Den siste Timmysangen er sunget
Det er 14 år siden jeg ble kattemamma.
Jeg ble det først.
Til to hjelpeløse kattunger som var forlatt av sin biologiske mamma. De fikk navnene Pote og Timmy.
Jeg kunne ikke la være å ta dem til meg.
De hadde knapt åpnet øynene.
Det ble et kræsjkurs i babytid.
Vask, stell, mat og soving.
Dagene og nettene gikk med til kun kattepuser. Jeg har en tendens til å ta på meg alt og totalt ansvar, mens ansvaret sakte sluker og kveler meg.
Dette var intet annerledes. Jeg var helt utmattet, heldigvis blir katter fort store.
Det ble jo som babytid ofte kan bli. Overveldende.
Når man tar til seg dyr, så vet man jo at tiden man får tildelt er kort.
Det betyr ofte at tiden kan være mer intens.
Den gangen visste jeg ikke at jeg skulle ha disse to brødrene 14 år senere.
Litt tjukkere, litt dvaskere og litt latere enn de begynte som.
Ankomsten deres markerte også min start på sørlandet.
Jeg flyttet hit, og en kort stund senere var jeg kattemamma.
Født av villkatter og fostret opp av mennesker, det kan gå bra det også!
De fulgte meg overalt. Hvor enn jeg gikk, der ble de med. Vi har gått mange turer gjennom disse årene. Klatret mange halve trær, og fanget mange mus.
De siste årene har det blitt mindre turer, og gangen har blitt saktere.
Etter en bilpåkjørsel på den svarte og hvite ble det brått slutt på å forlate tunet her vi bor.
Timmy var større enn de fleste, for bare kort tid siden ble han veid hos veterinæren til 7 kg.
Det føles rart å tenke på at jeg aldri får stryke pelsen hans igjen.
At han ikke skal sitte og stirre på meg til han får mat.
Å ikke høre drønnet i gulvet før han kom løpende.
Aldri mer et klask etter hunden, aldri mer tykk og god pusekatt midt i glaningen.
Det siste døgnet har jeg fått en halv million kattehår i munnen. Svarte kattehår.
Ting har falt ned fra rare plasser.
Kjøleskapsdøren har stått åpen.
Jeg ser skyggen hans over alt.
Det gjør forferdelig vondt å tenke på at nå ligger han på en av favorittplassene sine. Uten liv. Ingen pust.
Lenge har jeg følt at det er noe galt, uten at noe har blitt funnet.
Jeg konkluderte med at han faktisk begynte å bli gammel, at vi sannsynligvis ikke kom til å få veldig mye lenger tid i lag.
For ikke lenge siden kom han rar hjem. Kortpustet og matt i blikket innså jeg at tiden kanskje allerede hadde kommet. Jeg stålsatte meg, jeg følte det. Jeg aksepterte det.
Fortalte mine strofer om ektefølt omsorg, vilje til å gå med på en reise over til andre siden uten meg, og at jeg ønsket at han skulle slippe taket om det virkelig var hva han ville.
Da jeg senere slapp ham ut (fordi en katt er en katt og gjør som en katt vil), tenkte jeg at han sannsynligvis ikke kom til å komme hjem igjen. Og tiden gikk. Minutter ble til timer, og for hver time ble jeg mer og mer urolig.
Da ett døgn var gått uten å se snurten til han som alltid kom til måltidene, innså jeg at magefølelsen min hadde hatt riktig.
Jeg stod og tok stallarbeidet da jeg plutselig fornemmet noen bak meg. Jeg snudde meg, men så ingen. Da jeg falt inn i arbeidet igjen hørte jeg noen som forsiktig sa "Nå må du komme, han reiser snart".
Jeg brukte ingen tid på å vurdere hvilken fornuftig kilde dette kunne komme fra, jeg har hatt mer enn min dose overnaturlige hendelser til å skulle motsette meg en slik klar beskjed.
Og så begynte en to timers roperunde, med verdens mest intense sang etter pus. "Timmy, Tiiiimmmmmmy".
Det var jeg, chihuahua'n og Pote. Vi gikk hit, og vi gikk dit. Tårene trillet mens jeg sang min Timmysang fra hjertet. "Kom hjem!" Jeg lovet ham å reise til legen og få medisin og bli frisk hvis han bare kom seg hjem.
Det hjalp ikke.
Jeg følte det innerst inne.
Det var så tomt, og stille.
Da jeg hadde fortalt dette så best jeg kunne til ungene, og overbevist mannen, naboen og venner om at mitt første barn nå hadde reist til det hinsidige, så skjedde det noe jeg ikke kan forstå som noe annet enn et bittelite mirakel.
