miovind - Michelle Orningård

Jeg prøver bevisst å jobbe med å skrive, selv om jeg ikke skriver i bok. Men alle kan jo se at det har blitt lite av det på bloggen i det siste. Flere ganger har jeg gått rundt meg selv og redigert, sensurert og vurdert det jeg taster ned. For jeg skriver. Men så sletter jeg det igjen...  Den daglige kritikken har tatt spissen av meg, kanskje ikke rart, da det er den som i utgangspunktet har tatt brodden av meg gjennom hele livet. Jeg er en person som forteller fra ytterkantene, jeg elsker å overdrive litt, legge på litt, og fremvise ting som litt værre enn det de er, litt mer drømmende enn det egentlig er, litt bedre eller litt værre enn virkeligheten. En god historie blir alltid fortalt, av en bergenser, med litt overdrivelser og masse skarre-rr'er. Det er kritikken som suser og går på innsiden som er den farlige, den som knekker, ødelegger, destruerer. Det sitter en stemme på innsiden av meg som hele tiden hvisker, ord som at det ikke er godt nok, jeg burde ikke, det må...

Ungene mine er to fine unger. Ville aldri hatt noen andre, om jeg måtte velge meg noen unger på nytt. De er høflige og blide, og stort sett alltid snille. Men så har vi de dagene jeg lurer på hva det var jeg tenkte på da jeg fant ut at å få barn måtte være morsomt. De som har det morsomst her, det er sannsynligvis ungene mine. De bandittene. Jeg og mannen tropper opp på butikken, klar for å lørdagshandle. Stilk 1 springer først inn i butikken, og blendet av taklysende og mangelfull blunking, så blir han forbiløpt av Stilk 2 som beiner rett mot den ENESTE bilhandlevognen som finnes i akkurat denne butikken. Krangelen opphører idet stilk nummer 2 har landet trygt inni huset med hendene på rattet, og stilk nr 1 påtar seg det viktige oppdraget; nemlig å styre kjerra. Optimistiske begynner vi reisen gjennom butikkens jungel. Hvor poser med chips, kartonger med juice og meter på meter med klirrende glassflasker kan fortylle og friste selv den mest stjålne av kråker. Ingen sammenli...

Hva er din favoritt greie med sommeren? Min er følelsen av å gå gjennom fuktig kveldsgress. Akkurat når varmen har sluppet taket i dagen og gitt seg over til den fuktige kveldståken som skapes når varmt gress møter kald skogsgufs idet solen er borte. Jeg kan gå ut og slippe å myse, jeg kan gå en tur uten å pese tungt som en forkjølet flodhest, og jeg slipper å svette som en ost i varmen. Jeg elsker å gå eller løpe gjennom høyt gress, over gammel velkjent sti. Følelsen av å være innpakket i alt levende. Den myke strykingen fra plantene som suser forbi bena mine, følelsen av å være mindre enn vanlig, det er nesten som om jeg løper meg mindre og mindre i gresset og tilslutt blir til Tommeliten. Det er noe utrolig trygt ved det å gå gjennom gresset som ikke er tråkket ned av andre før meg. Det finnes mye skummelt nedi gresset som kan skremme meg, flått for eksempel er jo værre enn en øksemorder. Men om jeg klarer å slutte å tenke på den flåtten med den øksen, så føles det helt fanta...

