Det ble ingen bok

Det var tanken første gang jeg leste igjennom manuset mitt.
Jeg var så skuffet at det tok all energi ut av prosjektet i ett eneste dragsug. Og så tok det to år før jeg turte å sette i gang med det igjen.

Jeg knakk alt jeg hadde av selvtillit på å lese manuset mitt. Det jeg hadde skrevet og det jeg trodde jeg hadde skrevet var så absurd langt i fra hverandre at det ødela absolutt alt...

Da jeg startet på ny to år etter, så var det akkurat det jeg gjorde.
Jeg startet helt på ny.
Jeg hadde glemt hva jeg trodde jeg skrev, og jeg klarte nå å lese bare det som stod.

Og så innså jeg hva som var problemet.
Fordi, jeg er en personlighetstype som er litt som en pose med blandet godteri, du vet aldri hva du får akkurat den dagen. Gjennom livet har jeg nok fått litt for mye kritikk rettet mot den egenskapen, og i strevet etter å bli forutsigbar og kanskje mer stabil akkurat som alle andre, så har jeg jaget etter å gi fra meg akkurat samme biten hver eneste gang.
Og når jeg så skulle skrive, og gi leseren akkurat den samme forutsigbare biten hver eneste gang...

Så ble det drit kjedelig.

Det ble så platt og platonisk at jeg brukte ukesvis på å overtale meg selv til å fortsette prosjektet. Jeg husker at jeg minst èn gang satt med fingen over sletteknappen.
Det var på ett punkt ikke lenger snakk om å la boka leve,
men hvor lenge jeg skulle la være å slette.

Boken min var blitt til èn lang stripe av banansjokolader.
Ikke blanda drops.
Ingen krokodiller
ingen jordbærfisk
fargerike padder
eller operamints.

Jeg er skikkelig glad i banansjokolader altså. Men det får være grenser.
Èn lang kjedelig stripe av personlighet det er jeg ikke altså.

Jeg måtte gå i meg selv, og finne frem alle de andre bitene. Alle de andre bitene jeg trodde at ingen ville ha. Begynne å se at jeg som person er mye bedre slik jeg er, enn den jeg trodde andre ville ha meg som.
Kanskje det er morsomt å lese at man har gått inn i en slik manipulert tilstand av brutte parter av seg selv, hva vet jeg? Kanskje er det trist?
Eller kanskje, til og med, noen har opplevd akkurat det samme?

Den boken min, den har vist seg å infiltrere alle aspekter av meg.
Jeg skriver, paralellt, med meg selv, om meg selv
Jeg tror jeg forteller min historie.
Bare med andre steder, andre navn, og noen andre hendelser som likevel er helt relevante.
Alt Rose føler, det har jeg følt en eller annen gang.

Og når jeg går ut av historien, og skal få overblikket.
Så blir jeg sjokkert over hvor flatt og uinteressant det hele faktisk var blitt.
Sannsynligvis var det akkurat det som hadde skjedd med meg også.
De andre godtebitene var gravd så dypt ned, at jeg måtte begynne å dykke for å finne frem til dem igjen. Pusse dem, polere dem, og la de bitene være med å skrive boken.

Så er det atter en gang å møte det store dyret, angsten.
Fordi hva vil folk si når de leser boken nå, da?
Jeg måtte jo slutte å være den jeg trodde andre ville ha, og så måtte jeg begynne å være akkurat den jeg er.
Den jeg har fått kritikk for å være, den som har tatt både èn og to offentlige støyter, den som har mistet venner, den som har mistet familie.
Det var på tide å ta det store steget.

Når jeg nå ser tilbake, så ser jeg at det å skrive bok ikke bare var et ønske om å skrive en historie. Men kanskje en måte å sprenge opp døren som stengte hele loftet fra resten av meg. Inn dit hvor alle de store dyrene gjemmer seg. Blant spindelvev og brune edderkopper, øyner uten kropp, hveselydene og skyggene.

Det er jo der inne de aller beste historiene gjemmer seg. Det er jo der inne den andre halvdelen av meg selv befinner seg.
Hva er vel en historie uten en mørk side?

Det er hvertfall èn ting jeg kan garantere.
Det BLIR bok.

Skremmende hilsen fra loftet.