Gresset jeg løp på i sted

Hva er din favoritt greie med sommeren?
Min er følelsen av å gå gjennom fuktig kveldsgress.

Akkurat når varmen har sluppet taket i dagen og gitt seg over til den fuktige kveldståken som skapes når varmt gress møter kald skogsgufs idet solen er borte. Jeg kan gå ut og slippe å myse, jeg kan gå en tur uten å pese tungt som en forkjølet flodhest, og jeg slipper å svette som en ost i varmen.

Jeg elsker å gå eller løpe gjennom høyt gress, over gammel velkjent sti. Følelsen av å være innpakket i alt levende. Den myke strykingen fra plantene som suser forbi bena mine, følelsen av å være mindre enn vanlig, det er nesten som om jeg løper meg mindre og mindre i gresset og tilslutt blir til Tommeliten.

Det er noe utrolig trygt ved det å gå gjennom gresset som ikke er tråkket ned av andre før meg. Det finnes mye skummelt nedi gresset som kan skremme meg, flått for eksempel er jo værre enn en øksemorder. Men om jeg klarer å slutte å tenke på den flåtten med den øksen, så føles det helt fantastisk.

Det gir meg tilhørighet.
Gresset og alle de små fallskjermene fra løvetannen, smørblomstene, nattogdag blomstene, og alt det andre jeg passerer stryker over leggene mine og forteller meg at jeg er hjemme.
Et øyeblikk av jording.

En som meg trenger det. God natt, sov godt alle lesere.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Panikkangst og en vei til helvete

Det ble ingen bok