Styggen på sofakanten

Tankene har kvernet. Jeg har blitt dårligere, sakte og litt umerkelig.
Hvorfor? Jeg var jo på vei opp igjen etter en lang og tøff sommer.
Hvorfor er det sånn at jeg er knall propell i noen uker, og så KNIPS, der blir jeg nesten sengeliggende. Over natta.
Bare helt sånnderplutselig.

Det har vært sånn så langt tilbake som jeg kan koble det.
Først gira.
Så pudding.
Litt som en manisk depressiv. Ja, jeg skjems ikke for å si det høyt, selv om jeg ikke har noen diagnose.
Jeg har perioder hvor jeg ER manisk.

Og jeg har perioder hvor jeg er dypt depressiv.
Da blir jeg som skyggene.
Jeg smetter rundt.
Der.
Og så ikke der.

Unngår alt.
Unngår alle.
Er ikke ute mer enn jeg må, ligger bare i gropen min og gjemmer meg bak hunden.
Hunden stakkar, et sted mellom 2 og 3 kg. Jeg føler meg liten, veldig liten når jeg kan gjemme meg bak henne.

Det er dritt å skulle identifisere seg med hun som ligger hjemme på sofaen og spiser en bolle på en tirsdag, fordi det er for tungt å stå og lage mat.
Det ligger mye skam og stigma i å innrømme at man er en sånn, for meg.
For å forsvare meg selv så ønsker jeg å si at jeg ER ikke henne, jeg må bare være henne innimellom.
Resten av tiden er jeg ute med hest eller løper rundt i skogen og plukker sopp, bær eller leter etter fantasidyr blant fargerikt løv og kongler i mosen.

Se så dypt inne det sitter å si.
At jeg faktisk ligger på sofaen og deiger meg, i perioder.
Jeg skjems mens jeg innrømmer det.

Første steg på veien er tatt.
Jeg eier det.

Den depressive perioden går over.
Så stiger sommerfuglen til værs og så blir hun ikke til å komme ned igjen før hun sliter seg helt ut.
Hun vimser rundt der oppunder taket
eller oppe med skyene.
I egne tanker eller på jakt etter en eller annen god idè.

Etter veldig mange år slik som dette, har jeg lært en ting.
Når den vimsete sommerfuglen ikke flakser lenger så detter hun ned i bakken.
Det skjer fordi noe har stoppet den med så stor kraft,
at det slo all luft ut av vingene.

Og det er her jeg sitter og tenker.
Dette "slaget".
Kraften.
Er det angst?

Jeg var nemlig på en oppadgående strøm av lett bris, forberedte meg på gode tider.
Joggeskoene står klare ved tredemøllen, jeg har hatt god tid til å planlegge et bra kosthold når de gode tidene dukker opp og til jeg elsker å stå og lage mat.
Jeg har lært meg å følge med og høre etter når kroppen sier i fra.
Alle kanaler har vært stilt inn riktig.

Likevel, fiasko.
Søren da!

Er det flere der ute som har det sånn, innimellom?
Hvor alt du planlegger bare forsvinner som sand mellom fingrene dine?
La gjerne høre fra deg, så er vi flere som eier det.
Å stå sammen er en styrke. Husk det.

Sliten klem fra meg.


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer