Dårlige dager og medisinen mot dem
Jeg har hatt noen dårlige dager igjen. Det er bare sånn det er. Det har vært på den måten så lenge jeg kan huske.
Anstrengelser koster.
Det skjer alltid mindre i de periodene, alt blir et ork, stegene blir lengre og spensten i stegene blir borte. Det er akkurat som om ADHD'n har tatt ferie, og etterlatt et behov for å ta meg inn igjen fra en fest jeg aldri deltok på.
Det gjør vanligvis ikke noe å ha en slik periode så lenge den ikke varer i ukesvis. Men akkurat denne gangen er jeg litt skuffet, fordi jeg har begynt på et nytt bokprosjekt som jeg har ordentlig lyst å komme i gang med.
Jeg har, egentlig ganske lenge, gledet meg til å starte på en ny bok. Det har stått klart for meg HVA som skulle til for å gjøre det tusen ganger enklere å skrive, jeg har bare ikke fått utføre det.
Man lærer så lenge man lever, ikke sant? Jeg har lært utrolig mye av å gjøre så mye feil med den forrige boka - det er jo helt utrolig at den BLE en bok, så mange feil og så mange omstarter og så mange hindringer den ble utsatt for.
Det fikk meg likevel til å innse at dette kan jeg gjøre bedre, og dette kan jeg gjøre igjen.
Det kan ikke være så mye annet man trenger, er det det?
En jobb man liker, den kan være så vrien og tung og vanskelig den bare vil. Så lenge man LIKER det man gjør, så er mye gjort.
I mellomtiden - mens jeg venter på at de dårlige dagene og den dårlige kroppen skal gå over - så er det lite som kan måle seg med pelsterapi, og sjeldent har jeg vært borti pels med mer terapi i, enn den lille superchihuahuaen min.
Vi tok oss en bitteliten skogstur, og enten turen er kort eller lang så er gleden like enorm hver eneste gang, og farten hun holder er astronomisk.
Hun suser foran meg, og forbi meg. Hun suser over en bekk og gjennom et kratt. Hun suser over en sten og suser mellom bena mine, hun suser hit og dit og ser ofte ut som en liten rakett der hun raser forbi et eller annet der ute i skogen.
Etterhvert begynner hun å pese, og om du ikke ser henne så kan du såvisst høre henne. Byksende i takt over busk, med akkompagnerende pes til hoppetakten. (Hun er jo stort sett kortere enn 90% av all vegetasjon fnis)
Det aller beste er de morsomme buksene hun har. De vagger når hun tasser, og de flagrer flatt når hun suser gjennom verden. De kan stå rett ut bak henne som halen på et jagerfly, og med den store vimpelhalen hennes så ser hun faktisk ut som et bittelite jagerfly.
Vi må jo ikke glemme de store ørene som alltid ser ut som to fe-vinger.
Det er en artig liten sak det der.
Når vi kommer hjem, er det greit å slenge seg på sofaen og vaske av seg alt rusk og rask som setter seg fast i pelsen på ørene, i halen, og under labbene. Det er litt av en vaskejobb som blir gjort, og alt sammen slenges av, på eller rundt meg. Hyggelig.
Da vi hadde dobermannen vår, pleide den bittelille chihuahuaen å bli satt til å vaske dobermannen. Vi syntes alltid at det var en veldig (morsom) urettferdig skjevfordeling, om man skal se på kvadratcentimeter ganger kapasitet på tungen.
Dobermannen var over chihuahuaen på et par-tre slikk, mens chihuahua har et par hundre slikk for å komme over det hele.
Nå pleier jeg heldigvis ikke å slikke på hunden. Takk og lov, kunne blitt en rar bok av dèt.
Ha en fin dag, husk å gjøre på noe du liker godt også da :)
Anstrengelser koster.
Det skjer alltid mindre i de periodene, alt blir et ork, stegene blir lengre og spensten i stegene blir borte. Det er akkurat som om ADHD'n har tatt ferie, og etterlatt et behov for å ta meg inn igjen fra en fest jeg aldri deltok på.
Det gjør vanligvis ikke noe å ha en slik periode så lenge den ikke varer i ukesvis. Men akkurat denne gangen er jeg litt skuffet, fordi jeg har begynt på et nytt bokprosjekt som jeg har ordentlig lyst å komme i gang med.
Jeg har, egentlig ganske lenge, gledet meg til å starte på en ny bok. Det har stått klart for meg HVA som skulle til for å gjøre det tusen ganger enklere å skrive, jeg har bare ikke fått utføre det.
Man lærer så lenge man lever, ikke sant? Jeg har lært utrolig mye av å gjøre så mye feil med den forrige boka - det er jo helt utrolig at den BLE en bok, så mange feil og så mange omstarter og så mange hindringer den ble utsatt for.
Det fikk meg likevel til å innse at dette kan jeg gjøre bedre, og dette kan jeg gjøre igjen.
Det kan ikke være så mye annet man trenger, er det det?
En jobb man liker, den kan være så vrien og tung og vanskelig den bare vil. Så lenge man LIKER det man gjør, så er mye gjort.
I mellomtiden - mens jeg venter på at de dårlige dagene og den dårlige kroppen skal gå over - så er det lite som kan måle seg med pelsterapi, og sjeldent har jeg vært borti pels med mer terapi i, enn den lille superchihuahuaen min.
Vi tok oss en bitteliten skogstur, og enten turen er kort eller lang så er gleden like enorm hver eneste gang, og farten hun holder er astronomisk.
Etterhvert begynner hun å pese, og om du ikke ser henne så kan du såvisst høre henne. Byksende i takt over busk, med akkompagnerende pes til hoppetakten. (Hun er jo stort sett kortere enn 90% av all vegetasjon fnis)
Det aller beste er de morsomme buksene hun har. De vagger når hun tasser, og de flagrer flatt når hun suser gjennom verden. De kan stå rett ut bak henne som halen på et jagerfly, og med den store vimpelhalen hennes så ser hun faktisk ut som et bittelite jagerfly.
Vi må jo ikke glemme de store ørene som alltid ser ut som to fe-vinger.
Det er en artig liten sak det der.
Da vi hadde dobermannen vår, pleide den bittelille chihuahuaen å bli satt til å vaske dobermannen. Vi syntes alltid at det var en veldig (morsom) urettferdig skjevfordeling, om man skal se på kvadratcentimeter ganger kapasitet på tungen.
Dobermannen var over chihuahuaen på et par-tre slikk, mens chihuahua har et par hundre slikk for å komme over det hele.
Nå pleier jeg heldigvis ikke å slikke på hunden. Takk og lov, kunne blitt en rar bok av dèt.
Ha en fin dag, husk å gjøre på noe du liker godt også da :)
Kommentarer
Legg inn en kommentar