For katten var syk da jeg så han sist. Og det var gått over et døgn siden jeg sist hadde sett ham ved matskålen (har ALDRI skjedd før). Jeg hadde sunget meg tom for Timmysangen, tårene var ferdig trillet. Alt jeg trengte var et tomt katteskinn, og jeg hadde lett etter det over det hele. Det var nesten ikke en stein på bruket som ikke var snudd.
Og med alt dette i hånd.
Så ser jeg ut av kjøkkenvinduet.
Og der sitter han som om ingenting hadde skjedd.
Sjokkert stirret jeg på katten, bak meg roper min datter "pus" og min sønn bekrefter like sjokkert at han ser det samme som meg.
Det var ham. I sitt samme skinn. Så nesten ut som han hadde sovet bare veldig lenge.
Gjenoppstått, om du spør meg.
Dette ga meg tid til å håndtere det som jeg vet skal skje. Litt ekstra tid til å puste, frem til når dagen skal komme.
Det blir som å bli lovet å få en fing klippet av, og så få beskjed om at det bare var tull.
Redd men lettet.
Det ga meg sjansen til å vise ekstra omsorg, ekstra omtanke, ekstra hensyn til en pensjonistpus. Det var mye kjærlighet i de 7 kiloene med katt, men også mye egenrådighet. Han gjorde som han ville.
Om så det var å skremme ungene i mørket, eller legge fra seg visittkort av ymse materialer litt her og der. Han var en dreven og tålmodig jeger, pusekatten. Og han likte å dele med seg.
Og hvor mange kilo mat han har knasket i seg. Det vet bare han.
Lite visste jeg at bare noen korte uker senere skulle han løpe ut av døren er morgen,
og aldri komme tilbake.
Det var broren hans som fortalte det til meg.
Ved å være ekstra interessert i en plass ute på tunet.
Etter to dager uten Timmy ved matskålen, to harde dager med forsiktig Timmysang og en moderlig følelse av å la være blande seg så mye, og en stadig mer innpåsliten tanke om at...
Nå trenger jeg ikke å rope lenger.
Så kom mannen inn døren, kikket på Pote og sa "Jeg er sikker på at hvis du følger etter Pote så viser han vei".
"Jeg tror han ligger under der borte", sa jeg og pekte. "Om han ligger noe sted, så er jeg sikker på at det er der."
Jeg hadde allerede følt nærværet av den svarte og hvite pusekatten inne i huset, som en beskjed, "Nå har jeg reist, så nå kan du lete etter meg".
Jeg var mye roligere enn jeg burde vært. Enn jeg hadde vært bare et par uker tidligere.
Men jeg visste. Jeg hadde følt ham. Stirrende på meg, ventende på kos. Den myke pelsen. All den tykke gode pusekatten inntil hånden min. Alle de riktige følelsene av et nærvær, men uten den fysiske kroppen.
Så nært, og så tydelig.
Det er bare en vandret sjel som oppfører seg slik.
Med en sånn intens kjærlighet. Det er ingen vanlig tilfeldig tanke som kan lage sånt. Ikke hos meg.
Så jeg tok mot til meg. Stålsatte meg.
Tok med en lykt, og en Pote og en hund.
Gikk rett til dit jeg mistenkte at han lå.
Lyste. Ingen katt. Prøvde å puste, lyste igjen. Litt opp, litt lavt.
Ingenting.
Jeg trakk pusten godt. Jeg visste det ikke men noe inni meg visste alt.
En siste sjekk, litt på baksiden, før jeg skulle gå og stelle hesten i stedet.
Og der.
I hjørnet av skyggene.
En svart labb.
Så en hel katt.
Min. Timmy.
En lang Timmysang ble sunget.
Kira var ikke der, hun som alltid er i nærheten. Hun følte nok at det ikke var hennes oppgave, denne gangen.
Plassen ble gitt til bror Pote. Han som ivrig hadde fulgt etter meg over tunet og nesten litt nølende hadde gitt meg tid til å finne frem selv.
Han purret lettet når jeg strøk ham over ryggen med tårer som falt ned og traff ham i pelsen. Han snuste et siste snus på den svarte og hvite, alt for stille pusebroren sin. Skjønte at endelig hadde jeg fattet tegningen.
Nå er vi alene. Vi fire menneskene og de to husdyra. Pote og hunden Kira. For første gang siden aldri er Pote alenekatt. Han er urolig, ukomfortabel. Vil inn, vil ut, vil opp, vil ned. Finner naturlig nok ikke roen, jeg håper bare at han finner ut at dette er et behagelig pensjonistliv. Med rom til å gjøre som han selv ønsker, og plass til å vandre når det passer ham selv best.
