Å tro på hvem da
Jeg har alltid trodd på at det finnes noe utenfor meg selv, som styrer eller hvertfall påvirker livet mitt slik at det blir på best mulig måte.
Men flere ganger gjennom mitt voksne liv har jeg også opplevd å miste troen. Det jeg har trodd at var en slags tro på "Gud", forsvant. Og ble erstattet med et klarsyn, som jeg faktisk ikke hadde vurdert å vurdere engang.
Flere ganger har jeg opplevd ting som kun jeg selv, har klart å bære meg gjennom.
En fødsel er en slik ting, eller et bilkræsj, eller en eksamen, eller et brudd med en kjær person. Hvor det ikke nytter, eller ikke er tid, for andre å komme inn og redde deg bort fra det.
Troen på min "Gud" har blitt utfordret mange nok ganger til å tvinge meg til å se på det på en annen måte.
Hvorfor blir tro utfordret, internt i deg selv?
Fordi man innerst inne vet at troen har en annen virkelighet.
Denne "utfordringen" hadde et mål, og det var i seg selv en tillitserklæring. Jeg tvilte på den "guden" jeg hadde pisket sammen av fri fantasi, fordi helheten var en annen. Jeg ville bare ikke innse det.
Etter mange år måtte dette komme frem. "Noen" (som jeg alltid har trodd og fremdeles tror er der ute et sted og passer på meg), måtte få meg til å se hvem min "Gud" egentlig var.
Fordi...
Det er veldig lett, hvertfall for meg med et dårlig selvbilde, å gi creds til gode hendelser til noe annet man ikke kan se.
For de gode hendelsene kan jo ikke jeg selv forårsake? Kan jeg?
La meg forklare.
Jeg fikk lappen. "Å takk Gud for at jeg klarte det"
Jeg bor på verdens beste plass. "Å takk Gud for det"
Jeg kræsjet bilen, men det ble bare en liten bulk. "Å Gudhjelpe meg det var flaks"
Jeg har verdens beste hund... ja, du skjønner kanskje hva jeg mener?
Jeg tok meg aldri tid til å sette pris på at jeg faktisk gjorde en veldig bra innsats for å få lappen, selv om jeg så døden i hvitøyet hver gang jeg satt meg inn i førersetet.
Jeg har aldri tenkt så mye over at jeg valgte helt selv å flytte hit jeg bor nå, det var mitt valg. Ingen annens.
Jeg kræsjet bilen ja, men skills og erfaring gjorde at det ikke var med større fart eller på værre strekninger, flaks gjorde at ingen kom i mot, uflaks plasserte meg der.
Og hunden, hun kjøpte jeg selv.
Jeg har aldri TRODD at jeg selv satt i førersetet i disse avgjørelsene.
Jeg har alltid "gitt dem bort", til "noen andre med en større kontroll".
Egentlig er det en kjempestor ansvarfraskrivelse om man tenker over det.
Og det er helt sikkert, at det er en stor sko i ræva til ens egen verdi.
At jeg selv ikke kan se og verdsette min egen innsats, er ikke det et slags svik? Selv-svik?
For meg ble det hvertfall en endring i dette mønsteret den dagen jeg var på sykehuset og skulle ha mitt andre barn.
Med den første vondt i minne, tok jeg mer ansvar for meg selv og gjorde alle de riktige tingene for at jeg skulle klare dette uten for mye hjelp.
Ungen ble født så fort at jordmor glemte nesten å ta på hanskene, noe hun stolt fortalte oss når hun gratulerte med nyfødt. Det var rett før hun måtte servere kake på avdelingen, vi forstod jo at dèt var en prestisje som veide tungt. At et barn ble født så fort at jordmor ikke fikk tid til å ta på hanskene engang. "Oldstyle", nesten litt sånn middelaldersk. Tenker jeg.
Det var ikke noen "takk Gud for at det gikk bra", jeg takket meg selv.
Og ikke minst den nydelige jordmoren jeg fikk.
Men JEG gjorde alt. Jeg tenkte ikke engang at dette var noe andre skulle få æren for, jeg klatret opp på tronen av mitt eget liv og fra det punktet, fortsatte jeg å kreve tronen min tilbake.
Det har fått meg til å tenke tilbake på alle de andre øyeblikkene hvor jeg gav æren til noe annet. Hva om det ikke var en "Gud" der, men at det var meg selv?
Hva om det faktisk var meg selv som snakket til meg selv med akkurat passe integritet og visdom til at jeg skulle høre på det, men likevel så mildt og stille at jeg trodde at det kom fra noen andre enn meg selv.
Er det bare jeg som tenker sånn? Er det bare jeg som har vært "hemmelig venn" med meg selv i alle år?
Andre har sikkert andre erfaringer med slike "gudløse" øyeblikk. Jeg måtte bli voksen før jeg kunne erfare at alle de gangene jeg har tenkt på "Gud" slik jeg har tenkt på den kraften, støtten, ansvarlighet, trygghet og ro, aldri var noe annet utenfor meg selv.
Det var faktisk så stikk motsatt som man kan komme.
Det var meg selv.
