Dameting og små nysgjerrige gutter
"Mamma, hvorfor har du vondt i magen?"
"Mamma, hvorfor har du sånne rare små bleier?"
"Mamma, hvorfor jokker hunden på den bamsen?"
Hvis du har barn eller omgås barn ofte, så har du sikkert hørt dem før.
Spørsmålene.
De spørsmålene du helst ikke vil svare på, gjerne ikke vet hva du skal svare på dem, eller aller helst ikke vil svare når andre hører på.
Guttungen på 6 fant en dag en pakke med bitte små truseinnlegg i vesken min. Han dro den opp med enorm entusiasme, du kunne se, nei, høre hva slags skatt dette måtte være. Han holdt den lille, godt gjenkjennelige pakken, opp foran seg, snudde seg sidelengs slik at alle som ville kunne se; Og så gjorde han slik alle engasjerte barn gjør; ROPER.
"MAMMA, HVORFOR HAR DU DETTE I VESKEN DIN?"
Det er jo her de som kjenner til livet med barn vet at det jeg skal fortelle enten er vondt eller genialt.
De som hørte dette denne dagen tenkte nok det samme, jeg har sjelden fått oppmerksomhet som når mine barn spør spørsmål ute blant folk.
Alle snudde seg. De fleste snudde seg raskt tilbake etter å ha studert tingen gutten holdt i hånden.
De visste.
Nå ventet de. I hemmelig entusiasme.
Området var blitt til en usynlig stand-up scene hvor jeg var hovedattraksjonen.
Vi foreldre har en idiotisk fantasi om at hvis vi bare hvisker, når barna roper, så hermer de. Ren voksenlogikk.
Funker aldri.
Barn. Lukter. Fare.
"Ehm, jeg ser ikke hva du har der", sa jeg halvt hviskende. Trodde jeg!
Det sitret i gutten. Øynene glitret som en sverm meteorer som sprang gjennom horisonten, innerst inne fortalte hans sensitive barneintuisjon ham, at hvis du bare roper dette spørsmålet èn gang til, så svarer nok mamma.
"MAMMMMMAAA, HVA ER DETTE FOR NOOOOOEEEE? OG HVA ER DISSE PINNENE?"
Gutten hadde jo rotet mer nedi der, jeg lærer aldri. Den gutten kommer en dag til å stå på en scene og underholde hele verden, for han ELSKER energien av OPPMERKSOMHET. Og det var akkurat det som regnet ned på ham i dette øyeblikket.
All oppmerksomhet.
Er god oppmerksomhet.
For en ramp på 6.
"HYyyssss, ikke så høyt". Jeg ser meg rundt, en tilhengerskare med ryggen til. Jada, jeg vet det. Nå må jeg tenke fort om ikke jeg skal ha biologiundervisning i form av kryssforhør her. Men jeg kjenner gutten min, han er nysgjerrig, men han ER en gutt.
Gutter liker ikke jentelus.
"Det er dameting, sånt som damer trenger."
Hånden som holdt den ene funklende hvite tampongen høyt opp i luften (det føltes hvertfall sånn) falt sakte ned mot veska. Blikket som hørte til, var stivt.
Man kunne høre at han tenkte.
"Det er sånne ting som ingen manner bruker, men som ALLE manner må kjøpe til damene sine."
BOOM. Mamma har slått til igjen.
Jentelus servert.
Sjokkert stirrer han på meg med munnen gapende, det er så vidt han takler denne informasjonen. Han ser ned på det igjen. Han vet godt at damer har innovertiss, og gutter har utovertiss, og han vet godt at damer har løpetid, for det har hunden vår og hun er en jente.
Det er mye å tenke på for en liten gutt, det har sluttet å glitre, man kan nesten se at håpet brister. Det var ingen skatt....
Det var JENTELUS.
Jeg får litt vondt av ham, han vet for mye den lille nysgjerrige gutten.
"Vet du hva manner OGSÅ kjøper til damer sammen med de dametingene?"
"Nnnei....?", nå usikker på om han vil vite mer, dette begynner å tære på livet hans. Han har lyst å løpe derfra. Langt bort fra jentelusene til mamma og den forferdelige vesken med alle de ekle dametingene oppi.
"Manner kjøper sjokolade. Manner er flinke til sånt. Pappa gjør det. Han er snill med mamma, for han vet at sånne dameting ikke er noe gøy."
Smilet kommer tilbake, gutten blomstrer igjen, publikum har begynt å snakke seg i mellom og noen fniser og andre ler, sannsynligvis i lettelse.
Gutten smiler det nydelige smilet sitt med hele ansiktet, han tenker på noe lurt. Så sier han;
"Det skal jeg også gjøre, mamma. Når jeg skal kjøpe dameting, så skal jeg finne den beste sjokoladen og gi."
