Ensomhet

Jeg følte meg aldri ensom da jeg var liten.
Selv om de beste minnene jeg kan huske, var fra noe jeg gjorde alene.

Jeg durte rundt i skogen.
Jeg syklet det forteste jeg kunne.
Jeg plukket blomster i solen.
Og spiste blåbær.

Så kan du, bak hver setning, tilføye - alene.
Jeg er klar over at jeg ikke alltid var det, men jeg tror at i øyeblikket når fotoet på hjernen ble tatt, så var det ingen andre inni bilderammen. Om du forstår hva jeg mener. Et bilde kan fortelle tusen historier, men alle trenger ikke å være helt reelle.
Sånn er minner også, det som er utenfor, det finnes ikke.

Det er en bunnøs frykt i samfunnet i dag når det kommer til ordet og følelsen "alene".
Det har aldri skremt meg, det er kanskje den ene biten her i livet som ikke skremmer meg. Jeg er ikke redd for å være alene, jeg har aldri vært det, og kommer kanskje aldri til å bli det heller.
Det koster meg ingenting å planlegge turer alene, gå fjelltur alene, gå på kino alene, spise pizza alene. Fordi da kan jeg være der fullt ut i øyeblikket.
Det er noe med det å få lov til å gjøre ting uten innblanding fra andre. Å gi seg selv plass til å være der i nuet, et øyeblikks tilstedeværelse, et slags eksklusivt vennskap, med seg selv.

Jeg tenker stille for meg selv, når noen snakker om å være alene som om det er det værste de kan oppleve, at min største gave til meg selv er jo nettopp den aleneheten. Muligheten til å høre en selv snakke til seg selv...
Uten den muligheten, så ville jeg vært blottet for kontakt med meg. Jeg ville fallt inn i ensomhet fordi det aldri var noen hjemme når jeg banket på. Der, inne i ensomheten, det er jo der alle de skumleste monsterne gjemmer seg jo.  Jeg har jo ikke lyst å sitte der inne, ensom?
Det er der inne de sniker, åler, kryper, klorer og hveser. Klar til å dukke opp når ensomheten griper tak i deg.
Er det ikke?

Det å være ensom er noe helt annet enn å være alene.
Det å være ensom er mye værre enn alt annet. Er du ensom, så er du et lett offer for alt. Det kan til og med virke som at universet selv, konspirerer for å gjøre deg til et offer når du er ensom. Når du virkelig, virkelig er frakoblet andre.
Og det virker som ensomhet er svært utbredt selv om ingen snakker om det. Det er liksom en SKAM å føle seg ensom, men hvorfor det? Skal JEG skamme meg fordi jeg føler en stor følelse som tar over livet mitt og knekker meg sakte? Er det virkelig noe å skamme seg for? Burde det ikke være noen der som hjelper en ut av ensomheten, egentlig?

Før var det storfamilien. Du kom deg aldri langt før det var noen andre der. Enten det var søsken, tanter, onkler, besteforeldre eller fettere og kusiner.
I dag har vi dem ikke lenger. De sitter sikkert og trykker på nettbrettene sine og smarttelefonene sine, de, som gjerne du også gjør.
Ensomhet er som en stygg sykdom. Den spiser deg opp innenfra, tærer og gjærer på alt du har og alt du består av og tilslutt, så står du der helt uten noen. Ikke engang du, er der for deg selv, lengre.
Du er ensom.
Naken.
Forlatt.

Det som dukker opp når jeg spør meg selv hva jeg vil skrive bok om neste gang, er nettopp ensomhet.
Det er liksom en følelse jeg kjenner godt. Det å være frakoblet andre, å stå helt alene.
Jeg kan ha tusen fortellinger om ensomhet hvis jeg leter litt. Det er bare å dykke ned i arkivet og dra opp et eller annet fra mørket. Alle har de kommet fra en plass hvor ensomhet fikk rote seg.
Når jeg tenker meg om, så er ensomhet roten til alt det værste som har skjedd i livet mitt.

Rett og slett fordi børen har blitt så helvetes tung å bære alene.

Men jeg lærte nemlig en gang på veien, at ensomhet kan kureres.
Ensomhet kan faktisk opphøre, og kuren er like enkel som den er vanskelig.
Det var den dagen da jeg innså at det finnes èn eneste person i hele verden som alltid vil være der for meg, uansett hva, at jeg forstod at jeg ikke trengte å føle meg ensom lenger.
Fordi det er jo noen her hele tiden.
Jeg.

Tenk om det var en tanke som nådde inn til deg i ditt mørkeste mørke. Den dagen du satt der i det mentale fangehullet ditt og gråt fordi du følte at ingen brydde seg, ingen forstod deg, ingen var der for deg og du hadde ingen, og alt du klarte å tenke på var at nå var det på tide å trø av toget og legge livet bak seg.
Så ser du et glimt over deg, og når du ser opp så ser du en gyllen hånd komme mot deg og drar deg opp av mørket.
Tenk på alle mulighetene. Tenk på den kraften det hadde vært, om det hadde vært din egen hånd som kom ned dit og hentet deg.

DET, er hva jeg vil skrive om.
Ensomhet. Håp. Kjærlighet.

Så da skrives et nytt kapittel da, ønsk meg lykke til :)