miovind - Michelle Orningård

Jeg våknet til et hus som hadde stått opp uten meg. Ungene var påkledd og fylt opp med mat, og så fornøyd på tv da jeg kom ned. Det føltes uvant å ikke lede an oppstandelsen, og kroppen min hadde sovet ekstra godt den lille halvtimen jeg fikk helt i fred. Jeg måtte blunke en million ganger for å klare å våkne skikkelig, det føltes vanskelig og tungt selv om alt var så idyllisk denne morgenen. Da jeg gikk på badet for å gni ut den siste søvnen, kikket jeg ut av vinduet. Det møtte meg et hvitt land der ute. Med tusen millioner biter av glitter som ventet på at solen skulle skinne på dem. Jeg elsker når frossen damp blir fanget i solen. Det er akkurat som om verden hvisker og kiler meg i nakken med ordene. Ordene mine sitter langt inne for tiden. Det har vært mye på kort tid. Mye med samme tema. Mistet. Det ligger mye stillhet i det å miste. Man må rekalkulere. Man kan ikke rekalkulere i støy. Vanligvis må jeg løpe til pc'n når jeg får Inspirasjonen. Det føles som at...

Det var frost i natt. I den brøkdelen av et sekund mellom jeg konstanterte det og til jeg kom på at Timmy ikke lenger er med oss, så fikk jeg dårlig samvittighet fordi han fremdeles var der ute et sted. Da det brøkdels sekundet var gått, ble jeg glad. Ikke fordi jeg husket at Timmy er borte, men fordi jeg kom på at jeg slapp å bekymre meg. Og så begynte jeg å tenke, hvorfor opplever jeg dette på nytt og på nytt, som en slags NY oppdagelse av at han ikke er her lenger hver gang? Hva om universet har flere "lag"? Hva om, Timmy er der i morgen og at han gikk bort om akkurat en time? Hvis "tid" som du og jeg kjenner det, som en lineær greie. Ikke finnes. At "tid" kun er akkurat nå, og akkurat nå er en rekke avgjørelser, hendelser og bilder i livet. Litt som bilderemsen man fikk før i tiden når man fremkalte bilder hos fotografen. Hva om "tid" egentlig er alle de refleksjonene du ser når du ser inn i to speil vendt mot hverandre. Prøv ...

Det er 14 år siden jeg ble kattemamma. Jeg ble det først. Til to hjelpeløse kattunger som var forlatt av sin biologiske mamma. De fikk navnene Pote og Timmy. Jeg kunne ikke la være å ta dem til meg. De hadde knapt åpnet øynene. Det ble et kræsjkurs i babytid. Vask, stell, mat og soving. Dagene og nettene gikk med til kun kattepuser. Jeg har en tendens til å ta på meg alt og totalt ansvar, mens ansvaret sakte sluker og kveler meg. Dette var intet annerledes. Jeg var helt utmattet, heldigvis blir katter fort store. Det ble jo som babytid ofte kan bli. Overveldende. Når man tar til seg dyr, så vet man jo at tiden man får tildelt er kort. Det betyr ofte at tiden kan være mer intens. Den gangen visste jeg ikke at jeg skulle ha disse to brødrene 14 år senere. Litt tjukkere, litt dvaskere og litt latere enn de begynte som. Ankomsten deres markerte også min start på sørlandet. Jeg flyttet hit, og en kort stund senere var jeg kattemamma. Født av villkatter og fostre...