Life lessons. Han er skjønn den lille rampen min.
"Mamma, hvorfor har du sånne rare små bleier?"
"Mamma, hvorfor jokker hunden på den bamsen?"
Hvis du har barn eller omgås barn ofte, så har du sikkert hørt dem før.
Spørsmålene.
De spørsmålene du helst ikke vil svare på, gjerne ikke vet hva du skal svare på dem, eller aller helst ikke vil svare når andre hører på.
Guttungen på 6 fant en dag en pakke med bitte små truseinnlegg i vesken min. Han dro den opp med enorm entusiasme, du kunne se, nei, høre hva slags skatt dette måtte være. Han holdt den lille, godt gjenkjennelige pakken, opp foran seg, snudde seg sidelengs slik at alle som ville kunne se; Og så gjorde han slik alle engasjerte barn gjør; ROPER.
"MAMMA, HVORFOR HAR DU DETTE I VESKEN DIN?"
Det er jo her de som kjenner til livet med barn vet at det jeg skal fortelle enten er vondt eller genialt.
De som hørte dette denne dagen tenkte nok det samme, jeg har sjelden fått oppmerksomhet som når mine barn spør spørsmål ute blant folk.
Alle snudde seg. De fleste snudde seg raskt tilbake etter å ha studert tingen gutten holdt i hånden.
De visste.
Nå ventet de. I hemmelig entusiasme.
Området var blitt til en usynlig stand-up scene hvor jeg var hovedattraksjonen.
Vi foreldre har en idiotisk fantasi om at hvis vi bare hvisker, når barna roper, så hermer de. Ren voksenlogikk.
Funker aldri.
Barn. Lukter. Fare.
"Ehm, jeg ser ikke hva du har der", sa jeg halvt hviskende. Trodde jeg!
Det sitret i gutten. Øynene glitret som en sverm meteorer som sprang gjennom horisonten, innerst inne fortalte hans sensitive barneintuisjon ham, at hvis du bare roper dette spørsmålet èn gang til, så svarer nok mamma.
"MAMMMMMAAA, HVA ER DETTE FOR NOOOOOEEEE? OG HVA ER DISSE PINNENE?"
Gutten hadde jo rotet mer nedi der, jeg lærer aldri. Den gutten kommer en dag til å stå på en scene og underholde hele verden, for han ELSKER energien av OPPMERKSOMHET. Og det var akkurat det som regnet ned på ham i dette øyeblikket.
All oppmerksomhet.
Er god oppmerksomhet.
For en ramp på 6.
"HYyyssss, ikke så høyt". Jeg ser meg rundt, en tilhengerskare med ryggen til. Jada, jeg vet det. Nå må jeg tenke fort om ikke jeg skal ha biologiundervisning i form av kryssforhør her. Men jeg kjenner gutten min, han er nysgjerrig, men han ER en gutt.
Gutter liker ikke jentelus.
"Det er dameting, sånt som damer trenger."
Hånden som holdt den ene funklende hvite tampongen høyt opp i luften (det føltes hvertfall sånn) falt sakte ned mot veska. Blikket som hørte til, var stivt.
Man kunne høre at han tenkte.
"Det er sånne ting som ingen manner bruker, men som ALLE manner må kjøpe til damene sine."
BOOM. Mamma har slått til igjen.
Jentelus servert.
Sjokkert stirrer han på meg med munnen gapende, det er så vidt han takler denne informasjonen. Han ser ned på det igjen. Han vet godt at damer har innovertiss, og gutter har utovertiss, og han vet godt at damer har løpetid, for det har hunden vår og hun er en jente.
Det er mye å tenke på for en liten gutt, det har sluttet å glitre, man kan nesten se at håpet brister. Det var ingen skatt....
Det var JENTELUS.
Jeg får litt vondt av ham, han vet for mye den lille nysgjerrige gutten.
"Vet du hva manner OGSÅ kjøper til damer sammen med de dametingene?"
"Nnnei....?", nå usikker på om han vil vite mer, dette begynner å tære på livet hans. Han har lyst å løpe derfra. Langt bort fra jentelusene til mamma og den forferdelige vesken med alle de ekle dametingene oppi.
"Manner kjøper sjokolade. Manner er flinke til sånt. Pappa gjør det. Han er snill med mamma, for han vet at sånne dameting ikke er noe gøy."
Smilet kommer tilbake, gutten blomstrer igjen, publikum har begynt å snakke seg i mellom og noen fniser og andre ler, sannsynligvis i lettelse.
Gutten smiler det nydelige smilet sitt med hele ansiktet, han tenker på noe lurt. Så sier han;
"Det skal jeg også gjøre, mamma. Når jeg skal kjøpe dameting, så skal jeg finne den beste sjokoladen og gi."
Life lessons. Han er skjønn den lille rampen min.
Kommentarer
Legg inn en kommentar