Styggen på sofakanten
Tankene har kvernet. Jeg har blitt dårligere, sakte og litt umerkelig.
Hvorfor? Jeg var jo på vei opp igjen etter en lang og tøff sommer.
Hvorfor er det sånn at jeg er knall propell i noen uker, og så KNIPS, der blir jeg nesten sengeliggende. Over natta.
Bare helt sånnderplutselig.
Det har vært sånn så langt tilbake som jeg kan koble det.
Først gira.
Så pudding.
Litt som en manisk depressiv. Ja, jeg skjems ikke for å si det høyt, selv om jeg ikke har noen diagnose.
Jeg har perioder hvor jeg ER manisk.
Og jeg har perioder hvor jeg er dypt depressiv.
Da blir jeg som skyggene.
Jeg smetter rundt.
Der.
Og så ikke der.
Unngår alt.
Unngår alle.
Er ikke ute mer enn jeg må, ligger bare i gropen min og gjemmer meg bak hunden.
Hunden stakkar, et sted mellom 2 og 3 kg. Jeg føler meg liten, veldig liten når jeg kan gjemme meg bak henne.
Det er dritt å skulle identifisere seg med hun som ligger hjemme på sofaen og spiser en bolle på en tirsdag, fordi det er for tungt å stå og lage mat.
Det ligger mye skam og stigma i å innrømme at man er en sånn, for meg.
For å forsvare meg selv så ønsker jeg å si at jeg ER ikke henne, jeg må bare være henne innimellom.
Resten av tiden er jeg ute med hest eller løper rundt i skogen og plukker sopp, bær eller leter etter fantasidyr blant fargerikt løv og kongler i mosen.
Se så dypt inne det sitter å si.
At jeg faktisk ligger på sofaen og deiger meg, i perioder.
Jeg skjems mens jeg innrømmer det.
Første steg på veien er tatt.
Jeg eier det.
Den depressive perioden går over.
Så stiger sommerfuglen til værs og så blir hun ikke til å komme ned igjen før hun sliter seg helt ut.
Hun vimser rundt der oppunder taket
eller oppe med skyene.
I egne tanker eller på jakt etter en eller annen god idè.
Etter veldig mange år slik som dette, har jeg lært en ting.
Når den vimsete sommerfuglen ikke flakser lenger så detter hun ned i bakken.
Det skjer fordi noe har stoppet den med så stor kraft,
at det slo all luft ut av vingene.
Og det er her jeg sitter og tenker.
Dette "slaget".
Kraften.
Er det angst?
Jeg var nemlig på en oppadgående strøm av lett bris, forberedte meg på gode tider.
Joggeskoene står klare ved tredemøllen, jeg har hatt god tid til å planlegge et bra kosthold når de gode tidene dukker opp og til jeg elsker å stå og lage mat.
Jeg har lært meg å følge med og høre etter når kroppen sier i fra.
Alle kanaler har vært stilt inn riktig.
Likevel, fiasko.
Søren da!
Er det flere der ute som har det sånn, innimellom?
Hvor alt du planlegger bare forsvinner som sand mellom fingrene dine?
La gjerne høre fra deg, så er vi flere som eier det.
Å stå sammen er en styrke. Husk det.
Sliten klem fra meg.
Hvorfor? Jeg var jo på vei opp igjen etter en lang og tøff sommer.
Hvorfor er det sånn at jeg er knall propell i noen uker, og så KNIPS, der blir jeg nesten sengeliggende. Over natta.
Bare helt sånnderplutselig.
Det har vært sånn så langt tilbake som jeg kan koble det.
Først gira.
Så pudding.
Litt som en manisk depressiv. Ja, jeg skjems ikke for å si det høyt, selv om jeg ikke har noen diagnose.
Jeg har perioder hvor jeg ER manisk.
Og jeg har perioder hvor jeg er dypt depressiv.
Da blir jeg som skyggene.
Jeg smetter rundt.
Der.
Og så ikke der.
Unngår alt.
Unngår alle.
Er ikke ute mer enn jeg må, ligger bare i gropen min og gjemmer meg bak hunden.
Hunden stakkar, et sted mellom 2 og 3 kg. Jeg føler meg liten, veldig liten når jeg kan gjemme meg bak henne.
Det er dritt å skulle identifisere seg med hun som ligger hjemme på sofaen og spiser en bolle på en tirsdag, fordi det er for tungt å stå og lage mat.
Det ligger mye skam og stigma i å innrømme at man er en sånn, for meg.
For å forsvare meg selv så ønsker jeg å si at jeg ER ikke henne, jeg må bare være henne innimellom.
Resten av tiden er jeg ute med hest eller løper rundt i skogen og plukker sopp, bær eller leter etter fantasidyr blant fargerikt løv og kongler i mosen.
Se så dypt inne det sitter å si.
At jeg faktisk ligger på sofaen og deiger meg, i perioder.
Jeg skjems mens jeg innrømmer det.
Første steg på veien er tatt.
Jeg eier det.
Den depressive perioden går over.
Så stiger sommerfuglen til værs og så blir hun ikke til å komme ned igjen før hun sliter seg helt ut.
Hun vimser rundt der oppunder taket
eller oppe med skyene.
I egne tanker eller på jakt etter en eller annen god idè.
Etter veldig mange år slik som dette, har jeg lært en ting.
Når den vimsete sommerfuglen ikke flakser lenger så detter hun ned i bakken.
Det skjer fordi noe har stoppet den med så stor kraft,
at det slo all luft ut av vingene.
Og det er her jeg sitter og tenker.
Dette "slaget".
Kraften.
Er det angst?
Jeg var nemlig på en oppadgående strøm av lett bris, forberedte meg på gode tider.
Joggeskoene står klare ved tredemøllen, jeg har hatt god tid til å planlegge et bra kosthold når de gode tidene dukker opp og til jeg elsker å stå og lage mat.
Jeg har lært meg å følge med og høre etter når kroppen sier i fra.
Alle kanaler har vært stilt inn riktig.
Likevel, fiasko.
Søren da!
Er det flere der ute som har det sånn, innimellom?
Hvor alt du planlegger bare forsvinner som sand mellom fingrene dine?
La gjerne høre fra deg, så er vi flere som eier det.
Å stå sammen er en styrke. Husk det.
Sliten klem fra meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar