt "dem" om hjelp helt konkret og tydelig og deretter latt resten være opp til universet å ordne opp i.
Jeg selv beundrer motet vi utviste. Eller naiviteten. Eller galskapen.
Kall det hva du vil, en skikkelig god røverhistorie er det. Et helt sant eventyr basert på styrken i energien om man bare tillater den å få styre.
Nok en historie som treffer meg rett i beinmargen :D Nesten som da jeg kjøpte Prinsen, det. Usett i fylla på et MC-treff i Arendal :p Selv bodde jeg i Telemark og hesten sto på Løten/Toten! Ha,ha! Alt ordnet seg som en"selvfølge"for oss, også og jeg har ham jo ennå, 14 år senere :D <3 Jeg har stor tro på at ting som er meningen skal skje går LETT og at det man kanskje ikke BØR gjøre møter motstand... ;)
SvarSlettJeg er helt enig. Det som skal skje det skjer, det er opp til en selv å la det foregå med eller uten motstand. Jeg velger å la positive ting skje helst uten så mye motstand som mulig :)
Slett