Det var veldig viktig for meg at Timmy selv fikk velge. Gjøre som han fant best selv, vi hadde vært hos dyrlegen flere ganger og fått medisiner og blitt frisk og fin. Jeg tror Timmy hadde det bra, helt til den siste dagen, for da var han litt rar.
Han har nok blitt litt guffen etter at han løp ut døren og vært på do, og så har han lagt seg ned på en oversiktlig plass for å hvile seg litt før frokost, og så har sannsynligvis hjertet bare stoppet og han har krøllet seg sammen.
Døden er aldri fin, men bedre kunne det ikke blitt.
Så lenge jeg finner ham etterpå, ønsker jeg det samme for Pote. Og at jeg slipper å gå i ukesvis og synge Potesangen, og være redd for påkjørsler og reveangrep eller innestengte pusekatter i naboløer.
I kjente omgivelser, hjemme, trygg.
Jeg tror vi alle er lettet over at Timmy endelig kan få spise så mye kattemat han vil, og han har sannsynligvis lagt seg i alle sengene til alle englene der oppe bak skyene. Endeløst med kos, jeg kan høre malingen som en jevn dur.
Han ble høytidelig begravet. Noen gråt et par tårer, noen plukket blomster, og noen styrte gravemaskinen som hadde oppgaven som begravelsesagent. Noen bjeffet på nabohundene og noen lå og sov et eller annet sted, helt uinteressert i oppstyret.
Jeg har et stort katteformet hull i hjertet, og det vil jeg nok fortsette å ha i lang tid.
Men når jeg tenker tilbake fikk vi alle sammen tid til å tenke, tid til å være mer sammen og tid til å være mer tilstede i nuet.
Han har levd et verdig katteliv om du spør meg, og vi fikk en fin siste sjanse til å sikre seg at alle gode puseklemmer ble gitt en ekstra gang.
Selv om hullet i hjertet vil bli mindre blir aldri inntrykket etter et 14 år gammelt katteliv bli borte, man glemmer aldri et barn selv om de var kledd i pels.
Hvis du har en pus i ditt hjerte, håper jeg at du synger pusesangen din for meg i kveld. Jeg har en mindre å synge den til heretter. Poteklem.
Jeg ble det først.
Til to hjelpeløse kattunger som var forlatt av sin biologiske mamma. De fikk navnene Pote og Timmy.
Jeg kunne ikke la være å ta dem til meg.
De hadde knapt åpnet øynene.
Det ble et kræsjkurs i babytid.
Vask, stell, mat og soving.
Dagene og nettene gikk med til kun kattepuser. Jeg har en tendens til å ta på meg alt og totalt ansvar, mens ansvaret sakte sluker og kveler meg.
Dette var intet annerledes. Jeg var helt utmattet, heldigvis blir katter fort store.
Det ble jo som babytid ofte kan bli. Overveldende.
Når man tar til seg dyr, så vet man jo at tiden man får tildelt er kort.
Det betyr ofte at tiden kan være mer intens.
Den gangen visste jeg ikke at jeg skulle ha disse to brødrene 14 år senere.
Litt tjukkere, litt dvaskere og litt latere enn de begynte som.
Ankomsten deres markerte også min start på sørlandet.
Jeg flyttet hit, og en kort stund senere var jeg kattemamma.
Født av villkatter og fostret opp av mennesker, det kan gå bra det også!
De fulgte meg overalt. Hvor enn jeg gikk, der ble de med. Vi har gått mange turer gjennom disse årene. Klatret mange halve trær, og fanget mange mus.
De siste årene har det blitt mindre turer, og gangen har blitt saktere.
Etter en bilpåkjørsel på den svarte og hvite ble det brått slutt på å forlate tunet her vi bor.
Timmy var større enn de fleste, for bare kort tid siden ble han veid hos veterinæren til 7 kg.
Det føles rart å tenke på at jeg aldri får stryke pelsen hans igjen.
At han ikke skal sitte og stirre på meg til han får mat.
Å ikke høre drønnet i gulvet før han kom løpende.
Aldri mer et klask etter hunden, aldri mer tykk og god pusekatt midt i glaningen.
Det siste døgnet har jeg fått en halv million kattehår i munnen. Svarte kattehår.
Ting har falt ned fra rare plasser.
Kjøleskapsdøren har stått åpen.
Jeg ser skyggen hans over alt.
Det gjør forferdelig vondt å tenke på at nå ligger han på en av favorittplassene sine. Uten liv. Ingen pust.