Hele tiden.
Min helt egne hemmelige tankevenn.
Men flere ganger gjennom mitt voksne liv har jeg også opplevd å miste troen. Det jeg har trodd at var en slags tro på "Gud", forsvant. Og ble erstattet med et klarsyn, som jeg faktisk ikke hadde vurdert å vurdere engang.
Flere ganger har jeg opplevd ting som kun jeg selv, har klart å bære meg gjennom.
En fødsel er en slik ting, eller et bilkræsj, eller en eksamen, eller et brudd med en kjær person. Hvor det ikke nytter, eller ikke er tid, for andre å komme inn og redde deg bort fra det.
Troen på min "Gud" har blitt utfordret mange nok ganger til å tvinge meg til å se på det på en annen måte.
Hvorfor blir tro utfordret, internt i deg selv?
Fordi man innerst inne vet at troen har en annen virkelighet.
Denne "utfordringen" hadde et mål, og det var i seg selv en tillitserklæring. Jeg tvilte på den "guden" jeg hadde pisket sammen av fri fantasi, fordi helheten var en annen. Jeg ville bare ikke innse det.
Etter mange år måtte dette komme frem. "Noen" (som jeg alltid har trodd og fremdeles tror er der ute et sted og passer på meg), måtte få meg til å se hvem min "Gud" egentlig var.
Fordi...
Det er veldig lett, hvertfall for meg med et dårlig selvbilde, å gi creds til gode hendelser til noe annet man ikke kan se.
For de gode hendelsene kan jo ikke jeg selv forårsake? Kan jeg?
La meg forklare.
Jeg fikk lappen. "Å takk Gud for at jeg klarte det"
Jeg bor på verdens beste plass. "Å takk Gud for det"
Jeg kræsjet bilen, men det ble bare en liten bulk. "Å Gudhjelpe meg det var flaks"
Jeg har verdens beste hund... ja, du skjønner kanskje hva jeg mener?
Jeg tok meg aldri tid til å sette pris på at jeg faktisk gjorde en veldig bra innsats for å få lappen, selv om jeg så døden i hvitøyet hver gang jeg satt meg inn i førersetet.
Jeg har aldri tenkt så mye over at jeg valgte helt selv å flytte hit jeg bor nå, det var mitt valg. Ingen annens.
Jeg kræsjet bilen ja, men skills og erfaring gjorde at det ikke var med større fart eller på værre strekninger, flaks gjorde at ingen kom i mot, uflaks plasserte meg der.
Og hunden, hun kjøpte jeg selv.
Jeg har aldri TRODD at jeg selv satt i førersetet i disse avgjørelsene.
Jeg har alltid "gitt dem bort", til "noen andre med en større kontroll".
Egentlig er det en kjempestor ansvarfraskrivelse om man tenker over det.
Og det er helt sikkert, at det er en stor sko i ræva til ens egen verdi.
At jeg selv ikke kan se og verdsette min egen innsats, er ikke det et slags svik? Selv-svik?
For meg ble det hvertfall en endring i dette mønsteret den dagen jeg var på sykehuset og skulle ha mitt andre barn.
Med den første vondt i minne, tok jeg mer ansvar for meg selv og gjorde alle de riktige tingene for at jeg skulle klare dette uten for mye hjelp.
Ungen ble født så fort at jordmor glemte nesten å ta på hanskene, noe hun stolt fortalte oss når hun gratulerte med nyfødt. Det var rett før hun måtte servere kake på avdelingen, vi forstod jo at dèt var en prestisje som veide tungt. At et barn ble født så fort at jordmor ikke fikk tid til å ta på hanskene engang. "Oldstyle", nesten litt sånn middelaldersk. Tenker jeg.
Det var ikke noen "takk Gud for at det gikk bra", jeg takket meg selv.
Og ikke minst den nydelige jordmoren jeg fikk.
Men JEG gjorde alt. Jeg tenkte ikke engang at dette var noe andre skulle få æren for, jeg klatret opp på tronen av mitt eget liv og fra det punktet, fortsatte jeg å kreve tronen min tilbake.
Det har fått meg til å tenke tilbake på alle de andre øyeblikkene hvor jeg gav æren til noe annet. Hva om det ikke var en "Gud" der, men at det var meg selv?
Hva om det faktisk var meg selv som snakket til meg selv med akkurat passe integritet og visdom til at jeg skulle høre på det, men likevel så mildt og stille at jeg trodde at det kom fra noen andre enn meg selv.
Er det bare jeg som tenker sånn? Er det bare jeg som har vært "hemmelig venn" med meg selv i alle år?
Andre har sikkert andre erfaringer med slike "gudløse" øyeblikk. Jeg måtte bli voksen før jeg kunne erfare at alle de gangene jeg har tenkt på "Gud" slik jeg har tenkt på den kraften, støtten, ansvarlighet, trygghet og ro, aldri var noe annet utenfor meg selv.
Det var faktisk så stikk motsatt som man kan komme.
Det var meg selv.
Hele tiden.
Min helt egne hemmelige tankevenn.
Kommentarer
Legg inn en kommentar