Jeg har skrevet helt siden jeg var liten, jeg husker jeg tusjet på yndlingstreet mitt, med en gul og en rosa tusj. Der skrev jeg ting jeg ikke visste hva var. Men jeg tusjet noe. Så da skrev jeg. Med årene har det blitt mer organisert enn å tusje på et tre, det er som om treet fikk meg til å fortsette å skrive. Minnet om treet står like klart i dag. Jeg lurer på hva jeg skrev på treet? I dag er det treet borte, erstattet av andre avleggere fra dets egne nøtter. Eikenøtter. Det er noe med eiketrærne. Det er som om det er mine trær, jeg føler at jeg kan høre dem når jeg går under dem. Jeg innbiller meg at jeg kan føle dem når jeg tar på bladene. Jeg vet at jeg er en del av dem når bladene faller snurrende ned mot bakken på høsten. Trær har alltid fulgt meg. Akkurat som sola, vinden og skyene, så har trær, og spesielt eik, alltid vært i bakgrunnen av livet mitt. Stille. Solide. Trær er noe av det fineste jeg kan tegne, det gir meg en ro som ingenting annet kan. En hest har så ma...

"Mamma, hvorfor har du vondt i magen?" "Mamma, hvorfor har du sånne rare små bleier?" "Mamma, hvorfor jokker hunden på den bamsen?" Hvis du har barn eller omgås barn ofte, så har du sikkert hørt dem før. Spørsmålene. De spørsmålene du helst ikke vil svare på, gjerne ikke vet hva du skal svare på dem, eller aller helst ikke vil svare når andre hører på. Guttungen på 6 fant en dag en pakke med bitte små truseinnlegg i vesken min. Han dro den opp med enorm entusiasme, du kunne se, nei, høre hva slags skatt dette måtte være. Han holdt den lille, godt gjenkjennelige pakken, opp foran seg, snudde seg sidelengs slik at alle som ville kunne se; Og så gjorde han slik alle engasjerte barn gjør; ROPER. "MAMMA, HVORFOR HAR DU DETTE I VESKEN DIN?" Det er jo her de som kjenner til livet med barn vet at det jeg skal fortelle enten er vondt eller genialt. De som hørte dette denne dagen tenkte nok det samme, jeg har sjelden fått oppmerksomhet som når...

Jeg har alltid trodd på at det finnes noe utenfor meg selv, som styrer eller hvertfall påvirker livet mitt slik at det blir på best mulig måte. Men flere ganger gjennom mitt voksne liv har jeg også opplevd å miste troen. Det jeg har trodd at var en slags tro på "Gud", forsvant. Og ble erstattet med et klarsyn, som jeg faktisk ikke hadde vurdert å vurdere engang. Flere ganger har jeg opplevd ting som kun jeg selv, har klart å bære meg gjennom. En fødsel er en slik ting, eller et bilkræsj, eller en eksamen, eller et brudd med en kjær person. Hvor det ikke nytter, eller ikke er tid, for andre å komme inn og redde deg bort fra det. Troen på min "Gud" har blitt utfordret mange nok ganger til å tvinge meg til å se på det på en annen måte. Hvorfor blir tro utfordret, internt i deg selv? Fordi man innerst inne vet at troen har en annen virkelighet. Denne "utfordringen" hadde et mål, og det var i seg selv en tillitserklæring. Jeg tvilte på den "gude...

Før jeg fikk barn, var jeg, som sikkert mange andre før de får barn, bekymret for om jeg kunne klare å være like glad i alle barna jeg kanskje kom til å få. Jeg vet at dette er noe mange lurer på. Hvordan kan man klare å få plass til flere i hjertet? Hvordan kan jeg dele hjertet mitt på flere? Nå var jo dette aldri en veldig stor bekymring for meg, jeg lærte tidlig en ting; Kjærlighet vokser når den deles. Det jeg derimot ikke hadde noen forståelse for, var hva som skjer med psyken din når du har gått og gnudd på samme bokmanus i syv år. Du blir jo på fornavn med alle, selv skurkene kjenner du som din egen bukselomme. Steder og hendelser føles som hjemmekoselige minner. Alt du dikter opp har i løpet av de syv årene blitt til en del av deg selv. Du har puttet hele sjelen din inn i den, den er deg og du er den. Men så en dag skjer det noe, du sender manuset inn til forlag eller til trykk og så er det over. Skriveprosessen er forbi. Det kan minne om et mentalt bilkræsj. Pang. ...