Lenge har jeg følt at det er noe galt, uten at noe har blitt funnet.
Jeg konkluderte med at han faktisk begynte å bli gammel, at vi sannsynligvis ikke kom til å få veldig mye lenger tid i lag.
For ikke lenge siden kom han rar hjem. Kortpustet og matt i blikket innså jeg at tiden kanskje allerede hadde kommet. Jeg stålsatte meg, jeg følte det. Jeg aksepterte det.
Fortalte mine strofer om ektefølt omsorg, vilje til å gå med på en reise over til andre siden uten meg, og at jeg ønsket at han skulle slippe taket om det virkelig var hva han ville.
Da jeg senere slapp ham ut (fordi en katt er en katt og gjør som en katt vil), tenkte jeg at han sannsynligvis ikke kom til å komme hjem igjen. Og tiden gikk. Minutter ble til timer, og for hver time ble jeg mer og mer urolig.
Da ett døgn var gått uten å se snurten til han som alltid kom til måltidene, innså jeg at magefølelsen min hadde hatt riktig.
Jeg stod og tok stallarbeidet da jeg plutselig fornemmet noen bak meg. Jeg snudde meg, men så ingen. Da jeg falt inn i arbeidet igjen hørte jeg noen som forsiktig sa "Nå må du komme, han reiser snart".
Jeg brukte ingen tid på å vurdere hvilken fornuftig kilde dette kunne komme fra, jeg har hatt mer enn min dose overnaturlige hendelser til å skulle motsette meg en slik klar beskjed.
Og så begynte en to timers roperunde, med verdens mest intense sang etter pus. "Timmy, Tiiiimmmmmmy".
Det var jeg, chihuahua'n og Pote. Vi gikk hit, og vi gikk dit. Tårene trillet mens jeg sang min Timmysang fra hjertet. "Kom hjem!" Jeg lovet ham å reise til legen og få medisin og bli frisk hvis han bare kom seg hjem.
Det hjalp ikke.
Jeg følte det innerst inne.
Det var så tomt, og stille.
Da jeg hadde fortalt dette så best jeg kunne til ungene, og overbevist mannen, naboen og venner om at mitt første barn nå hadde reist til det hinsidige, så skjedde det noe jeg ikke kan forstå som noe annet enn et bittelite mirakel.
For katten var syk da jeg så han sist. Og det var gått over et døgn siden jeg sist hadde sett ham ved matskålen (har ALDRI skjedd før). Jeg hadde sunget meg tom for Timmysangen, tårene var ferdig trillet. Alt jeg trengte var et tomt katteskinn, og jeg hadde lett etter det over det hele. Det var nesten ikke en stein på bruket som ikke var snudd.
Og med alt dette i hånd.
Så ser jeg ut av kjøkkenvinduet.
Og der sitter han som om ingenting hadde skjedd.
Sjokkert stirret jeg på katten, bak meg roper min datter "pus" og min sønn bekrefter like sjokkert at han ser det samme som meg.
Det var ham. I sitt samme skinn. Så nesten ut som han hadde sovet bare veldig lenge.
Gjenoppstått, om du spør meg.
Dette ga meg tid til å håndtere det som jeg vet skal skje. Litt ekstra tid til å puste, frem til når dagen skal komme.
Det blir som å bli lovet å få en fing klippet av, og så få beskjed om at det bare var tull.
Redd men lettet.
Det ga meg sjansen til å vise ekstra omsorg, ekstra omtanke, ekstra hensyn til en pensjonistpus. Det var mye kjærlighet i de 7 kiloene med katt, men også mye egenrådighet. Han gjorde som han ville.
Om så det var å skremme ungene i mørket, eller legge fra seg visittkort av ymse materialer litt her og der. Han var en dreven og tålmodig jeger, pusekatten. Og han likte å dele med seg.
Og hvor mange kilo mat han har knasket i seg. Det vet bare han.
Lite visste jeg at bare noen korte uker senere skulle han løpe ut av døren er morgen,
og aldri komme tilbake.
Det var broren hans som fortalte det til meg.
Ved å være ekstra interessert i en plass ute på tunet.
Etter to dager uten Timmy ved matskålen, to harde dager med forsiktig Timmysang og en moderlig følelse av å la være blande seg så mye, og en stadig mer innpåsliten tanke om at...
Nå trenger jeg ikke å rope lenger.
Så kom mannen inn døren, kikket på Pote og sa "Jeg er sikker på at hvis du følger etter Pote så viser han vei".
"Jeg tror han ligger under der borte", sa jeg og pekte. "Om han ligger noe sted, så er jeg sikker på at det er der."
