Barn og jobb
Jeg hadde en fin samtale med eldstemann i dag, på vei til skolen.
Jeg tenkte å prøve å få ham til å tenke på hva som gjør at man velger ett yrke foran et annet, og ble således inspirert til spørsmålet av en skikkelig fin sang som jeg satt og sang på på veien.
Jeg; Sønn, hva som gjør at man velger å jobbe med det man velger?
Sønn; Jeg vet ikke?
Tenkepause.
Jeg; Hvis du skal jobbe med noe resten av livet, vil du jobbe med.... (finne noe han ikke vil like) å lage mat til andre?
Sønn; NEEI, mamma! Du vet at jeg ikke liker så godt å lage mat!
Jeg; Eller kanskje du ville.... (finne noe annet han ikke vil like) bli LEGE!
Sønn; Nei, det vet du jo at jeg ikke hadde hatt lyst til, mamma.
Jeg; Hvordan skal man velge seg en jobb da, tror du?
Sønn; Hmmm.... (nå snurrer hjernecellene hans, og han ser tilsynelatende ut til å være ganske interessert på dette tidspunktet), å finne noe man.... liker?
Jeg; Ja! Hva liker du da?
Sønn; Maskiner og traktorer og graving.
Jeg; Hva tror du JEG liker da?
Stillheten senker seg et øyeblikk og jeg ser i speilet at han kikker ut av vinduet på alt som suser forbi der ute. Lillesøster sitter og følger med på samtalen, mon tro hva hun klarer å få med seg av det hele der hun bytter mellom å kose seg med kluten sin og å fnise til storebror.
Så sier min sønn; Du liker jo å skrive du, mamma.
Og så smiler han et triumferende smil, denne nøtten her klarte han å knekke, tenkte han nok.
Men så legger jeg inn et nytt gir, fordi ja, jeg liker å skrive men jeg er ute etter et litt større svar. Så jeg fortsetter.
Jeg; Ja, det er helt riktig! Men, det er faktisk en ting jeg liker enda bedre. Det er faktisk en ting som gjør andre glade, når jeg gjør det... Hva kan det være?
Begge de to baki blir helt stille. Hmm, hva kan nå dette nye være?
Sønn; Hest?
Jeg; Jeg liker det også, og det VAR det jeg trodde jeg skulle drive med. Men det er en ting jeg gjør som begge dere to liker veldig godt at jeg gjør. Og jeg gjorde det nettopp.
Sønn; Du sang...
Jeg; Ja, jeg drømte om å synge. Men jeg turte aldri... Jeg var for feig til å følge etter drømmen, og hest var mye mer tilgjengelig. Men jeg bruker stemmen min til å skrive i dag, og derfor er det like riktig som å synge... Følelsen er den samme. Og det er følelsen som viser deg hva som er riktig. Den er god, og den kribler litt. Akkurat som å slippe en skikkelig god fis..
Sønn; Ja, du synger ganske fint mamma. Men du fiser ikke så bra.
Jeg; Derfor må du velge det DU vil jobbe med. Ikke høre på noen andre, kun velge det som gjør at du gleder deg til å stå opp dagen etter.
Sønn; Det er det som er så fint med deg, mamma, du lar meg få lov til å velge akkurat det jeg vil selv.
Og så ble jeg som vanlig sittende og tenke på dette svaret hans, på veien videre. Det hadde aldri falt meg inn å plage ungene mine inn på en vei som ikke var deres egen.
Det er dager hvor man føler at man feiler uansett hva man gjør.
Og så har man dager som man bare NAILER.
Dette var en sånn sistnevnt en. NAILED IT!
Jeg tenkte å prøve å få ham til å tenke på hva som gjør at man velger ett yrke foran et annet, og ble således inspirert til spørsmålet av en skikkelig fin sang som jeg satt og sang på på veien.
Jeg; Sønn, hva som gjør at man velger å jobbe med det man velger?
Sønn; Jeg vet ikke?
Tenkepause.
Jeg; Hvis du skal jobbe med noe resten av livet, vil du jobbe med.... (finne noe han ikke vil like) å lage mat til andre?
Sønn; NEEI, mamma! Du vet at jeg ikke liker så godt å lage mat!
Jeg; Eller kanskje du ville.... (finne noe annet han ikke vil like) bli LEGE!
Sønn; Nei, det vet du jo at jeg ikke hadde hatt lyst til, mamma.
Jeg; Hvordan skal man velge seg en jobb da, tror du?
Sønn; Hmmm.... (nå snurrer hjernecellene hans, og han ser tilsynelatende ut til å være ganske interessert på dette tidspunktet), å finne noe man.... liker?
Jeg; Ja! Hva liker du da?
Sønn; Maskiner og traktorer og graving.
Jeg; Hva tror du JEG liker da?
Stillheten senker seg et øyeblikk og jeg ser i speilet at han kikker ut av vinduet på alt som suser forbi der ute. Lillesøster sitter og følger med på samtalen, mon tro hva hun klarer å få med seg av det hele der hun bytter mellom å kose seg med kluten sin og å fnise til storebror.
Så sier min sønn; Du liker jo å skrive du, mamma.
Og så smiler han et triumferende smil, denne nøtten her klarte han å knekke, tenkte han nok.
Men så legger jeg inn et nytt gir, fordi ja, jeg liker å skrive men jeg er ute etter et litt større svar. Så jeg fortsetter.
Jeg; Ja, det er helt riktig! Men, det er faktisk en ting jeg liker enda bedre. Det er faktisk en ting som gjør andre glade, når jeg gjør det... Hva kan det være?
Begge de to baki blir helt stille. Hmm, hva kan nå dette nye være?
Sønn; Hest?
Jeg; Jeg liker det også, og det VAR det jeg trodde jeg skulle drive med. Men det er en ting jeg gjør som begge dere to liker veldig godt at jeg gjør. Og jeg gjorde det nettopp.
Sønn; Du sang...
Jeg; Ja, jeg drømte om å synge. Men jeg turte aldri... Jeg var for feig til å følge etter drømmen, og hest var mye mer tilgjengelig. Men jeg bruker stemmen min til å skrive i dag, og derfor er det like riktig som å synge... Følelsen er den samme. Og det er følelsen som viser deg hva som er riktig. Den er god, og den kribler litt. Akkurat som å slippe en skikkelig god fis..
Sønn; Ja, du synger ganske fint mamma. Men du fiser ikke så bra.
Jeg; Derfor må du velge det DU vil jobbe med. Ikke høre på noen andre, kun velge det som gjør at du gleder deg til å stå opp dagen etter.
Sønn; Det er det som er så fint med deg, mamma, du lar meg få lov til å velge akkurat det jeg vil selv.
Og så ble jeg som vanlig sittende og tenke på dette svaret hans, på veien videre. Det hadde aldri falt meg inn å plage ungene mine inn på en vei som ikke var deres egen.
Det er dager hvor man føler at man feiler uansett hva man gjør.
Og så har man dager som man bare NAILER.
Dette var en sånn sistnevnt en. NAILED IT!
Kommentarer
Legg inn en kommentar