Kunsten å elske nestemann

Før jeg fikk barn, var jeg, som sikkert mange andre før de får barn, bekymret for om jeg kunne klare å være like glad i alle barna jeg kanskje kom til å få.
Jeg vet at dette er noe mange lurer på. Hvordan kan man klare å få plass til flere i hjertet? Hvordan kan jeg dele hjertet mitt på flere?

Nå var jo dette aldri en veldig stor bekymring for meg, jeg lærte tidlig en ting; Kjærlighet vokser når den deles.

Det jeg derimot ikke hadde noen forståelse for, var hva som skjer med psyken din når du har gått og gnudd på samme bokmanus i syv år.
Du blir jo på fornavn med alle, selv skurkene kjenner du som din egen bukselomme. Steder og hendelser føles som hjemmekoselige minner. Alt du dikter opp har i løpet av de syv årene blitt til en del av deg selv. Du har puttet hele sjelen din inn i den, den er deg og du er den.

Men så en dag skjer det noe, du sender manuset inn til forlag eller til trykk og så er det over.
Skriveprosessen er forbi.
Det kan minne om et mentalt bilkræsj.
Pang.
Så var det gjort.
Borte.

Spørsmålet som har krøpet rundt i skyggene i syv år, snikende og uoppdaget, står plutselig der foran deg i fullt flomlys og stirrer deg rett i sjelen.
Hva nå? Klarer jeg å noen gang, skrive en bok til, like dedikert?

Den gang mine barn ble til to, og den store skulle få møte den lille for første gang, så var det helt absurd for meg å tenke en slik tanke.
Det ble for storebror, akkurat slik jeg hadde fortalt ham; "Første gang du ser henne, så kommer du til å bli så glad i henne som du ikke har vært i noen andre før, og selv om du aldri har sett henne før, kommer det til å føles som at du alt kjenner henne og vet alt om henne. Og det kommer til å bli likedan for henne."

Og akkurat det samme skulle jeg fortalt meg selv, da jeg sendte manuset mitt fra meg.
Det ble et tomrom der som føltes veldig unaturlig, hvor skulle jeg nå gå for å fortelle om denne verdenen jeg så tydelig har inni hodet mitt? Hvem skulle jeg nå lempe mine eventyr på?
Det slo meg aldri å se på et manus som et slags barn.
Men hvorfor ikke?
Det er skapt i troen på kjærligheten, det er jobbet med i en halv evighet, man har vært sur og lei, glad og lykkelig, og man ønsker å vise det hele frem for verden etter en pinlig vanskelig avslutning.
Hadde jeg sagt til meg selv de samme ordene jeg fortalte min sønn med senket stemme, akkurat høy nok til å oppfattes på kort avstand.

Kjærligheten vinner.
Alltid.

Jeg trodde faktisk ikke jeg skulle klare å skrive noe annet.
Jeg vet veldig godt, at jeg er en dramatisk mennesketype. Alt har topper og bunner nært inntil hverandre, som forsterkes av adhd'n og min bergenske, lett usjarmerende dialekt.
Å oppleve helt dagligdagse ting kan inneholde hele spekteret fra glede til sorg. Å spise en is kan bli en utmattende opplevelse fra gleden over å få den til irritasjonen når du griser med sjokoladebiter på den rene buksen til sorgen over at det er tomt.

Så dukket det nye manuset opp. Det ble født i et tankekart på en skriveplate.
Rent og ryddig, jeg brukte tiden det tok å skrive ordene.
Så var den der.
Den nye boken.
Ren, ny, med mange muligheter.

Og så sitter jeg her og føler at jeg nok kommer til å bli mer glad i dette manuset enn jeg var i forrige. Det er ikke nok plass i hjertet til all den gleden, idèene ruller inn av seg selv, jeg er i flyten.
I'm in the zone.

Er det ikke fantastisk? Hvordan man fungerer. Først så sørger man over det sendte manuset, så svever man på skyer over det nye.
Og så sitter man her og klarer ikke la være å skrive et blogginnlegg om det, sånn at alle kan le litt av meg.

Og vet dere hva?
Jeg har snakket om Synkronitet tidligere.
Vet dere hva som dukket opp her i kveld?
Duften, den ene duften som jeg aldri helt klarer å beskrive.
Ha en fin natt :)