Jeg hadde allerede følt nærværet av den svarte og hvite pusekatten inne i huset, som en beskjed, "Nå har jeg reist, så nå kan du lete etter meg".
Jeg var mye roligere enn jeg burde vært. Enn jeg hadde vært bare et par uker tidligere.
Men jeg visste. Jeg hadde følt ham. Stirrende på meg, ventende på kos. Den myke pelsen. All den tykke gode pusekatten inntil hånden min. Alle de riktige følelsene av et nærvær, men uten den fysiske kroppen.
Så nært, og så tydelig.
Det er bare en vandret sjel som oppfører seg slik.
Med en sånn intens kjærlighet. Det er ingen vanlig tilfeldig tanke som kan lage sånt. Ikke hos meg.
Så jeg tok mot til meg. Stålsatte meg.
Tok med en lykt, og en Pote og en hund.
Gikk rett til dit jeg mistenkte at han lå.
Lyste. Ingen katt. Prøvde å puste, lyste igjen. Litt opp, litt lavt.
Ingenting.
Jeg trakk pusten godt. Jeg visste det ikke men noe inni meg visste alt.
En siste sjekk, litt på baksiden, før jeg skulle gå og stelle hesten i stedet.
Og der.
I hjørnet av skyggene.
En svart labb.
Så en hel katt.
Min. Timmy.
En lang Timmysang ble sunget.
Kira var ikke der, hun som alltid er i nærheten. Hun følte nok at det ikke var hennes oppgave, denne gangen.
Plassen ble gitt til bror Pote. Han som ivrig hadde fulgt etter meg over tunet og nesten litt nølende hadde gitt meg tid til å finne frem selv.
Han purret lettet når jeg strøk ham over ryggen med tårer som falt ned og traff ham i pelsen. Han snuste et siste snus på den svarte og hvite, alt for stille pusebroren sin. Skjønte at endelig hadde jeg fattet tegningen.
Nå er vi alene. Vi fire menneskene og de to husdyra. Pote og hunden Kira. For første gang siden aldri er Pote alenekatt. Han er urolig, ukomfortabel. Vil inn, vil ut, vil opp, vil ned. Finner naturlig nok ikke roen, jeg håper bare at han finner ut at dette er et behagelig pensjonistliv. Med rom til å gjøre som han selv ønsker, og plass til å vandre når det passer ham selv best.
Det var veldig viktig for meg at Timmy selv fikk velge. Gjøre som han fant best selv, vi hadde vært hos dyrlegen flere ganger og fått medisiner og blitt frisk og fin. Jeg tror Timmy hadde det bra, helt til den siste dagen, for da var han litt rar.
Han har nok blitt litt guffen etter at han løp ut døren og vært på do, og så har han lagt seg ned på en oversiktlig plass for å hvile seg litt før frokost, og så har sannsynligvis hjertet bare stoppet og han har krøllet seg sammen.
Døden er aldri fin, men bedre kunne det ikke blitt.
Så lenge jeg finner ham etterpå, ønsker jeg det samme for Pote. Og at jeg slipper å gå i ukesvis og synge Potesangen, og være redd for påkjørsler og reveangrep eller innestengte pusekatter i naboløer.
I kjente omgivelser, hjemme, trygg.
Jeg tror vi alle er lettet over at Timmy endelig kan få spise så mye kattemat han vil, og han har sannsynligvis lagt seg i alle sengene til alle englene der oppe bak skyene. Endeløst med kos, jeg kan høre malingen som en jevn dur.
Han ble høytidelig begravet. Noen gråt et par tårer, noen plukket blomster, og noen styrte gravemaskinen som hadde oppgaven som begravelsesagent. Noen bjeffet på nabohundene og noen lå og sov et eller annet sted, helt uinteressert i oppstyret.
Jeg har et stort katteformet hull i hjertet, og det vil jeg nok fortsette å ha i lang tid.
Men når jeg tenker tilbake fikk vi alle sammen tid til å tenke, tid til å være mer sammen og tid til å være mer tilstede i nuet.
Han har levd et verdig katteliv om du spør meg, og vi fikk en fin siste sjanse til å sikre seg at alle gode puseklemmer ble gitt en ekstra gang.
Selv om hullet i hjertet vil bli mindre blir aldri inntrykket etter et 14 år gammelt katteliv bli borte, man glemmer aldri et barn selv om de var kledd i pels.
Hvis du har en pus i ditt hjerte, håper jeg at du synger pusesangen din for meg i kveld. Jeg har en mindre å synge den til heretter. Poteklem.
Kommentarer
Legg inn en kommentar