Tankene har kvernet. Jeg har blitt dårligere, sakte og litt umerkelig. Hvorfor? Jeg var jo på vei opp igjen etter en lang og tøff sommer. Hvorfor er det sånn at jeg er knall propell i noen uker, og så KNIPS, der blir jeg nesten sengeliggende. Over natta. Bare helt sånnderplutselig. Det har vært sånn så langt tilbake som jeg kan koble det. Først gira. Så pudding. Litt som en manisk depressiv. Ja, jeg skjems ikke for å si det høyt, selv om jeg ikke har noen diagnose. Jeg har perioder hvor jeg ER manisk. Og jeg har perioder hvor jeg er dypt depressiv. Da blir jeg som skyggene. Jeg smetter rundt. Der. Og så ikke der. Unngår alt. Unngår alle. Er ikke ute mer enn jeg må, ligger bare i gropen min og gjemmer meg bak hunden. Hunden stakkar, et sted mellom 2 og 3 kg. Jeg føler meg liten, veldig liten når jeg kan gjemme meg bak henne. Det er dritt å skulle identifisere seg med hun som ligger hjemme på sofaen og spiser en bolle på en tirsdag, fordi det er for tungt å stå og l...

Jeg elsker høsten. Det er som om årstiden gir åpning for at det er lov å ikke være lykkelig hele forbaska tiden. Jeg hører at folk sier at "Høsten er så trist" og "jeg liker ikke mørket, og tåken, og kulden". Jeg liker ikke kulde jeg heller, men jeg liker mørket. Jeg føler meg fanget, innelåst og immobil, i sterkt sollys. Jeg føler meg fri, ubegrenset og levende når det blir mørkere. Det er når skyggene blir lange og den tynne luen og høy hals kommer frem, at jeg blomstrer. Hadde jeg vært en plante, så hadde jeg blomstret på høsten. Endelig min tid til å skinne! Det er når den skarpe, litt gnistrende, luften kommer at jeg våkner til live. Når man kan slutte å myse mot alt som skinner, når man kan gå tur og det knitrer under bena. Før man slipper å ta på seg fem lag med klær for å nå ut til bilen. Ingen forventer at alle er lykkelige når man går rundt og fryser. Forventningene er borte, det er helt ok å gjemme seg under luen, og unnskyldningen "Nei,...

Jeg tenkte bare å nevne at det virker kanskje som at jeg bare svever rundt i skogen og har store åndelige tanker om det meste. Men det er dog bare unntaket, mest er jeg en skikkelig klumsete elefant i skogen og nå skal du få lese hvordan det kan se ut. (Klumsete er jeg hvor som helst forsåvidt). Å gå i skogen er veldig fint, for er det èn ting skogen er god på så er det å jorde deg. Og vil du ikke, så skal du!  Jeg gikk og dinglet i skogen (ok, jeg var på utkikk etter sopp og da ser jeg bare etter sopp og ikke hvor jeg går), og plutselig var jeg "fanget" mellom to utspring av en bekk. Så jeg forsøkte å ta meg en enkel løsning, og prøvde å oppføre meg som en lettfotet bambi, uten helt å være det. Så jeg gjør det jeg på forhånd trodde kom til å skje (man tar alltid en kjapp sannsynlighetsvurdering, gjør man ikke?). Jeg snubler og faller bakover. Med føttene låst foran og i høyde over meg, redder jeg kurven med èn hånd og den andre klarer på en eller annen rar måte å ...

Det var tanken første gang jeg leste igjennom manuset mitt. Jeg var så skuffet at det tok all energi ut av prosjektet i ett eneste dragsug. Og så tok det to år før jeg turte å sette i gang med det igjen. Jeg knakk alt jeg hadde av selvtillit på å lese manuset mitt. Det jeg hadde skrevet og det jeg trodde jeg hadde skrevet var så absurd langt i fra hverandre at det ødela absolutt alt... Da jeg startet på ny to år etter, så var det akkurat det jeg gjorde. Jeg startet helt på ny. Jeg hadde glemt hva jeg trodde jeg skrev, og jeg klarte nå å lese bare det som stod. Og så innså jeg hva som var problemet. Fordi, jeg er en personlighetstype som er litt som en pose med blandet godteri, du vet aldri hva du får akkurat den dagen. Gjennom livet har jeg nok fått litt for mye kritikk rettet mot den egenskapen, og i strevet etter å bli forutsigbar og kanskje mer stabil akkurat som alle andre, så har jeg jaget etter å gi fra meg akkurat samme biten hver eneste gang. Og når jeg så skulle skr...