Høsten med gullglitteret

Jeg elsker høsten. Det er som om årstiden gir åpning for at det er lov å ikke være lykkelig hele forbaska tiden.

Jeg hører at folk sier at "Høsten er så trist" og "jeg liker ikke mørket, og tåken, og kulden".
Jeg liker ikke kulde jeg heller, men jeg liker mørket.
Jeg føler meg fanget, innelåst og immobil, i sterkt sollys.
Jeg føler meg fri, ubegrenset og levende når det blir mørkere.

Det er når skyggene blir lange og den tynne luen og høy hals kommer frem, at jeg blomstrer.
Hadde jeg vært en plante, så hadde jeg blomstret på høsten.

Endelig min tid til å skinne!

Det er når den skarpe, litt gnistrende, luften kommer at jeg våkner til live. Når man kan slutte å myse mot alt som skinner, når man kan gå tur og det knitrer under bena. Før man slipper å ta på seg fem lag med klær for å nå ut til bilen.
Ingen forventer at alle er lykkelige når man går rundt og fryser. Forventningene er borte, det er helt ok å gjemme seg under luen, og unnskyldningen "Nei, nå vil jeg hjem, jeg fryser" er totalt innafor.

Jeg elsker lyden av piskende regn mot ruten. Når bladene kjemper sin siste kamp for å holde seg fast i greina, og katta kun går ut for å gå på do.
Kanskje du er en av dem, du går til bokhyllen og finner deg en god bok, en varm kopp og et pledd. Og så gjemmer du deg bittelitt, og det er helt lov.

Den friske luften gjør noe med hjernen min, det er som om den fryser den delen som ikke vil, og så er den delen som bare vil ut og løpe den er fri til å styre alt.
Det ER faktisk som om skogen kaller.
Den maner stille.
I løvet som faller.
I iskrystallene som flyr gjennom luften når morgensola treffer dem.

Jeg blir sluppet fri, på høsten. Jeg har ofte mine mest maniske perioder da. Jeg vet innerst inne at vinduet er veldig lite.
Det er så mye å gjøre.
Så lite tid.

Et av mine vakreste minner er faktisk fra en slik morgen.
Det var helt vindstille.
Selv ikke fuglene klarte å lage luftdrag.
Det var rett under 0 grader, morgensolen hadde akkurat stått opp.
Jeg kjørte hjemover, solstrålene farget hele dalen foran meg i rent gull.
Iskrystallene som oppstod i skjæringen mellom kaldt og varmt regnet ned foran bilen, der jeg forflyttet meg sakte mens jeg undret meg over synet.

Jeg hadde en tåre i øyekroken.
Den rant ned i det åpne hullet inn til hjertet mitt, som var blitt revet ut bare noen timer tidligere.

På innsiden var jeg en mørk, skrikende hule. Mer ensom enn ensomheten selv. Hvordan skulle jeg komme meg videre, nå?

Foran meg var det gull i luften.
Det var som om noen drysset glitter foran meg, jeg klarte ikke å se hvor alt lyset kom fra, det fylte hele veien foran meg.
Det føltes som det var kun til meg.
For meg.
Jeg husker at jeg tenkte
"Du eksploderte og ble til tusen millioner stjerner i stedet for èn på himmelen".

Høsten er fremdeles den vakreste årstiden som finnes.
Det er da sløret mellom denne verdenen, og den hvor alle de vi ikke kan se lenger, blir tynnere. 

Jeg håper at jeg blir til gullglitter for noen jeg elsker, den dagen jeg pakker snippesken og reiser hjem for godt.
På høsten. Helt sikkert.

Når du går din tidligste tur og det knitrer under skoene dine.
Og solen akkurat treffer kinnet ditt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Den siste Timmysangen er sunget

Styggen på sofakanten