Å finne hjem

Rose lever i en verden som ikke passer til henne. Hun har ingen venner og blir mobbet for alt hun gjør, sier og mener. Hun vet ikke hvorfor det er slik. Hun lurer på hva hun har gjort for å fortjene å bli behandlet slik, men det er best å la være å tenke på det. Svaret kan svi mer enn hva det er godt for.

En dag dukker det opp en gutt fra skolen, en fra gjengen som alle de andre er redde for. Han begynner å prate med henne og Rose sitter med en skrekkelig indre dialog som forteller henne at han er ute etter å ta henne på noe han som alle de andre, at han ikke kan være interessert i henne, og at alt hun burde gjøre er å løpe derfra så fort hun kan og aldri se seg tilbake.

Men hun klarer det ikke.
Hun lengter etter noen å snakke med og ønsket om å bli sett og hørt er så sterkt at hun velger å bli sittende der, på den hvite benken. Sammen med en som skremmer vettet av henne. Hun velger å bli sittende og kanskje blottstille seg selv for angrep senere, de som hun vet kommer. Det kan jo ikke være en annen grunn til at han setter seg der, med henne, kan det?
Hun funner ut at uansett hvorfor han vil snakke med henne, så er det èn ting som holder henne fra å løpe.
Hun har ingenting å tape.

Dette er starten på en historie som det tok meg forferdelig mange år å begynne på. Ikke bare fordi det er vanskelig å skrive, men fordi det er vanskelig å fortelle.
Rose gjør og sier mye rart som jeg aldri har gjort eller opplevd, men på andre måter kunne det vært min historie.

Om det å stå alene.
Være utstøtt, og føle seg feilplassert.

Det får meg til å tenke på mitt eget liv, hvordan det var og hvordan det ble frem til nå. Her jeg sitter og skriver er jeg omringet av alle de ting og vesener som gir meg noe. Alle gode ting og dyr og mennesker har jeg rundt meg akkurat her jeg sitter.
Kanskje det er der det største skillet mellom meg og hovedpersonen, Rose.
Jeg er her jeg hører hjemme. Hun er ikke.