Utenfor min kontroll

Jeg hadde store planer om å skrive noe morsomt her i dag, men så var plutselig ikke dagen min så morsom lenger, og alt falt i grus. Er det bare jeg som ofte går rundt og føler meg som dagen min?

Det er sjeldent jeg kan skrive noe om noe uten å være der følelsesmessig.
I månedsvis nå har jeg vært stålfokusert på å få skrevet ferdig boka om Rose, slik at jeg kunne få begynne på mitt nye prosjekt, som er av et helt annen kaliber.

Jeg gledet meg til å skifte gir fra en fantasirik og kanskje litt koselig og snill vaniljeverden. Å dra på meg de imaginære lærhanskene, de lange lærstøvlene og surre tauet rundt håndleddene.
Klar til å sette i gang med en skikkelig sprekt prosjekt, kun ment for voksne. 20 års aldersgrense. Minst.
Jeg har virkelig tråkket langt utenfor mine egne grenser med dette prosjektet, og jeg har tenkt, tenkt og tenkt på hvordan dette skulle utformes. Planen jeg har kommet opp med er virkelig bra, synes jeg selv.

Dette skulle bli skikkelig lekkert.

Jeg har noen ganger kanskje skrevet litt hastverksaktig på historien om Rose, bare for å få lov av meg selv til å få begynne på disposisjonen til det neste prosjektet.
Jeg har ikke engang skrevet ned idèen, fordi jeg har satt meg totalt på bakbena angående mitt eget engasjement i andre prosjekter.

Dètte er regelen jeg ikke får lov å bryte; Ditt engasjement skal være dedikert til det du gjør på NÅ, Michelle.
Alt til sin tid. (Du burde ha lært, vel. Hastverk kostet deg mange år med den forrige boken.)

Jeg har tross alt ADHD, èn idè blir lynraskt til to, tre og førti.
I frykt, fordi jeg kjenner meg selv for godt, har jeg rett og slett latt det være. Jeg har tenkt at, nei, om dette har livets rett så henger det ved meg.
En klassisk metode bestående av fornektelse, benektelse og avvising.
Når jeg blir skikkelig tent på en idè så er det bare en ting å gjøre; Stramme grepet.
(Du som skjønte denne. Var den ikke god?)

Og så kom dagen hvor jeg skulle starte.
Blanke ark.
Ny penn.
God tid.

Blankt ark.
Fortsatt blankt ark.
Hva skjer, tenkte jeg? Hvor ble skrivelysten av?

Og så innså jeg det.
Jeg innså der og da grunnen til at jeg aldri startet å skrive den første boka før det var gått over ti år. Jeg forstod plutselig hva det er som driver skrivekraften min, hva det er som gjør at jeg klarer å grave så innmari dypt ned i sjelen, og dra opp følelsesmessig gørre...

Jeg føler det.

Jeg føler det jeg skriver. Jeg er til stede i meg selv i det øyeblikket jeg skriver, og derfor trenger jeg ikke engang å lure på hva jeg skal skrive, det bare er der. Det er derfor, for meg, det er utrolig viktig å planlegge hele prosjektet ned til minste detalj. Å gjøre det så idiotsikkert at når jeg først starter å skrive så kan jeg bare dure på. DA, kan ADHD'n få briljere med sitt hastverk. Men ikke før.

Å lukke kranen blir derimot vanskelig, fordi det er så mye som skal ut så blir det vanskelig å stoppe.
Og når kranen er lukket, så ruster den lynkjapt. Skrivevinduet mitt er begrenset.
Sannsynligvis fordi det koster så utrolig mye å åpne døren inn dit det skapes.

Og med denne nye innsikten, trakk jeg pusten og satte meg til det blanke arket på nytt.
Det forble blankt.
Jeg tror jeg så minst en halv fotballkamp (fotball er det kjedeligste jeg vet om!) og tre nyhetssendinger før jeg registrerte fraværet av interesse for prosjektet.
Det som hadde banket på døren i månedsvis.
Ropt og tryglet.
(fnis)
Bundet meg
(enda mer fnis)
Og terget meg
(I'm hilarious)

Kranen var lukket. Jeg lurte på hvorfor? Var det ikke riktig å skrive denne boken likevel?
Helt til jeg hadde en tilfeldig samtale med en gammel venn.
En samtale man kunne hatt på en hvilken som helst cafè eller bakeri, eller utenfor butikken eller ved postkassene. En samtale med helt dagligdagse ord.
Til jeg kjente på det.
Og den store synkroniteten slo til igjen, sveipet meg hardt i hjertet slik Universet ofte gjør.
 Den fikk tak i følelsen som gjorde at den yppige boken jeg hadde tenkt å skrive nå, stod frem som helt ute av balanse i forhold til meg selv.
Det ble som å putte en firkant inn i en runding.
Eller å blande gul med rosa.
Ikke NÅ. Det passer ikke.
HELT, feil.

Og hvor er jeg, nå da, siden dette ble så feil?

Jo, jeg er i en slags sorg. Jeg tror jeg skal innrømme en gang for alle at jeg sørger litt over å ha gitt fra meg det syv år gamle prosjektet om Rose. Hun har fulgt meg så lenge. Hun ble som en brevvenn jeg aldri har møtt.
Postkortene kom jevnt og trutt og historien fortsatte.
Men nå er hun gitt videre.
Makten er ute av hendene mine, for nå.
Det må vel være lov å savne en liten stund?

Jeg dro frem den ene følelsen jeg satt igjen med etter dette granskende mentale blikket.
Etter at jeg hadde gravd meg ned til bunnen så satt jeg igjen med èn bit.
Hva kan jeg matche den til, tenkte jeg.

Og så dukket det opp en historie i mitt sinn. En sorgfull men likevel nødvendig historie.
Kanskje den dypeste jeg har tenkt å skrive, noen gang.
Jeg kjenner jeg får lyst å gråte bare jeg tenker på historien, hovedpersonen er allerede etablert for mitt indre.
Så ble det sånn da. Siden disposisjonen allerede har skrevet seg selv og jeg snart kan begynne planleggingen.

Jeg klager ikke, jeg synes bare av og til at Universet kan ha litt vèl skarpe svinger innimellom.
Jeg girer ned, og ADHD'n får skrive en blogg før den må tøyles litt til. Snart skal vi skrive fort og impulsivt. Snart.

Klem og suss herfra til deg, kjære leser :)