Nyperosen

En av de rareste tingene jeg "husker", er minner fra det som jeg logisk nok tror er fra et annet liv.
Det er ikke sånn at jeg går rundt og husker på det hele tiden, men av og til dukker det opp som en kuriositet for meg selv.
Til min egen underholdning for det meste, men nå tenkte jeg å fortelle litt om det. Kanskje flere vil våge seg til å snakke om egne opplevelser?
I grunn snakker jeg svært lite om slike "minner", for jeg forstår det ikke helt. Jeg klarer ikke helt å vri hodet mitt rundt konseptet av å skulle huske et liv jeg vet med min fysiske hjerne at jeg ikke har levd. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det egentlig.
Men hva om det stemmer?
Hva om, man faktisk lever, flere liv?


Jeg har ikke bestemt meg for om det skremmer meg eller om det fasinerer meg, uansett pirrer det fantasien min og driver frem tanker som blir hengende i luften lenge etterpå.
Hvem var jeg? Hva var jeg? Hvorfor husker jeg dette?

Det får meg til å bli ydmyk overfor mine egne problemer i dag. Det gjør at jeg finner trøst i at det kanskje finnes en større mening der ute. At selv om man lever et så lite liv som overhodet mulig, at man aldri oppnådde de store ting eller etterlot seg mye jordslig gods, så var livet og oss i det, likevel verdt noe.

Jeg har ett, veldig tydelig, minne fra min barndom som må være ett av de tidligste og, hvertfall, det vakreste jeg har.
Det er en tidlig sommerkveld, akkurat i randen av når man måtte legge seg. Solen er på vei ned og gir fremdeles et sterkt men lavt lys fra horisonten. Jeg løper nedover grusveien, i shorts med seler på. Lyset jeg er omringet av og som jeg løper inn i, er for meg nesten utenomjordisk.
Så stopper jeg opp i svingen ved en svær nypebusk. Jeg husker at jeg mot all fornuft ble som dratt mot den, og plukket det som er den vakreste rosen jeg vet om; Nyperose.
Jeg husker at jeg så på den og så den fineste farge jeg vet om; Drømmerosa. Lys, nydelig rosa omkranset av et sterkt, gyllent lys som virket som det kom fra innsiden av kronbladene selv.

Synet av denne rosen er og var som en drøm. Voksen, kan jeg få tårer av å se inn i en halvsprunget nyperose, det er noe med lyset inni den. Prøv neste gang du finner en nyperose og se selv. Se om du kan ane konturene av lyset jeg snakker om.
Dette er innprentet som et permanent bilde for mitt indre, det definerer meg. Det forteller meg hvem jeg er. Der inni den nyperosen finner jeg barndommen min.
Et virkelig sterkt minne, om jeg kan få si det selv.
Helt sikkert veldig hverdagslig og søtt, sett utenfra, men likevel noe man kan forstå at noen kan huske.

Så er det dette andre "minnet".
Som jeg "fant" en dag jeg satt i mine egne tanker. Jeg satt der og lurte på hvorfor man får akkurat de menneskene inn i livet, som man får. En sedvanlig ettermiddag i mitt stille sinn, der tenkte jeg dype tanker om hva som fører oss sammen og hvorfor vi blir bundet til akkurat de menneskene man blir, i dette livet.
Selvfølgelig underforstått med at jeg er sikker på at "noen" eller "noe" har en styrende kraft over alle disse uforståelige "tilfeldigheter".
Jeg tror ikke på "tilfeldigheter". Jeg tror ikke det finnes noen ting som er tilfeldig, i den betydning man legger til ordet.
Jeg tror ikke livet er kastet ut på tunet som korn for høner.
Jeg er overbevist om at det aller meste har en eller annen mening eller betydning, at det er opp til en selv hva man gjør med det.

Så ser jeg plutselig for meg et gammelt, shabby, hus. En hytte i skogen, omgitt av tett skog og et lite jorde med poteter. Og jeg vet at der inne i huset ligger jeg syk, og venter på å dø.
Som i en dagdrøm ser jeg dette, slik jeg har gjort hele livet, når livet har blitt akkurat litt for kjedelig, jeg skifter mentalt kanal og bort i fantasien har jeg reist. Men dette var ikke noe jeg "produserte" bevisst, det var som en litt uklar film og jeg observerte helt uten å blande meg inn.
Fra skogholtet kommer legevognen, dratt av en traust og trygg hest som går med sterke, vante steg mot det falleferdige fattighuset.
Oppi vognen sitter doktoren. På siden av seg har han legekofferten sin, brun og velstelt.
Det finnes ingen frelse i det jeg ser, man vet at den som bor i dette huset - jeg - snart skal dø. Legen er der kun for å vise sin tilstedeværelse, gi sin siste respekt, spille sin rolle for å oppfylle et siste ønske, gi den siste salve i fraværet av presten. Kanskje presten ikke var ønsket. Kanskje var det doktoren, og spesielt denne doktoren som var sendt etter.
Jeg ser ansiktet på doktoren, jeg kjenner ham ikke. Men JEG kjenner ham igjen. Jeg smiler og forstår hvorfor jeg ser dette, før jeg oppfatter at ikke lenge etter er sengen tom og gården forlatt.

Jeg kan ikke forklare hva dette var. Det er ingenting i bildet jeg kan relatere til meg selv, annet enn hvem den doktoren kan ha vært. Det eneste jeg får ut av dette "minnet", er svaret på det jeg satt og lurte på før dagdrømmen tok over.
Vi lever kanskje livene sammen, om og om igjen. Vi skifter kanskje figur, betydning, og mening for hverandre. Noen liv lever vi kanskje adskilt, andre lever vi som tett familie.
Jeg VET jo ikke. Men dette fikk meg til å lure enda mer på spørsmålet;
Hvorfor har jeg, akkurat de menneskene jeg har, i livet mitt i dag.

Kanskje vi aldri drar noe sted når vi dør. Kanskje vi bare tar lyset med oss og setter oss inn i en nyperose og venter.
Og det neste du husker er at du plukket en nyperose som barn, et guddommelig lys, og resten er barndommen din. Med alle menneskene du ikke lenger husker, rett i nærheten igjen.

Husker du sånne rare ting du ikke kan forklare med fornuft?